Dikt som vil noe annet – en samtale med Nils-Øivind Haagensen

Samtale

I år er det 20 år siden Nils-Øivind Haagensen debuterte som forfatter. Oktoberjournal har snakket med ham om hans ellevte diktsamling Stor.

 

Foto: Synne Øverland Knudsen

Foto: Synne Øverland Knudsen

 

 

OJ:

En avdeling i diktsamlingen Stor har tittelen ‘Arbeiderklasse’. Det er et uvanlig ord i norske diktsamlinger nå for tiden, men disse diktene gjør noe med ordet, fyller det med erfaring. Hva betyr arbeiderklasse for deg?

NØH:

Ordet arbeiderklasse betyr veldig mye for meg. Jeg kunne så klart bare sagt arbeiderklassen, men den har jeg egentlig veldig liten oversikt over, så det er ordet jeg må forholde meg til. Og alt hva det ordet bærer på ryggen. Som for min del er et vell av mentale og fysiske begrensinger. Og innstillinger. Arbeiderklassen var – og er, for meg – å være skeptisk til alt rundt seg samt seg selv. Mistilliten til øvrigheten er like opplagt som mistilliten til seg selv. Å bli sett på var å bli sett rart på. Foreldre fantes ikke, bare unge mennesker med barn. Disse menneskene var ofte sinte, fjerne og hadde alltid rett. Hvem som helst av dem kunne stoppe tjue barn i lek med å si STOPP. Det fantes ingen verden og det fantes ingen dialog om verden. Det som først og fremst fantes var gjenstander som ikke tilhørte deg og institusjoner som eide deg. Jeg kan kanskje si det sånn: at jeg er arbeiderklassegutt vil si, for meg, at jeg først og fremst er trist og pessimistisk, ofte resignert. Jeg er mindreverdig. Underlegen. Konfliktsky. Og jeg er aldri ønsket.

OJ:

Mange har jo insistert på at det finnes en språklig kraft hos arbeiderklassen, det har vært et politisk prosjekt å peke på den kraften, som kanskje har vært med på å overskygge at det for mange har vært motsatt?

NØH:

Jo, det er helt klart – og er et av poengene, håper jeg, med diktene i Stor. At denne kraften var ikke-tilstedeværende for meg, i min arbeiderklasse. Det fantes ingen identitet eller vilje til å identifisere seg. Det fantes ingen orientering eller vilje til å orientere seg. Ei heller til å utvikle for eksempel ordforrådet og forståelsen av sin plass og rolle i samfunnet. Det var et ritual av fremmedgjørende lønnsarbeid gjennom uka, etterfulgt av helgeeksil i små leiligheter. Hvor stor og liten ikke var en enhet, men atomer. Det handler ikke bare om ikke å vite hvem en er, klassemessig sett, men også ikke å ville vite det. Det er på en måte greit å leve et liv med lukka øyne. Og øre. Det er alltid noe eller noen å le av. Enhver om ikke alle sammenkomster er av plikt. Og en drøm om flukt. Og ethvert politisk valg er styrt av egoisme og en slags strukturell grådighet.

OJ:

Hva er det med barndom? I et av diktene står det “jeg husker å være barn som barn”, en linje som effektivt splitter opp det entydige ved tanken om barndom – hvis du kan ha vært barn som barn kan du også ha vært voksen som barn, eller hva? Et enklere spørsmål ville vært: Og hva er det med barndom? Den slutter aldri i disse diktene?

NØH:

Jeg skrev den linja fordi jeg fortsatt er et barn, tror jeg. At jeg kunne sagt “jeg husker å være barn som voksen”, men da kunne jeg like godt sagt “jeg husker”. Det jeg ville si var at det barnet husket at det var barn, og måten det husket det på, er den samme måten som den voksne husker at han er voksen. Selv etter utdanning og en såkalt klassereise. Et begrep jeg trodde jeg forsto for 20 år siden, men som for meg nå framstår aldeles hult. Fordi: jeg har tatt en slik klassereise, og fordi: jeg er nøyaktig den samme. I morges var jeg den samme femåringen som sto opp i Brugata og var så rasende at han nesten svartnet, uten å vite hvorfor, ei heller at det fantes et sånt raseri i verden, eller at det var tillatt å uttrykke det.

OJ:

Kan vi snakke om diktet som heter ‘Cicero’? Eller avdelingen – det er både et langt dikt og en avdeling med enkeltdikt, som det fantastiske på side 104. Men hvor kommer Cicero fra?

