Utdrag fra Nils-Øivind Haagensens diktsamling Stor

Lesing

arbeiderklasse

 

 

 

 

 

 

fravær

er frihet

 

 

 

 

 

 

det kan se ut som

jeg er alene på stoppet

 

men det er tusener av oss

hundretusener som venter

 

da bussen kommer

kjører den bare forbi

 

sjåføren trekker på skuldrene

som for å beklage

 

at det ikke er plass nok

at det aldri er plass nok

 

 

 

 

 

 

en for meg vilt fremmed mann

deler ut klemmer på fortau

 

han har åpne armer

og bind for øynene

 

jeg skjønner av måten han ter seg på

at han også sover på samme måte

 

blind og med

armene åpne

 

jeg lurer på hvem som klemmer ham

da

 

hvilke uhyrlige skikkelser som drister seg

helt til kanten av sitt mørke

 

og kanten av vårt

bare for en klem

 

 

 

 

 

 

 

jeg er blant de første på plassen

jeg forsøker å telle hvor mange andre som kommer til

de renner inn fra alle kanter

snart er jeg en prikk i massen

og det er ingen som roper

men mange har knyttet nevene

og langt der borte ser jeg en mann nærme seg en tom talerstol

han har en bunke papirer i hånden

med navnene på alle til stede, forestiller jeg meg

og venter gjennom hele talen på mitt navn

 

 

 

 

 

 

 

du blir ikke mindre verdt

om du bøyer deg, sier hun

 

og trykker hodet mitt

ned mellom beina sine

 

det smaker lik lønn for likt arbeid

og fuck patriarkatet

 

etter at hun har kommet liker hun

å trekke meg etter håret opp til munnen sin

 

hun vil også smake

engasjere seg

 

 

 

 

 

en kropp er skapt av andre kropper

sa hun alltid

 

så vokser den til og eksisterer helt av seg selv

sa hun også

 

så begynner den å krympe

sa hun alltid

 

og forsvinner helt av seg selv

sa hun også

 

med en klasse er det likedan

sa hun alltid

 

jeg tror det er derfor vi ligger sammen

hele tida

 

 

 

 

 

 

inne i avlukket

mitt første stortingsvalg

 

jeg tar en seddel fra hvert av partiene

stokker dem om flere ganger

 

så trekker jeg blindt fra bunken

jeg nikker til de frivillige valgmedarbeiderne

 

før jeg slipper konvolutten i urnen

hva stemte du?

 

spør hun så fort jeg er ute av lokalet

det vet du vel, svarer jeg

 

ja, sier hun

det vet jeg

 

 

 

 

 

 

frihet

er fravær

 

 

 

 

 

 

da det minste barnet ennå er to år gammelt

tar faren det med seg på biltur

 

bare de to

guttetur sier han til moren og de to eldre døtrene

 

han kjører til et stort kaiområde

sjekker at ungen fortsatt sitter lys våken i barnesetet

 

så kjører han bilen i sirkel på sirkel

i rasende fart

 

han er nær ved å miste kontrollen

ved et par tilfeller

 

han roper over skulderen sin

til barnet der bak

 

at dette kommer det aldri til å huske

at dette er den viktigste bilturen det skal være med på

 

han ser et par av de fast ansatte på havneområdet

de står på trygg avstand og vifter med armene og hopper opp og ned

 

 

 

 

 

 

den store kroppen

passerer den lille

 

som en tråler

langt fra land

 

er det der du er? sier den

den lille ser ikke opp

 

men nikker

her er jeg

 

 

 

 

 

 

sollys i taket og langs den ene veggen

en slak og blek men like fullt skarp diagonal

som gir huset konkavitet

litt vanskelig å forstå

for en nyvåken, halvnaken forelder på en kjøkkenkrakk

at dette lyset er allelivsgivende

vanskelig å forstå for barnet

som ligger på ryggen og

strever med sokkene

den voksne tenker ikke

og barnet kan ikke tenke

barnet er en undermengde

en sidekant

som lyset skyter tvers gjennom

og deler opp

i bevisstløse vinkler

se bare på det lille kneet

 

 

 

 

 

