Utdrag fra Nils-Øivind Haagensens diktsamling Stor

Lesing

stor_forside

Omslag: Kim Hiorthøy

 

arbeiderklasse

 

 

 

 

 

 

fravær

er frihet

 

 

 

 

 

 

det kan se ut som

jeg er alene på stoppet

 

men det er tusener av oss

hundretusener som venter

 

da bussen kommer

kjører den bare forbi

 

sjåføren trekker på skuldrene

som for å beklage

 

at det ikke er plass nok

at det aldri er plass nok

 

 

 

 

 

en for meg vilt fremmed mann

deler ut klemmer på fortau

 

han har åpne armer

og bind for øynene

 

jeg skjønner av måten han ter seg på

at han også sover på samme måte

 

blind og med

armene åpne

 

jeg lurer på hvem som klemmer ham

da

 

hvilke uhyrlige skikkelser som drister seg

helt til kanten av sitt mørke

 

og kanten av vårt

bare for en klem

 

 

 

 

 

 

 

jeg er blant de første på plassen

jeg forsøker å telle hvor mange andre som kommer til

de renner inn fra alle kanter

snart er jeg en prikk i massen

og det er ingen som roper

men mange har knyttet nevene

og langt der borte ser jeg en mann nærme seg en tom talerstol

han har en bunke papirer i hånden

med navnene på alle til stede, forestiller jeg meg

og venter gjennom hele talen på mitt navn

 

 

 

 

 

 

 

du blir ikke mindre verdt

om du bøyer deg, sier hun

 

og trykker hodet mitt

ned mellom beina sine

 

det smaker lik lønn for likt arbeid

og fuck patriarkatet

 

etter at hun har kommet liker hun

å trekke meg etter håret opp til munnen sin

 

hun vil også smake

engasjere seg

 

 

 

 

 

en kropp er skapt av andre kropper

sa hun alltid

 

så vokser den til og eksisterer helt av seg selv

sa hun også

 

så begynner den å krympe

sa hun alltid

 

og forsvinner helt av seg selv

sa hun også

 

med en klasse er det likedan

sa hun alltid

 

jeg tror det er derfor vi ligger sammen

hele tida

 

 

 

 

 

 

inne i avlukket

mitt første stortingsvalg

 

jeg tar en seddel fra hvert av partiene

stokker dem om flere ganger

 

så trekker jeg blindt fra bunken

jeg nikker til de frivillige valgmedarbeiderne

 

før jeg slipper konvolutten i urnen

hva stemte du?

 

spør hun så fort jeg er ute av lokalet

det vet du vel, svarer jeg

 

ja, sier hun

det vet jeg

 

 

 

 

 

 

frihet

er fravær

 

 

 

 

 

 

da det minste barnet ennå er to år gammelt

tar faren det med seg på biltur

 

bare de to

guttetur sier han til moren og de to eldre døtrene

 

han kjører til et stort kaiområde

sjekker at ungen fortsatt sitter lys våken i barnesetet

 

så kjører han bilen i sirkel på sirkel

i rasende fart

 

han er nær ved å miste kontrollen

ved et par tilfeller

 

han roper over skulderen sin

til barnet der bak

 

at dette kommer det aldri til å huske

at dette er den viktigste bilturen det skal være med på

 

han ser et par av de fast ansatte på havneområdet

de står på trygg avstand og vifter med armene og hopper opp og ned

 

 

 

 

 

 

den store kroppen

passerer den lille

 

som en tråler

langt fra land

 

er det der du er? sier den

den lille ser ikke opp

 

men nikker

her er jeg

 

 

 

 

 

 

sollys i taket og langs den ene veggen

en slak og blek men like fullt skarp diagonal

som gir huset konkavitet

litt vanskelig å forstå

for en nyvåken, halvnaken forelder på en kjøkkenkrakk

at dette lyset er allelivsgivende

vanskelig å forstå for barnet

som ligger på ryggen og

strever med sokkene

den voksne tenker ikke

og barnet kan ikke tenke

barnet er en undermengde

en sidekant

som lyset skyter tvers gjennom

og deler opp

i bevisstløse vinkler

se bare på det lille kneet

 

 

 

 

 

 

det yngste barnet gjemmer seg

så fort et av de to eldre nærmer seg

 

det gjør det samme

om en av foreldrene nærmer seg

 

det er som om det hele tida leker

med noen som ikke vet hva en lek er

 

da det blir stort får det ofte høre at det kan være lurt

å telle til ti når det blir rasende

 

den store teller automatisk til hundre

den som ikke har gjemt seg nå skal stå, roper det

 

og ansiktsuttrykkene til alle rundt ham

fyller ham med barndom

 

 

 

 

 

stolen er trukket om et par ganger

brun

dyp

brede armlener

på kveldene er det som regel

mannen som sitter i den

som regel så stille

at en fotograf fra to århundrer tilbake

kunne tatt det ene perfekte portrettet

etter den andre

 

 

 

 

 

 

det yngste barnet

leker med en rød buss

følger mønsteret i teppet

ytterkanten av bordflatene

armlener og vinduskarmer

 

fyller bussen med mennesker som ikke fins

for andre enn ham

mennesker som hele turen vinker

til de forbipasserende

 

 

 

 

 

 

de var fattige

er det ennå

 

de var lukkede individer

de er fortsatt lukkede individer

 

uengasjerte

likegyldige

 

hastige

tynne

 

pappaen klappet ikke barna på hodene deres den gang

og han klapper dem ikke på hodet i dag

 

mammaen klødde dem ikke på ryggen

på det stedet ingen kommer til selv

 

og hun klør dem ikke

på ryggen i dag

 

de klapper og klør

seg selv

 

noen ganger så hardt og så lenge

at de blir helt utslitt

 

og synker sammen

i en ikea-seng som ligner et lite flagg

 

som slår og slår i vinden

koret som fyller resten av rommet synger på et fremmed språk

 

det høres nesten oppdikta ut

 

 

 

 

 

 

men før senga

satt vi foran tv-en

og før det rundt middagsbordet

og før det i vinduet

(sol, snø, vind, regn, andre mennesker)

og før det i døråpningen

(«det er bare meg»)

og før det i bilen

og før det på jobben

og før det rundt frokostbordet

og før det i senga

helt umenneskelig oppildnet

av alt det umenneskelige

en arbeiderklasse på fem

 

 

 

 

 

 

produksjonsmidlene binder arbeideren, sa Marx

og arbeidet binder tanken, la Hauge til

 

der førstemann legger deg i lenker

slår andremann lenkene av

 

og et sted i verden brenner verden

og mamma og pappa lar de små sitte oppe og se

 

 

 

Bokomslag: Kim Hiorthøy

Bokomslag: Kim Hiorthøy