To nye tekster av Inghill Johansen

Lesing

«Det er jo graner som representerer meg» (Foto: Inghill Johansen).

Tekstene «Et tre» og «Navle» er hentet fra Bungalow, som utkommer på Forlaget Oktober i januar 2016.

 

 

Et tre

 

Når noen spør hvordan det går, svarer jeg takk, det går bra. Jeg svarer ikke at jeg aller mest føler meg som et tre. Du vet, et sånt som har blitt stående for tett inntil et annet for lenge. Et sånt der greinene på den ene siden ikke har fått utvikle seg i det hele tatt. Et sånt en nesten ikke vet eksisterer før det blir stående alene, og man tenker å, så fint, nå får det lys, luft. Så godt for det treet. Hver gang man passerer det, ser man på det, morgen og kveld ser man på det, om det har forandret seg, man lytter, men det forandrer seg ikke. Enda forholdene har endret seg, all den næringen og alt det lyset er noe det ikke lenger trenger å dele på, likevel vokser det ingen nye greiner ut, og den som går forbi tenker det var da merkelig, en så fin plass, så mye sol, det er kanskje bare snakk om tid. Så man venter, lar det gå tid, men det ser nesten enda verre ut, der det andre treet stod, er det ingen, bare luft. Til slutt begynner man å lure på om det ikke er like greit å ta det ned. Det treet er ikke til noe. Det ser ikke ut til å trives. Man har ventet lenge nok, og nå begynner det å irritere på samme måten som sånne folk som går med sorgen klint utover ansiktet år ut og år inn og som man til slutt snur seg bort fra.

 

 

 

Navle

 

På utsiden kan ingen se at jeg har en skavank. Jeg må ta klærne av, stå i lyset.

Det er da du ser den. Navlen min. Den ligner ingen andres. Den er et søkk. Et stort hull inn i meg. Det skyldes måten jeg kom til verden på. Jordmoren gjorde en feil, hun hadde sovet dårlig, saksa kom borti noe av meg, noe av huden min ble også klipt av. Noe av mitt skinn. Om strengen hadde blitt klipt av slik den skulle, ville jeg ikke blødd. Følelsen av at det var noe som ble revet ut av meg, ville ikke vært så sterk.

Jeg ville ha vært mer fylt av meg selv, min egen hud, og ikke dette mørke hullet, dette suget innover.

Da mor skulle ha de andre barna sine, ba hun om å få føde et annet sted. Søsknene mine ble født på sykehus, de ble tatt imot av leger. Det ser ut til å ha hjulpet. De er helt annerledes enn meg. Da søsknene mine var små, stod navlen deres litt ut, som om en liten rest av den strengen som hadde forbundet dem til mor, fortsatt var i dem. De løp nakne over plenen, og det så ut som de hadde små sløyfer på de bare magene. Som om moren vår hadde gitt dem et ønske om lykke på reisen. De gikk rundt som små forundringspakker, med en framtid lagt ned i seg, og den var full av overraskelser. De reiser hit og dit og ser ikke ut til å eie en bekymring i livet.

Noe helt annet, altså, enn dette hullet midt på som jeg hele tiden strever med å fylle.

Jeg vet ikke med hva. Kanskje det er umulig, det kan være at det ikke har noen bunn. At det bare er et hull som aldri ender, en slags åpning inn til noe mørkt.

Jeg har en hund. Jeg går ut med den, holder den i et bånd. Folks blikk viker til siden. Noen ganger lurer jeg på om det er der jeg står. At det er en annen jeg de ser, en jeg som svarer med rolig stemme og lar hunden få hilse. Ikke en jeg som holder den stramt i båndet og har et mørke i seg som hele tiden truer med å piple ut gjennom et lite hull på kroppen.