 

det yngste barnet gjemmer seg

så fort et av de to eldre nærmer seg

 

det gjør det samme

om en av foreldrene nærmer seg

 

det er som om det hele tida leker

med noen som ikke vet hva en lek er

 

da det blir stort får det ofte høre at det kan være lurt

å telle til ti når det blir rasende

 

den store teller automatisk til hundre

den som ikke har gjemt seg nå skal stå, roper det

 

og ansiktsuttrykkene til alle rundt ham

fyller ham med barndom

 

 

 

 

 

stolen er trukket om et par ganger

brun

dyp

brede armlener

på kveldene er det som regel

mannen som sitter i den

som regel så stille

at en fotograf fra to århundrer tilbake

kunne tatt det ene perfekte portrettet

etter den andre

 

 

 

 

 

 

det yngste barnet

leker med en rød buss

følger mønsteret i teppet

ytterkanten av bordflatene

armlener og vinduskarmer

 

fyller bussen med mennesker som ikke fins

for andre enn ham

mennesker som hele turen vinker

til de forbipasserende

 

 

 

 

 

 

de var fattige

er det ennå

 

de var lukkede individer

de er fortsatt lukkede individer

 

uengasjerte

likegyldige

 

hastige

tynne

 

pappaen klappet ikke barna på hodene deres den gang

og han klapper dem ikke på hodet i dag

 

mammaen klødde dem ikke på ryggen

på det stedet ingen kommer til selv

 

og hun klør dem ikke

på ryggen i dag

 

de klapper og klør

seg selv

 

noen ganger så hardt og så lenge

at de blir helt utslitt

 

og synker sammen

i en ikea-seng som ligner et lite flagg

 

som slår og slår i vinden

koret som fyller resten av rommet synger på et fremmed språk

 

det høres nesten oppdikta ut

 

 

 

 

 

 

men før senga

satt vi foran tv-en

og før det rundt middagsbordet

og før det i vinduet

(sol, snø, vind, regn, andre mennesker)

og før det i døråpningen

(«det er bare meg»)

og før det i bilen

og før det på jobben

og før det rundt frokostbordet

og før det i senga

helt umenneskelig oppildnet

av alt det umenneskelige

en arbeiderklasse på fem

 

 

 

 

 

 

produksjonsmidlene binder arbeideren, sa Marx

og arbeidet binder tanken, la Hauge til

 

der førstemann legger deg i lenker

slår andremann lenkene av

 

og et sted i verden brenner verden

og mamma og pappa lar de små sitte oppe og se

 

 

 

Bokomslag: Kim Hiorthøy

Bokomslag: Kim Hiorthøy

Dikt som vil noe annet – en samtale med Nils-Øivind Haagensen

Samtale

I år er det 20 år siden Nils-Øivind Haagensen debuterte som forfatter. Oktoberjournal har snakket med ham om hans ellevte diktsamling Stor.

Foto: Synne Øverland Knudsen

Foto: Synne Øverland Knudsen

OJ:

En avdeling i diktsamlingen Stor har tittelen ‘Arbeiderklasse’. Det er et uvanlig ord i norske diktsamlinger nå for tiden, men disse diktene gjør noe med ordet, fyller det med erfaring. Hva betyr arbeiderklasse for deg?

NØH:

Ordet arbeiderklasse betyr veldig mye for meg. Jeg kunne så klart bare sagt arbeiderklassen, men den har jeg egentlig veldig liten oversikt over, så det er ordet jeg må forholde meg til. Og alt hva det ordet bærer på ryggen. Som for min del er et vell av mentale og fysiske begrensinger. Og innstillinger. Arbeiderklassen var – og er, for meg – å være skeptisk til alt rundt seg samt seg selv. Mistilliten til øvrigheten er like opplagt som mistilliten til seg selv. Å bli sett på var å bli sett rart på. Foreldre fantes ikke, bare unge mennesker med barn. Disse menneskene var ofte sinte, fjerne og hadde alltid rett. Hvem som helst av dem kunne stoppe tjue barn i lek med å si STOPP. Det fantes ingen verden og det fantes ingen dialog om verden. Det som først og fremst fantes var gjenstander som ikke tilhørte deg og institusjoner som eide deg. Jeg kan kanskje si det sånn: at jeg er arbeiderklassegutt vil si, for meg, at jeg først og fremst er trist og pessimistisk, ofte resignert. Jeg er mindreverdig. Underlegen. Konfliktsky. Og jeg er aldri ønsket.