NØH:

Cicero dukket opp først på universitetet, på litteraturvitenskap. Og siden har han, av åpenbare årsaker, vært et slags synonym for Det gode liv, som han var veldig opptatt av å forstå. Det er mest i denne egenskapen han dukker opp i Stor. Som et synonym. Avdelingen med hans navn følger et utdrikningslag, som kanskje kan ses på som et av flere ritualer tilknytta det gode liv. Noen skal gifte seg. Som formodentlig er en god ting. Vennene hans eller hennes skal hedre han eller henne. Som formodentlig også er en god ting. Et sammenfall av individuelle valg og kollektiv oppførsel. Det er et større alvor, en større skuffelse og kanskje en viss resignasjon blandet ut i det mer overgitte, glade, spontane. Jeg tenker vel også på disse minnene for livet som vi allikevel glemmer ganske raskt. Eller husker på hvert vårt vis. Det er jo en spørrende tone i Cicero-diktene: vi må ha vært sånn, hvis fortellingen skal henge på greip, men var vi det? Vi sang kanskje, men like etter sov vi med åpne munner.

OJ:

Avdelingen med tittelen ‘Blåmerker’ er som et fragment av en kjærlighetsfortelling, og det virker innlysende at en som skriver om kjærlighet også skriver om seksualitet.

NØH:

Ja, ‘Blåmerker’ er en kjærlighetsfortelling, fortalt nokså utelukkende fra det seksuelle, det kroppslige. Og kanskje den diskrepansen vi opplever mellom kjærlige berøringer og de begjærlige. Som igjen problematiserer opplevelsen av den andre for den ene i et kjærlighetsforhold: hva slags berøring er vennlig og støttende, oppmuntrende, og hvilken er ment tirrende, opphissende, og har jeg en slags forpliktelse til alltid å ta imot dem på samme måte som de er gitt? Eller: Hvis kjærlighet er å løfte opp, hvorfor handler det seksuelle også om å trykke ned, holde fast, dominere? Og hvordan skal da det ene henge sammen med det andre? Skal det seksuelle være med på å forme det kjærlige? I hvor stor grad må disse følelsene holdes adskilt? Hva skjer om vi lar dem fusjonere, som vi ofte gjør?

Det er kanskje lett å tenke seg at man er mest sårbar som kjæreste, og mer beskytta som elsker, i ‘Blåmerker’ er jeg ikke like sikker.

OJ:

På bokas klaffetekst er det befriende nok forfatteren selv som tar ordet, og du skriver at diktene i Stor er skuffede dikt, at de «samme hva de fylles med, henger med hodet. Som noe tungt på toppen av noe tynt.» Det henger sammen med at diktene vil noe stort, noe eksistensielt avgjørende, formulert sånn: «De vil samle alt sammen i den ene hånden sin (en veldig stor hånd) og bare passe på. Men det går jo ikke an.» Det er et fantastisk og presist uttrykk for hva slags forventninger vi kan ha til litteraturen – den skal ta seg av alt. Har du det sånn som leser? Når har du det sånn som leser? Eller er du en skuffet leser?

NØH:

Jeg skrev den på mobilen på en båt til Nesodden, hvis det betyr noe. Det betyr sikkert ingenting, men det var der jeg satt. Havet var mørkt og kaldt og båten full av fremmede mennesker. Og når jeg så på, ser på dem, så opplever jeg at diktene mine nærmest kastes over bord. At om jeg satte meg ned ved siden av et par kjærester og leste ‘Blåmerker’, eller et par arbeiderklassefamilier satt og leste ‘Arbeiderklasse’, eller en vennegjeng satt og leste ‘Cicero’ (og så videre), så ville de ikke landa (tror jeg) slik jeg vil de skal lande. Så hadde det kanskje ikke hatt noe som helst å si for de som hørte på, annet enn at de hadde følt seg litt ille til lags ved at jeg satt der. Det hadde garantert jeg også hvis jeg hadde satt meg ovenfor meg. Men nå sporer jeg kanskje litt av. Eller anstrenger sammenfallet mellom sted og tekst i alt for stor grad.

Jeg tror jeg er mer en skuffet skriver enn en leser, fordi jeg som leser kan holde opp og legge fra meg. Og fordi jeg som leser ikke er like avhengig eller opptatt av verket og verksfølelsen, som jeg er når jeg skriver. Fra tid til annen kan jeg bli litt oppgitt over vektlegginga av det helhetlige i et skjønnlitterært verk, tenke at det føles som latskap fra mottakerapparatet å være så rigide i forhold til det, fordi: hvem skjønner en totalitet, hvem kan holde en perfekt struktur opp mot lyset og nikke anerkjennende. Finnes perfekte strukturer? Hvordan kjenner vi dem i det hele tatt igjen?

Jeg syns for eksempel Stor har en veldig tydelig struktur. Men er samtidig forberedt på – og må akseptere – at mange vil oppleve dem som mer løsrevet, mer atomisk, mer hva som helst. Og da hjelper det ikke å protestere, man kan ikke gjøre noe med den strukturelle opplevelsen i den andre. Og det er skuffende. Samtidig handler det også om min egen resignasjon i forhold til meg selv som forfatter. Jeg blir ikke fornøyd. Jeg klarer ikke å oppleve noen sammenfall mellom det jeg vil og det tekstene får til.

Men heldigvis er jeg ikke helt alene om denne følelsen. Olav H Hauge skriver i dagboken sin: “Eg har ingen ting å skryte av. Det er lite og lite verdt det eg har gjort.”