«I denne vekslingen kommer virkeligheten fram»

Samtale

IMG_1882

Kvinnen som er hovedperson i Marie Landmarks debutroman Hendelser uten navn, jobber med å undersøke arbeidsulykker på fabrikker og skipsverft. Det er en roman om isolasjon og utenforskap, om å holde andre menneskers virkelighet på avstand og samtidig distansere seg fra seg selv, i en verden der ansiktsløse fremmedarbeidere trekker det korteste strået.

Oktoberjournal har snakket med forfatteren om hvordan Hendelser uten navn ble til.

 

O.J.: Hovedpersonen i romanen din er inspektør i Arbeidstilsynet, et litt uvanlig yrkesvalg i norsk prosa. Hvorfor valgte du å skrive om henne?

M.L.: Si det. Det var nok fordi yrket i seg selv interesserte meg. Gjennom skrivingen kunne jeg få utløp for noe jeg selv hadde sett og hørt gjennom jobben min som lærer for blant annet industriarbeidere. I begynnelsen av skriveprosessen var det flere karakterer med, men disse skrumpet etter hvert inn til én hovedkarakter: en navnløs kvinne. Jeg hadde lyst til at hun skulle ha forskjellige roller i arbeidet og hjemme, skildre hvordan hun ubevisst gikk inn og ut av disse, men etter hvert som jeg kom nærmere inn på henne, fløt disse mer over i hverandre, og resulterte i at hun befinner seg mer på utsiden av seg selv og jobben enn i disse rollene. Sånn sett blir hun også et bilde på hvordan vi som mennesker kan skli rundt i hverdagen uten å ta inn over oss alt det forferdelige som skjer i verden til enhver tid.

 

O.J.: Grønne planter spiller en ikke ubetydelig rolle i romanen, hvorfor alle disse vekstene?

M.L.: Er ikke så god på plantehold selv, så det var en fin måte å lære litt mer om planter på. Jeg synes det er koko å ha planter innomhus, egentlig. En ambivalent følelse for planter satt i gang noe som førte til en del skriving om planter og blomster. Jeg liker den sanselige delen ved planter, men kanskje ikke så mye den praktiske. For karakteren i romanen er planter et forsøk på å ha noe å drive med, en interesse hun kan føle noe for, kanskje hun savner mer inderlighet i livet sitt, en inderlighet hun tilsynelatende ikke finner i møte med andre mennesker. I tillegg føler hun seg kanskje forpliktet til å ha planter hjemme, siden hun er kvinne. Det siste der er noe jeg selv ikke liker, så det var fint å utforske det gjennom en som ikke er like kritisk. For henne kan omgangen med planter dessverre også leses som et bilde på hvordan hun er som person. Det gjenspeiler i hvert fall noe av væremåten hennes ellers også, en skjødesløshet overfor andre mennesker og arbeidet sitt. Hun får ikke til det praktiske.

 

O.J.: Klassekampens anmelder skriver at hovedpersonen i Hendelser uten navn lider av «innesyke». Er det en karakteristikk du kjenner igjen?

M.L.: Ja, absolutt! Jeg visste ikke at det var en egen betegnelse for det. At den finnes, betyr kanskje at det er mange som har det som henne? Hun er en person som trives med det vante, som føler ubehag ved å trå ut over sine opptråkkete stier. Hun ser det jo til en viss grad selv, i og med at hun drar til Vestlandet. Så kan man jo lure på om hun går så mye mer ut av det vante enn akkurat den fysiske forflytningen. Hun kjenner på et engasjement for å få løst sakene, få en slutt på at ulykkene skjer og ikke blir oppklart, men så stagnerer hun idet hun må gjøre ´det lille ekstra´. Når hun må sette egen komfort på spill, går hun inn i den kollektive innesjuken igjen.

 

O.J.: Romanen består av kortere prosaflater med ulike språk som brytes mot hverandre: Poetisk språk, rapportspråk, fortellende språk. Hvordan har du jobbet med disse ytterlighetene?

