En lys historie om noe mørkt

Samtale

Marit Tusvik [Gunhild Bøygård]

Oktoberjournal snakker med Marit Tusvik om romanen I hans armar

OJ: Hvordan begynte du å skrive på denne romanen? Er det lenge siden, og hadde du et klart bilde av hva du skrev på allerede da?

MT: Ja, jeg hadde et klart bilde og skrev historien som et skuespill for mange år siden og ga den til et teater. Jeg ville skrive et kammerspill, min Dødsdansen (Strindberg), om en sjarmør og tyrann som vekselvis løfter den andre opp for så, helt uventet, å rive teppet bort under føttene og bryte henne ned, for så igjen å løfte henne opp. Den dansen. Dramaturgen ga det tilbake til meg og sa: Sånn er det vel ingen som er. Jeg ble oppgitt og sint, mest på meg selv, for jeg tenkte at da hadde jeg vel ikke fått det til på en troverdig måte. Men å bli utsatt for en psykopat er jo heller ikke så veldig “troverdig”, det er jo nesten en utenomjordisk opplevelse, en tror nesten ikke det er sant.

OJ: I romanen brukes aldri et uttrykk som psykopat. Har det noe med romanens muligheter til å jobbe i det konkrete og utforske nyanser?

MT: Ja, nettopp, og jeg bare sa ordet psykopat nå, jeg bruker det ikke aktivt, tror ikke psykiatrien bruker det lenger heller, ordet er blitt en sekk der alt ondt og vondt kan slenges oppi. Begrepet er ødelagt av krim og filmer der en slik person slår og dreper. Personen i boka er ikke sånn. Men han dreper med ord. Først veldig subtilt, han opererer i det stille og viser alltid sine beste sider til alle andre, og – etter hvert – de verste, når de to er alene. Hadde hun ikke vært fanget av forelskelsen, ville hun kanskje sett det tidsnok, og kommet seg unna. Jeg ville ikke diagnostisere og konkludere, men tvert imot skrive helt åpent. Skrive fritt. Undersøke hva som skjer. Uten å dømme. Ikke så lett! Men jeg ville vise ham i all sin sjarm. Det er derfor det er så vanskelig for andre å tro på den som er utsatt for dette, de har jo bare sett sjarmøren. Jeg ville beskrive livet, dagene deres sammen, og nettene, og la leseren også få være fri til å se og kanskje gjenkjenne, for dette skjer i de tusen hjem, hele tiden, over hele verden. Jeg ville vise ham i alle nyanser, det vakre og det vonde, det opphøyde og det lave. Og jeg ville ha med det jeg for meg selv kaller alt mylderet i hver av dem og mellom dem, alt det fantastiske som jo gjør at hun blir så lenge og stadig håper at dette fantastiske skal komme tilbake – for det må det jo, tenker hun, noe så vanvittig fint og fantastisk som det de hadde da de ble kjent kan ikke forsvinne, det er der jo, insisterer hun for seg selv, og når det er der, må det jo komme tilbake. Finn Skårderud presenterte boka sammen med meg på Tronsmo, han sa til publikum at først tenkte han at å, enda en mørk roman om en forferdelig mann, men etter en stund så han at boka er jo ikke mørk, men lys, og at historien er uvanlig på den måten at hun nekter å bli et offer og at hun kommer seg vekk. Jeg ba ham si mer om hva han tenkte om mekanismene, navngi dem, han svarte at han ville ikke si psykiater-ting. Jeg sa: – Men du er jo psykiater, så litt kan du vel si, da lo han litt og sa at Frank er jo alt dette som kjennetegner det vi tidligere kalte en psykopat – altså overdrevent høyt selvbilde kombinert med ekstremt lavt selvbilde, dessuten paranoia og total mangel på empati. Han la til at det finnes tusenvis av ulike historier, alle forskjellige, men at grunntrekkene er alltid de samme: løfte opp, bryte ned. Dette var kanskje litt utenom det du spør om, men jeg synes det er relevant nettopp fordi jeg selv ikke ville inn diagnosenes verden.

OJ: Skrev du åpningen sent i prosessen? Og skrev du den som åpning?

MT: Ja, jeg skrev åpningen sent. Først begynte jeg rett på at de møttes, pang rett på den berusende forelskelsen. Men jeg skrev det som nå er åpningen som et ønske om å bli litt kjent med henne først, før hun møter ham. Den første siden var veldig tricky å skrive, sikkert fordi den var så nødvendig. Morsomt at da du sa ‘åpning’, så jeg først for meg et annet sted i boka. Jeg tenkte på der jeg dveler ved henne for å vise hvem og hvordan hun er, den store gleden over sin egen første leilighet og over at nå som hun har slått opp med kjæresten er hun helt fri til å leve som hun vil, fri til å tenke gjennom hva hun vil gjøre i livet, hva hun vil bli, fri til å eksperimentere, forske, leke. Og så kommer han. Den vakre mannen. Den modne, kunnskapsrike, lyttende, altoppslukende mannen.

OJ: Ja, for dette er jo en kjærlighetshistorie også?

MT: Ja, og ikke bare ‘også’ – den er en kjærlighetshistorie. Det morsomme var at jeg skrev på en helt annen bok, jeg kaller den loffeboka – for da jeg solgte leiligheten i Oslo og satte alt jeg eide på lager, hadde jeg tenkt å reise rundt i Europa et halvt år. Nå er det blitt fem, og i fjor vinter, mens jeg satt og skrev på den boka, kom liksom denne romanen inn i rommet og sa hallo, nå er det faktisk meg du må skrive. Jeg ringte Ingeri (Ingeri Engelstad, Oktobers forlagssjef. Red. anm.) og fortalte det, og hun sa for et bra tegn, da må du skrive den nå. Like etter byttet jeg prosjekt. Jeg var så glad da jeg hadde skrevet den. Er det. Føler meg mye mer åpen og glad innvendig etter å ha omformulert alt mylderet jeg liksom bar på av hendelser, farger, musikk og mønstre som handlet om dette – ikke at det lå som i en sekk, mer som i en enorm og luftig pose, en luftballong! Nå svever den fritt. Det frigjorde mye plass, det var interessant å åpne den posen og ikke vanskelig å skrive når jeg først fant romanens tone og form. Ordet konstruksjon er ofte negativt ladet i litteraturen, men jeg liker det, det er utrolig vanskelig å lage et arkitektonisk reisverk til en bok og like fantastisk når det går, jeg liker det, og jeg kan kle den – og kle av den – som jeg vil. Et byggverk kan jo ha skjeve tårn, enorme piper og runde balkonger. Men svarte jeg på spørsmålet ditt nå?

OJ: Ja, det gjorde du. Og du peker på alt overskuddet i romanen, som er slående for den som leser, men som blir borte i en enkel gjenfortelling av handlingen.

MT: Ja, jeg har merket det på journalister som har ringt meg, de snakker kun om at boka handler om psykisk vold, de vil bare ha den merkelappen. Slik aviser er. Men det virkelige livet er jo mye mer komplekst og rikt og sammensatt, og det viser romanen. Den er ingen bekjennelseshistorie, jeg har opplevd noe av det, så klart, men jeg ville skrive det allmenngyldig, det var det viktige. Skrive det tunge lett, hvis det går an – ikke som en lettelse, men mer som en utvidelse. Som en overraskende lysning i skogen. Det hadde jeg lyst å få til.

Marit Tusvik I hans armar