OJ:

Mange har jo insistert på at det finnes en språklig kraft hos arbeiderklassen, det har vært et politisk prosjekt å peke på den kraften, som kanskje har vært med på å overskygge at det for mange har vært motsatt?

NØH:

Jo, det er helt klart – og er et av poengene, håper jeg, med diktene i Stor. At denne kraften var ikke-tilstedeværende for meg, i min arbeiderklasse. Det fantes ingen identitet eller vilje til å identifisere seg. Det fantes ingen orientering eller vilje til å orientere seg. Ei heller til å utvikle for eksempel ordforrådet og forståelsen av sin plass og rolle i samfunnet. Det var et ritual av fremmedgjørende lønnsarbeid gjennom uka, etterfulgt av helgeeksil i små leiligheter. Hvor stor og liten ikke var en enhet, men atomer. Det handler ikke bare om ikke å vite hvem en er, klassemessig sett, men også ikke å ville vite det. Det er på en måte greit å leve et liv med lukka øyne. Og øre. Det er alltid noe eller noen å le av. Enhver om ikke alle sammenkomster er av plikt. Og en drøm om flukt. Og ethvert politisk valg er styrt av egoisme og en slags strukturell grådighet.

OJ:

Hva er det med barndom? I et av diktene står det “jeg husker å være barn som barn”, en linje som effektivt splitter opp det entydige ved tanken om barndom – hvis du kan ha vært barn som barn kan du også ha vært voksen som barn, eller hva? Et enklere spørsmål ville vært: Og hva er det med barndom? Den slutter aldri i disse diktene?

NØH:

Jeg skrev den linja fordi jeg fortsatt er et barn, tror jeg. At jeg kunne sagt “jeg husker å være barn som voksen”, men da kunne jeg like godt sagt “jeg husker”. Det jeg ville si var at det barnet husket at det var barn, og måten det husket det på, er den samme måten som den voksne husker at han er voksen. Selv etter utdanning og en såkalt klassereise. Et begrep jeg trodde jeg forsto for 20 år siden, men som for meg nå framstår aldeles hult. Fordi: jeg har tatt en slik klassereise, og fordi: jeg er nøyaktig den samme. I morges var jeg den samme femåringen som sto opp i Brugata og var så rasende at han nesten svartnet, uten å vite hvorfor, ei heller at det fantes et sånt raseri i verden, eller at det var tillatt å uttrykke det.

OJ:

Kan vi snakke om diktet som heter ‘Cicero’? Eller avdelingen – det er både et langt dikt og en avdeling med enkeltdikt, som det fantastiske på side 104. Men hvor kommer Cicero fra?

NØH:

Cicero dukket opp først på universitetet, på litteraturvitenskap. Og siden har han, av åpenbare årsaker, vært et slags synonym for Det gode liv, som han var veldig opptatt av å forstå. Det er mest i denne egenskapen han dukker opp i Stor. Som et synonym. Avdelingen med hans navn følger et utdrikningslag, som kanskje kan ses på som et av flere ritualer tilknytta det gode liv. Noen skal gifte seg. Som formodentlig er en god ting. Vennene hans eller hennes skal hedre han eller henne. Som formodentlig også er en god ting. Et sammenfall av individuelle valg og kollektiv oppførsel. Det er et større alvor, en større skuffelse og kanskje en viss resignasjon blandet ut i det mer overgitte, glade, spontane. Jeg tenker vel også på disse minnene for livet som vi allikevel glemmer ganske raskt. Eller husker på hvert vårt vis. Det er jo en spørrende tone i Cicero-diktene: vi må ha vært sånn, hvis fortellingen skal henge på greip, men var vi det? Vi sang kanskje, men like etter sov vi med åpne munner.

OJ:

Avdelingen med tittelen ‘Blåmerker’ er som et fragment av en kjærlighetsfortelling, og det virker innlysende at en som skriver om kjærlighet også skriver om seksualitet.

