Et skuespill hvor alle er deltagere og tilskuere samtidig

Samtale

Forfatterportrett: Pernille Marie Walvik

 

OKTOBERJOURNAL har snakket med Siri Amalie Oftestad om diktsamlingen Soloppgang i Nord.

 

O.J.: I Soloppgang i Nord møter vi et fantastisk og totalitært litterært univers, landet Nord, en fiktiv stat som ligner Nord-Korea. Hvordan begynte du å skrive frem dette?

S.A.O.: Jeg har lenge vært tiltrukket av Nord-Korea. Det hele begynte med noen dikt om han jeg kaller «Vår Leder» eller «Den fantastiske». Jeg tenkte først at dette var dikt for barn, fordi de var så barnlig skrevet og veldig tydelige, enkle og humoristiske. Diktatorer har ofte noe komisk ved seg, kanskje det har noe med det veldig selvhøytidelige de ofte representerer? At de selv er så fantastiske i egne og andres øyne. Det nordkoreanske samfunnet interesserte meg også fordi rammene er så tydelige og entydige. Det var noe jeg likte å gå inn i. Etter at jeg hadde vist disse diktene til forleggeren min, og han syntes det var interessant, nærmest eksploderte det i mange flere dikt fra ulike synsvinkler og temaer innenfor dette samfunnet. Og det viste seg mer og mer å bli dikt for voksne.

 

O.J.: Det ligger en sterkt merkbar fascinasjon til grunn for disse diktene, hva er ditt eget forhold til Nord-Korea?

S.A.O.: Jeg har aldri vært i Nord-Korea, men har lenge vært fascinert av det ekstreme ved samfunnet, og at det på mange måter er et veldig annerledes samfunn enn vårt. Det kollektivistiske er satt i høysetet, og de har antageligvis et sterkt forhold til fellesskapet, til et «vi». Jeg synes det er vakkert med mennesker som jobber og lever for idealer utenfor dem selv. Man må ikke glemme at det finnes mennesker i Nord-Korea som tar dette på største alvor, og tenker at antikapitalistisme er et godt system, til tross for grusomhetene, og at det er en god ting at alt er statlig styrt. Jeg synes også det er noe vakkert i denne «fantasiverdenen» som man bygger opp om, som for eksempel at man gir inntrykk av at det finnes enhjørninger i landet. Og også at man sprøyter en søt væske i epler i Pyongyang for at de skal bli søtere, slik at de som besøker byen får et godt inntrykk av eplene i hovedstaden. Og hvilket annet land ville hatt en egen gruppe lyrikere som har til jobb å skrive propagandadikt? Jeg tror nok ikke det er det beste utgangspunktet for å skrive dikt, men det er noe besnærende og vakkert i ordningen også.

 

O.J.: Det er mye lekenhet i form og innhold i Soloppgang i Nord. Diktet «TANKEMARSJ», for eksempel, er som flere av diktene drevet av gjentagelser, og det starter forholdsvis taktfast og marsj-vennlig. Hver av de fem strofene har sju verselinjer, hver av de siste verselinjene markeres med innrykk, og består i det som rytmisk sett burde vært siste ledd i sjette verselinje. Allerede i formen ligger det en anstrengelse: Linjeskiftene her gir rom for tvil, et lite taktbrudd, som om diktjeget må skjerpe seg for å holde takten, holde på trofastheten?

S.A.O.: Jeg er ikke så bevisst dette med reglene om når man skal ha innrykk og linjeskift når man skriver i bundet form. Der er jeg nok et barn av min tid. Jeg var mer opptatt av at de vanskelige tankene til soldaten ikke sto i stil med marsjen, med rytmen han går i sammen med alle de andre. Eller at det på et vis ble en egen rytme rundt disse forbudte tankene. I diktsamlingen er det å holde takten et tilbakevendende tema, som på en måte er et ytre tegn på all den tilsynelatende likheten. Denne takten, marsjen, er jo noe som er ytrestyrt og lagt på folket. Men det er jo også en ganske så unaturlig ting at alle skal gå i takt, og dermed virker takten enda mer «utenpå» og påklistret. Slik mye i Nord er påklistret og utenpå. Marsjen blir et symbol på å henge med i samfunnet. Jeg forestiller meg også at alle disse forbudte tankene, som går på tvers av det de «skal» tenke, som man ikke får utløp for, må sette i gang mye grubling, som må være tung å bære.

 

O.J.: Diktene utforsker diktaturets språk, bilder og selvforståelse – men også våre egne forestillinger og fordommer?

S.A.O.: Det er kanskje rett. Jeg kjenner jo landet kun fra bøker, noen filmer og aviser. Hvis jeg hadde vært mye i Nord-Korea og kjente landet bedre, eller selv var fra Nord-Korea, hadde jeg kanskje skrevet dikt som var mer nyanserte og unngikk det karikerte. Det barnlige i diktene, og tydeliggjøringen, hadde nok ikke vært tilstede hvis jeg ikke hadde alle disse fordommene å spille på. Det handler også om at disse diktene er skrevet til folk som vet mer eller mindre det samme om Nord-Korea som jeg vet, og på den måten får en inngang gjennom fordommene. Jeg tror at mye humor bygger på fordommer. Karikatur handler vel om å overdrive det man vet fra før. Men samtidig har jeg prøvd å se landet fra de som bor der også. Fra ulike vinkler og ståsted. Og jeg synes jeg har fått et veldig godt råd fra redaktøren min om å ikke ironisere over menneskene i landet. Ta det hele på alvor. Det handler vel også om å ha respekt for menneskene og holdningene, men ikke så stor respekt for «Den Fantastiske».

 

O.J.: Det fiktive landet Nord er kanskje ikke så fjernt fra landet Norge som vi vil tro?

S.A.O.: Nei, det er sant, det er jo mye som er likt også. Iscenesettelsen, som for eksempel å få eplene søtere enn de er, det er jo en måte å skape et glansbilde på, som man kan kjenne igjen i de såkalte rosabloggerne og hos folk som prøver å gi inntrykk av at alt er «på stell», foreldre som viser frem det vellykkede ved barna sine på Facebook for eksempel. Diktet «Kameraet eller mamma» er inspirert av noe jeg så på Dagsrevyen, om en mor som filmet sønnene sine gjennom store deler av oppveksten, som resulterte i en dokumentar om dem. Jeg begynte å tenke på hvordan de barna hadde det. Den distansen de kanskje følte overfor moren, og distansen overfor seg selv. At de kanskje begynte å se seg selv utenfra, de også. Det blir en mulig fremmedgjøring. Man kan sammenligne det med at innbyggerne i Nord-Korea hele tiden blir sett utenfra, særlig blant gruppen rundt lederen, men også blant vanlige folk, for å se om de oppfører seg korrekt. Og dette spillet, hvor mange mennesker hylgråt eller lot som at de hylgråt da landsfaderen Kim-Jong-Il døde, det blir jo et slags skuespill hvor alle er deltagere og tilskuere samtidig.

 

 


oftestad. soloppgang i nord

Bokomslag: Egil Haraldsen  & Ellen Lindeberg, Exil Design