‹‹Vår›› av Tove Ditlevsen

Lesing

Tove Ditlevsen på besøk i barndommens gate på Vesterbro. Foto: Birthe Melchiors, Scanpix Danmark, NTB  Scanpix

 

 

Allerede på lang avstand kunne han se at det var noe ved henne som var forandret. Han satt på den lille kafeen, ved det samme bordet der de hadde møttes hver ettermiddag et års tid. Han så ut på den hvite gaten, der folk med hendene for ansiktet kjempet seg frem mot snøstormen. Han tenkte på at hun kom senere enn hun pleide, og allerede før han så henne, ble han fylt av en ubestemmelig, smertelig ro. Og så snart han fikk øye på henne, gled en knugende, dump angstfornemmelse inn over ham. Hun kom som vanlig gående fra fortauet på den andre siden og skrådde over gaten, på tross av alle ferdselsregler. Hun var også kledd som vanlig, alt var nesten som det pleide å være, og likevel var alt så tungt og uvirkelig, som om det var mange år siden han hadde sittet her ved vinduet og sett henne komme og følt hvordan bare synet av henne tok fra ham den uroen han alltid følte når hun ikke var hos ham.

Hun tok av seg hatten og kåpen og stampet snøen av føttene. Kinnene var røde og friske. Et pust av ungt, vinterlig vær sto rundt henne da hun gikk gjennom lokalet. Hun så ikke på ham da hun hilste, og hun satte seg overfor ham i stedet for på stolen ved siden av ham som hun pleide. Hun lo mye og snakket ivrig om hvor kaldt det var og likevel så friskt. Hun rettet på håret, holdt hendene bort mot radiatoren under vinduet for å varme dem, men så fremdeles ikke på ham. Hjertet hans banket tungt, bedøvet. Han var tørr i munnen. Det føltes som om han sto og så et tog kjøre av gårde, et tog han absolutt skulle ha vært med. Det gjaldt liv og død, det var det siste som kjørte, det siste for ham. Han så ut i luften og lot henne snakke. Han satt og mistet henne, bit for bit, og hadde ikke lenger noen mulighet for å nå henne. Han skulle aldri mer røre henne, aldri mer kysse henne. Han kunne ikke ta hånden hennes og si: Det går bra, jenta mi, hun var mer uoppnåelig enn før han lærte henne å kjenne.

Hun sa: «Har du lagt merke til at det holder på å bli vår?»

«Nei», sa han. Hun lo. Han så at hun var veldig nervøs og veldig lykkelig. Han hadde sett henne sånn en gang, men da klarte hun å se på ham. Øynene var store og nesten helt svarte. Han tenkte: Hun er veldig pen.

«Hvorfor sitter vi egentlig alltid her», sa hun høyt, «det er veldig kjedelig her.» «Ja, kanskje», sa han, og han tenkte: Dette er altså kjærlighetens risiko. Og et sted i hjernen hamret det: Du ser henne aldri mer, du ser henne aldri mer.

Orkesteret begynte å spille. De var tause begge to. Det føltes som om han hadde sagmugg i munnen, det var umulig for ham å forme selv en helt vanlig setning. Hun så ut gjennom vinduet og rødmet langsomt, som om det ble tent et stort lys inni henne. «De har god kaffe her», sa hun lavt. Han svarte ikke. Han tenkte: Så dum hun er. Ordene hang og dirret i luften mellom dem. God kaffe, god kaffe, vrengte musikken. God kaffe, slynget rommet tilbake, som om hun hadde ropt det himmelhøyt. Den tåpelige setningen fortsatte å ringe i ørene på dem uten medlidenhet, hele kroppen hennes ble varm og tung av ubehag. Han så fortsatt på henne uten å røre seg eller si noe. Så gjorde hun plutselig en hjelpeløs bevegelse med hendene og møtte blikket hans. Ansiktet hennes var helt nakent og skyldbetynget, som hos et barn som har gjort noe galt. Så sa han: «Du er forelsket.» Og det store, hemmelighetsfulle lyset ble igjen tent et sted dypt i henne: «Ja», hvisket hun.

Jeg kan dø, tenkte han, men hvorfor skal jeg dø for henne? Hun er helt klart dum, og om femti år er hun dessuten en tørr gammel mumie, så hva betyr det egentlig, alt sammen?

Blikket hennes gled ut over snøen. «Ja, jeg er forelsket», sa hun, og så ut som om hun holdt på både å le og gråte. Hjertet hans dunket som en sliten gammel motor som ikke lenger har noe å trekke, men bare fortsetter å gå fordi en eller annen har satt den i gang.

Hun reiste seg og rakte frem hånden. Hun ville si noe trøstende, noe om å være venner, tross alt, men han så ikke på henne igjen, og han tok ikke hånden hennes. Et streif av smerte og forundring gikk et øyeblikk over ansiktet hennes, så snudde hun seg nølende og urolig bort fra ham og gikk. Men da hun var kommet ut på gaten, rev hun av seg hatten og vendte ansiktet rett mot stormen. Så gikk hun bort fra ham, raskt og lett, med en helt ung jentes uferdige, overdrevne ynde.

Han rørte seg ikke, men sank liksom sammen i skikkelsen. Det begynte å bli mørkt, stormen hadde lagt seg. En servitør dunket ham på skulderen: «Regningen, min herre?»

 

 

Fra Tove Ditlevsen Noveller i utvalg, Forlaget Oktober AS, Oslo 2018

Hentet fra: Tove Ditlevsen: Samlede novellerCopyright © Tove Ditlevsen & Gyldendal, Copenhagen 1998 Published by agreement with Gyldendal Group Agency

 

2018 ditlevsen. noveller i utvalg (hft)

Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design