NØH:

Ja, ‘Blåmerker’ er en kjærlighetsfortelling, fortalt nokså utelukkende fra det seksuelle, det kroppslige. Og kanskje den diskrepansen vi opplever mellom kjærlige berøringer og de begjærlige. Som igjen problematiserer opplevelsen av den andre for den ene i et kjærlighetsforhold: hva slags berøring er vennlig og støttende, oppmuntrende, og hvilken er ment tirrende, opphissende, og har jeg en slags forpliktelse til alltid å ta imot dem på samme måte som de er gitt? Eller: Hvis kjærlighet er å løfte opp, hvorfor handler det seksuelle også om å trykke ned, holde fast, dominere? Og hvordan skal da det ene henge sammen med det andre? Skal det seksuelle være med på å forme det kjærlige? I hvor stor grad må disse følelsene holdes adskilt? Hva skjer om vi lar dem fusjonere, som vi ofte gjør?

Det er kanskje lett å tenke seg at man er mest sårbar som kjæreste, og mer beskytta som elsker, i ‘Blåmerker’ er jeg ikke like sikker.

OJ:

På bokas klaffetekst er det befriende nok forfatteren selv som tar ordet, og du skriver at diktene i Stor er skuffede dikt, at de «samme hva de fylles med, henger med hodet. Som noe tungt på toppen av noe tynt.» Det henger sammen med at diktene vil noe stort, noe eksistensielt avgjørende, formulert sånn: «De vil samle alt sammen i den ene hånden sin (en veldig stor hånd) og bare passe på. Men det går jo ikke an.» Det er et fantastisk og presist uttrykk for hva slags forventninger vi kan ha til litteraturen – den skal ta seg av alt. Har du det sånn som leser? Når har du det sånn som leser? Eller er du en skuffet leser?

NØH:

Jeg skrev den på mobilen på en båt til Nesodden, hvis det betyr noe. Det betyr sikkert ingenting, men det var der jeg satt. Havet var mørkt og kaldt og båten full av fremmede mennesker. Og når jeg så på, ser på dem, så opplever jeg at diktene mine nærmest kastes over bord. At om jeg satte meg ned ved siden av et par kjærester og leste ‘Blåmerker’, eller et par arbeiderklassefamilier satt og leste ‘Arbeiderklasse’, eller en vennegjeng satt og leste ‘Cicero’ (og så videre), så ville de ikke landa (tror jeg) slik jeg vil de skal lande. Så hadde det kanskje ikke hatt noe som helst å si for de som hørte på, annet enn at de hadde følt seg litt ille til lags ved at jeg satt der. Det hadde garantert jeg også hvis jeg hadde satt meg ovenfor meg. Men nå sporer jeg kanskje litt av. Eller anstrenger sammenfallet mellom sted og tekst i alt for stor grad.

Jeg tror jeg er mer en skuffet skriver enn en leser, fordi jeg som leser kan holde opp og legge fra meg. Og fordi jeg som leser ikke er like avhengig eller opptatt av verket og verksfølelsen, som jeg er når jeg skriver. Fra tid til annen kan jeg bli litt oppgitt over vektlegginga av det helhetlige i et skjønnlitterært verk, tenke at det føles som latskap fra mottakerapparatet å være så rigide i forhold til det, fordi: hvem skjønner en totalitet, hvem kan holde en perfekt struktur opp mot lyset og nikke anerkjennende. Finnes perfekte strukturer? Hvordan kjenner vi dem i det hele tatt igjen?

Jeg syns for eksempel Stor har en veldig tydelig struktur. Men er samtidig forberedt på – og må akseptere – at mange vil oppleve dem som mer løsrevet, mer atomisk, mer hva som helst. Og da hjelper det ikke å protestere, man kan ikke gjøre noe med den strukturelle opplevelsen i den andre. Og det er skuffende. Samtidig handler det også om min egen resignasjon i forhold til meg selv som forfatter. Jeg blir ikke fornøyd. Jeg klarer ikke å oppleve noen sammenfall mellom det jeg vil og det tekstene får til.

Men heldigvis er jeg ikke helt alene om denne følelsen. Olav H Hauge skriver i dagboken sin: “Eg har ingen ting å skryte av. Det er lite og lite verdt det eg har gjort.”

 

 

 

 

 

‹‹Vår›› av Tove Ditlevsen

Lesing
Forfatteren Tove Ditlevsen på besøg i barndommens gade på Vesterbro i København. (Udateret foto ca. 1950).