M.L.: Jeg jobbet med dem hver for seg og sammen. Det var fint og nødvendig for meg å veksle mellom å være i de inderlige tekstene og å bryte med noe helt byråkratisk. Det er forskjellige måter å tenke og føle på for meg som forfatter. At det fine ble knust av noe fælt, og omvendt, og tempoforskjellene i en rolig iakttagelse som brytes med en tankestrøm eller hendelse. I denne vekslingen synes jeg selv at virkeligheten kommer fram, bare tenk på alle de skiftningene vi går gjennom i løpet av en arbeidsdag. Vi kan se et vakkert tre mens vi leser skattemeldingen, lese om vold og død mens vi spiser en god middag, tenke på en vi var forelsket i mens vi klipper tåneglene. De ulike teksttypene var til tider et krevende puslespill å forholde seg til, samtidig en helt riktig arbeidsmetode for denne fortellingen, og for å få fram noen av nyansene i karakterens hverdag og person – og sier kanskje noe om mitt forhold til det å skrive skjønnlitterære tekster.

 

O.J.: Gjennom hovedpersonen blir vi, nærmest motvillig, presentert for et risikofylt arbeidsliv og nye klasseforskjeller. Vil du si at Hendelser uten navn er en politisk roman?

M.L.: Så lenge jeg skrev på den, ville jeg ikke se på den som politisk, men nå som den er ferdig, ser jeg at den jo er det, og at det var uunngåelig at den ble det. Det mest uhyggelige ligger kanskje ikke i beskrivelsene av ulykkene, men i beskrivelsen av den distansen til virkeligheten som vi kanskje alle må ha for å overleve.

 

QNRN1516

 

 

Supplyskipene er enten røde, blå, grønne eller oransje, særlig de røde lyser opp, den fargen er så frisk, så norsk, så tilstedeværende. Baugen mykt buet og høyreist som en katt som strekker seg, kroppen ligger flatt bakover, holder balansen i all slags vær. De går under betegnelsen supplyskip, kunne hett forsyningsskip, det er noe omsorgsfullt over de skipene, både i form og i virke, der de seiler sakte ut fjorden for å bringe forsyninger, forsterkninger til andre, større, trengende skip og oljeplattformer. De er liksom fylt med godhet, har med nystekte vafler med nyrørt jordbærsyltetøy og kakao på termos, vaflene serveres på rødrutete servietter til grovhudete menn i litt for store kjeledresser. De smiler og tar i mot med hjelm og hørselsvern på snei, kakaoen ryker når de skrur av korken, hadde de bare hett forsyningsskip, da hadde det gitt mening, stemt med forventningen.

*

 

En statistikk gjør seg ikke selv. Noen må føre den. Noen må utføre tilsynet. Noen må ha ansvaret, noen må ta konsekvensene, hendelsene må ha skjedd. Er etterforskningen avsluttet, ja, nei, ukjent, noen må krysse av i skjemaet og sende det inn, og det er bare å forberede seg på flere timer med skriving og utfylling av rapporter som ikke blir lest, arbeid jeg kan komme til å se på som bortkastet, men rapportene er der, et sted i systemet, tilgjengelige, kanskje de blir oppdaget og lest en dag, den dagen de inngår i et system som overgår det eksisterende, den dagen det som er skrevet, blir gjeldende. Mens jeg skriver, blir leiligheten grønnere, jeg kan ikke fordra grønt, og ute i gangen står en åpnet pose med lecakuler, hvis jeg flytter på den, triller kuler ut, det skjedde sist, og den ble stående, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den.

*

 

Palmer ser alltid så bra ut i magasinene, en sånn stor en, i hjørnet av stuen, som en helt naturlig del av inventaret.

 

Fra Hendelser uten navn, Forlaget Oktober 2017

 

landmark. hendelser uten navn (ib) med større typo til nett

Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design