«Få det til å fly»

Samtale

Per Petterson og hesten [Tom Martinsen]

Foto: Tom Martinsen

Den nyeste utgivelsen i Forlaget Oktobers gjendiktningsserie er Louise Glücks diktsamling Averno. Den er gjendiktet av Per Petterson, og Oktoberjournal har snakket med ham om dette arbeidet.

OJ: Det er jo lett å tro at en som bare skriver prosa også bare leser prosa, men sånn er det ikke for deg?

 

PP: Ofte er det sånn at jeg ikke orker å lese prosa. Jeg syns det blir for treigt, faktisk. For deskriptivt. Bruker for lang tid på å komme til et poeng, ikke nødvendigvis et dramaturgisk poeng, men den plutselige følelse av at noe er viktig. Poesi kan bli veldig viktig på veldig kort tid, ved hjelp av timing, rytme, fortetning, den kan fly. Poesi kan fortere få deg til å føle at noe står på spill, noe jeg mener at all litteratur bør gjøre. Disse egenskapene trur jeg de fleste prosaforfattere kan nyttiggjøre seg, sette hjertet i halsen, og rytme, rytme.

 

OJ: Hvordan kom du over Louise Glück?

PP: Louise Glück kom jeg over i en amerikansk avis, en anmeldelse av hennes samla dikt (opp til da), så jeg bestilte den, ei tjukk oransje bok med Saturn på forsida. Den lå godt i hånda og jeg likte å lese i den, men den ble for tjukk, så jeg bestilte samlingene en for en. Den siste er fantastisk, men jeg fant også Averno, og tenkte med én gang, denne må vi gjøre noe med. Dette er et veldig bra sted å starte. Jeg hadde ikke tenkt jeg skulle oversette den sjøl, jeg ville bare pushe den, men fikk nærmest beskjed om å gjøre det av Rune Christiansen. Så da gjorde jeg det. Det var veldig forskjellig å jobbe med, kanskje mest fordi en ‘nøler’ som meg kunne gå på jobben hver morgen og vite akkurat hvor jeg skulle begynne, i stedet for som vanligst å skulle dikte fram noe som ikke finnes og kan bli hva som helst. Det som var likt, og som jeg likte best, var å jobbe med setningene, å få dem til å gå opp, ikke være feig.

 

OJ: Hva leser du helst når du leser dikt?

PP: Favoritten er opplagt Tomas Tranströmer, jeg har lest en del Keats (noe er innmari kjedelig) som har fått det til å fly, Mark Strand, Cecilie Løveid, Rune Christiansen, Allen Ginsberg på sitt beste, Howl, TS Eliot: The Waste Land, mange mange flere.