Tove Ditlevsen på besøk i barndommens gate på Vesterbro. Foto: Birthe Melchiors, Scanpix Danmark, NTB  Scanpix

 

 

Allerede på lang avstand kunne han se at det var noe ved henne som var forandret. Les mer

«Få det til å fly»

Samtale

Per Petterson og hesten [Tom Martinsen]

Foto: Tom Martinsen

Den nyeste utgivelsen i Forlaget Oktobers gjendiktningsserie er Louise Glücks diktsamling Averno. Den er gjendiktet av Per Petterson, og Oktoberjournal har snakket med ham om dette arbeidet.

Les mer

En lys historie om noe mørkt

Samtale

Marit Tusvik [Gunhild Bøygård]

Oktoberjournal snakker med Marit Tusvik om romanen I hans armar

OJ: Hvordan begynte du å skrive på denne romanen? Er det lenge siden, og hadde du et klart bilde av hva du skrev på allerede da?

MT: Ja, jeg hadde et klart bilde og skrev historien som et skuespill for mange år siden og ga den til et teater. Jeg ville skrive et kammerspill, min Dødsdansen (Strindberg), om en sjarmør og tyrann som vekselvis løfter den andre opp for så, helt uventet, å rive teppet bort under føttene og bryte henne ned, for så igjen å løfte henne opp. Den dansen. Dramaturgen ga det tilbake til meg og sa: Sånn er det vel ingen som er. Jeg ble oppgitt og sint, mest på meg selv, for jeg tenkte at da hadde jeg vel ikke fått det til på en troverdig måte. Men å bli utsatt for en psykopat er jo heller ikke så veldig “troverdig”, det er jo nesten en utenomjordisk opplevelse, en tror nesten ikke det er sant.

OJ: I romanen brukes aldri et uttrykk som psykopat. Har det noe med romanens muligheter til å jobbe i det konkrete og utforske nyanser?

MT: Ja, nettopp, og jeg bare sa ordet psykopat nå, jeg bruker det ikke aktivt, tror ikke psykiatrien bruker det lenger heller, ordet er blitt en sekk der alt ondt og vondt kan slenges oppi. Begrepet er ødelagt av krim og filmer der en slik person slår og dreper. Personen i boka er ikke sånn. Men han dreper med ord. Først veldig subtilt, han opererer i det stille og viser alltid sine beste sider til alle andre, og – etter hvert – de verste, når de to er alene. Hadde hun ikke vært fanget av forelskelsen, ville hun kanskje sett det tidsnok, og kommet seg unna. Jeg ville ikke diagnostisere og konkludere, men tvert imot skrive helt åpent. Skrive fritt. Undersøke hva som skjer. Uten å dømme. Ikke så lett! Men jeg ville vise ham i all sin sjarm. Det er derfor det er så vanskelig for andre å tro på den som er utsatt for dette, de har jo bare sett sjarmøren. Jeg ville beskrive livet, dagene deres sammen, og nettene, og la leseren også få være fri til å se og kanskje gjenkjenne, for dette skjer i de tusen hjem, hele tiden, over hele verden. Jeg ville vise ham i alle nyanser, det vakre og det vonde, det opphøyde og det lave. Og jeg ville ha med det jeg for meg selv kaller alt mylderet i hver av dem og mellom dem, alt det fantastiske som jo gjør at hun blir så lenge og stadig håper at dette fantastiske skal komme tilbake – for det må det jo, tenker hun, noe så vanvittig fint og fantastisk som det de hadde da de ble kjent kan ikke forsvinne, det er der jo, insisterer hun for seg selv, og når det er der, må det jo komme tilbake. Finn Skårderud presenterte boka sammen med meg på Tronsmo, han sa til publikum at først tenkte han at å, enda en mørk roman om en forferdelig mann, men etter en stund så han at boka er jo ikke mørk, men lys, og at historien er uvanlig på den måten at hun nekter å bli et offer og at hun kommer seg vekk. Jeg ba ham si mer om hva han tenkte om mekanismene, navngi dem, han svarte at han ville ikke si psykiater-ting. Jeg sa: – Men du er jo psykiater, så litt kan du vel si, da lo han litt og sa at Frank er jo alt dette som kjennetegner det vi tidligere kalte en psykopat – altså overdrevent høyt selvbilde kombinert med ekstremt lavt selvbilde, dessuten paranoia og total mangel på empati. Han la til at det finnes tusenvis av ulike historier, alle forskjellige, men at grunntrekkene er alltid de samme: løfte opp, bryte ned. Dette var kanskje litt utenom det du spør om, men jeg synes det er relevant nettopp fordi jeg selv ikke ville inn diagnosenes verden.

