«Vandreren Persefone». Fra Per Pettersons gjendiktning av Louise Glück

Lesing

Skjermbilde 2017-12-22 kl. 13.29.37

 

VANDREREN PERSEFONE

I den første versjonen blir Persefone tatt fra mora si

og jordas gudinne
straffer jorda – dette er

i tråd med det vi veit om menneskelig adferd,

 

at mennesket har en inderlig glede av å gjøre skade, særlig

ubevisst skade:

 

vi kan kalle dette

negativ skapelse.

 

Persefones opprinnelige

opphold i helvete blir stadig

klådd på av de lærde som betviler

jomfruas opplevelse:

 

deltok hun frivillig i sin egen voldtekt,

eller drakk de henne sanseløs og gjorde vold på henne,

som så ofte skjer med jenter av i dag.

 

Som de fleste veit, den elskedes tilbakekomst

gjør ikke tapet
av den elskede godt igjen: Persefone

 

kommer tilbake

sølt til med rød saft som

en figur hos Hawthorne –

 

Det er ikke sikkert jeg vil

stå ved dette ordet: er jorda

«hjemme» for Persefone? Kan det tenkes hun er hjemme

i gudens seng? Er hun

hjemme noe sted? Er hun

født som vandrer, med andre ord

en levende

kopi av si egen mor, bare mindre

bundet av valg og konsekvenser?

 

Du veit, du er ikke nødt til å like

noen. Karakterene

er ikke levende mennesker.

De er varianter av et dilemma eller en konflikt.

 

Tre deler: akkurat som sjela er delt,

ego, superego, id. Likeså

 

de tre nivåene av den verden vi kjenner,

et slags diagram som skiller

himmel fra jord fra helvete.

 

Du må spørre deg:

hvorhen snør det?

 

Hvitt av glemsomhet,

av skjensel –

 

Det snør over verden: den kalde vinden forteller at

Persefone har sex i helvete.

Ulikt de fleste av oss veit hun ikke

hva vinter er, bare at

det er hun som setter den i gang.

 

Hun ligger i Hades’ seng.

Hva tenker hun på?

Er hun redd? Har noe

viska ut hennes forestilling om et

sinn?

 

Det hun veit er at jorda

blir drevet av mødre, såpass

er sikkert. Hun veit også

at hun ikke lenger

er det man kaller jente. Når det gjelder

fangenskap, har hun vært innesperra, mener hun,

 

så lenge hun har vært datter.

 

De uutholdelige gjenforeningene som venter henne

vil fylle resten av hennes liv.

Når lengselen etter å gjøre bot

er kronisk, voldsom, er det ikke mulig å velge

på hvilken måte du skal leve. Du lever ikke;

du får ikke lov til å dø.

 

Du flyter mellom jord og død

som, når alt kommer til alt,

ikke er så forskjellig. De lærde forteller oss

 

at det er ingen vits i å vite hvordan du skal leve

når kreftene som kjemper om deg

kan slå deg i hjel.

 

Hvitt av glemsomhet,

hvitt av trygghet –

 

De sier at

det er ei revne i menneskenes sjel

som ikke ble skapt bare for å tilhøre

livet. Jorda

 

ber oss fornekte denne revna, en trussel

forkledd som et forslag –

som vi har lært det

av fortellinga om Persefone,

som burde leses

 

som en krangel mellom mora og elskeren –

dattera er ikke annet enn kjøtt.

 

Når døden møter henne ansikt til ansikt, har hun aldri

sett enga fri for tusenfryd.

Plutselig synger hun ikke lenger sine

jomfruelige sanger

om moras

skjønnhet og fruktbarhet. Der revna er,

er bruddet.

 

Jordas sang,

den mytiske sangen om det mulige evige liv –

 

Sjela mi

er ødelagt av anstrengelsen

etter å tilhøre jorda –

 

Hva gjør du

når det er din tur til å stå i enga med guden?

 

 

Norsk utgave © Forlaget Oktober AS, Oslo 2017

copyright © 2006, Louise Glück
All rights reserved
Originalens tittel: Averno

Første gang utgitt 2006 av Farrar, Straus and Giroux

Bokdesign ved Egil haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design