OJ: Skrev du åpningen sent i prosessen? Og skrev du den som åpning?

MT: Ja, jeg skrev åpningen sent. Først begynte jeg rett på at de møttes, pang rett på den berusende forelskelsen. Men jeg skrev det som nå er åpningen som et ønske om å bli litt kjent med henne først, før hun møter ham. Den første siden var veldig tricky å skrive, sikkert fordi den var så nødvendig. Morsomt at da du sa ‘åpning’, så jeg først for meg et annet sted i boka. Jeg tenkte på der jeg dveler ved henne for å vise hvem og hvordan hun er, den store gleden over sin egen første leilighet og over at nå som hun har slått opp med kjæresten er hun helt fri til å leve som hun vil, fri til å tenke gjennom hva hun vil gjøre i livet, hva hun vil bli, fri til å eksperimentere, forske, leke. Og så kommer han. Den vakre mannen. Den modne, kunnskapsrike, lyttende, altoppslukende mannen.

OJ: Ja, for dette er jo en kjærlighetshistorie også?

MT: Ja, og ikke bare ‘også’ – den er en kjærlighetshistorie. Det morsomme var at jeg skrev på en helt annen bok, jeg kaller den loffeboka – for da jeg solgte leiligheten i Oslo og satte alt jeg eide på lager, hadde jeg tenkt å reise rundt i Europa et halvt år. Nå er det blitt fem, og i fjor vinter, mens jeg satt og skrev på den boka, kom liksom denne romanen inn i rommet og sa hallo, nå er det faktisk meg du må skrive. Jeg ringte Ingeri (Ingeri Engelstad, Oktobers forlagssjef. Red. anm.) og fortalte det, og hun sa for et bra tegn, da må du skrive den nå. Like etter byttet jeg prosjekt. Jeg var så glad da jeg hadde skrevet den. Er det. Føler meg mye mer åpen og glad innvendig etter å ha omformulert alt mylderet jeg liksom bar på av hendelser, farger, musikk og mønstre som handlet om dette – ikke at det lå som i en sekk, mer som i en enorm og luftig pose, en luftballong! Nå svever den fritt. Det frigjorde mye plass, det var interessant å åpne den posen og ikke vanskelig å skrive når jeg først fant romanens tone og form. Ordet konstruksjon er ofte negativt ladet i litteraturen, men jeg liker det, det er utrolig vanskelig å lage et arkitektonisk reisverk til en bok og like fantastisk når det går, jeg liker det, og jeg kan kle den – og kle av den – som jeg vil. Et byggverk kan jo ha skjeve tårn, enorme piper og runde balkonger. Men svarte jeg på spørsmålet ditt nå?

OJ: Ja, det gjorde du. Og du peker på alt overskuddet i romanen, som er slående for den som leser, men som blir borte i en enkel gjenfortelling av handlingen.

MT: Ja, jeg har merket det på journalister som har ringt meg, de snakker kun om at boka handler om psykisk vold, de vil bare ha den merkelappen. Slik aviser er. Men det virkelige livet er jo mye mer komplekst og rikt og sammensatt, og det viser romanen. Den er ingen bekjennelseshistorie, jeg har opplevd noe av det, så klart, men jeg ville skrive det allmenngyldig, det var det viktige. Skrive det tunge lett, hvis det går an – ikke som en lettelse, men mer som en utvidelse. Som en overraskende lysning i skogen. Det hadde jeg lyst å få til.

Marit Tusvik I hans armar

 

 

 

«I denne vekslingen kommer virkeligheten fram»

Samtale

IMG_1882

Kvinnen som er hovedperson i Marie Landmarks debutroman Hendelser uten navn, jobber med å undersøke arbeidsulykker på fabrikker og skipsverft. Det er en roman om isolasjon og utenforskap, om å holde andre menneskers virkelighet på avstand og samtidig distansere seg fra seg selv, i en verden der ansiktsløse fremmedarbeidere trekker det korteste strået.

Oktoberjournal har snakket med forfatteren om hvordan Hendelser uten navn ble til.

Les mer

Tegne, skrive

Samtale
Friis-Kristin

Foto: Paal Audestad

Oktoberjournal har spurt Kristin Friis om romanen Familiesykdommens tilblivelse.

 

Les mer