«Mennesker er natur»

Lesing

Kathleen Rani Hagens debutroman Grunnleggende plantediversitet handler om alt som gror, om en altoverskyggende forelskelse og om vanskeligheten med å finne de rette ordene. Her skriver hun om skjønnlitteratur og økologi.

Siden jeg var ganske liten har jeg villet to ting: å bli forfatter og å bli biolog. Den første av dem har vært det sterkeste ønsket, og følgelig var det også grunnen til at jeg i begynnelsen av tjueårene, etter flere mislykkede romanforsøk, flyttet til en fremmed by for å studere litteratur.

Selv om jeg på mange måter likte studiene, følte jeg at noe manglet. På forelesningene ble det snakket om feministisk litteraturkritikk, post-kolonial kritikk, marxistisk litteraturkritikk, den Andre, queerteori, psykoanalyse, postmodernisme og poststrukturalisme, og ingenting kjentes uviktig, men jeg lurte på hvor naturen og økologien var i alt dette. Ikke én eneste gang var det en foreleser som nevnte miljøkrisen vi befant oss i. Øko-kritikk var ikke en greie. Dette var før The Sixth Extinction, både boka til Elizabeth Kolbert fra 2014 og begrepet som ble et allemannseie. Jeg leste roman etter roman samtidig som jeg bekymret meg mer og mer for klimaendringene og verdens biologiske mangfold. Å studere humaniora, den gangen, føltes stadig vekk mer feil, det var som om naturen ikke eksisterte for humanistene, som om den var noe helt fjernt fra oss, som om vi var helt uavhengig av den, nesten som om mennesket ikke var laget av kjøtt og blod, noe organisk, som om mennesket bare var tanke og ikke også kropp. Da jeg hadde kvernet lenge over dette og satt på kontoret til veilederen med bacheloroppgaven min og han fortalte at den forrige studenten som hadde skrevet oppgave om den samme romanen som meg hadde sluttet og begynt å studere biologi i stedet (hun hadde skrevet om eiketrærne i romanen), og at han håpet at jeg kom til å studere litteratur på masternivå videre, da visste jeg (ironisk nok) at det var nettopp det jeg ikke kunne gjøre, jeg var også nødt til å se nærmere på trærne.

Jeg skrev ferdig oppgaven og flyttet, begynte på biologistudiene og hadde i en liten periode et anstrengt forhold til litteratur, både det å lese den og å forsøke å skrive den. Jeg hadde ikke gitt den opp, jeg hadde bare kommet til et punkt hvor jeg ikke visste hvordan jeg skulle forholde meg til den lenger, fordi det andre som var viktig for meg, den levende verden, det biologiske mangfoldet, alt det levende som ikke er oss mennesker, var så fraværende i litteraturen at jeg følte den hadde sviktet. Det falt meg ikke inn at jeg selv kunne forsøke å skrive om naturen og vår tilhørighet til den, hvordan alle vi som lever her og nå er et resultat av millioner av år med evolusjon, inntil jeg deltok på et kurs i botanikk. Foreleserne fortalte om plantene og beskrev deres liv og anatomi stadig vekk med analogier til mennesket, noe som satte i gang tankene hos meg. Jeg fikk lyst til å skrive om det, prøvde meg forsiktig fram, utbroderte først videre på ting foreleserne hadde sagt, men snudde det også om slik at jeg skrev om menneskene med analogier til plantene, og til slutt skred de to hovedpersonene også frem, jeg-fortelleren som er en botaniker som kjenner plantene, og Peter, han som hun er så forelsket i, en mann som ikke kan noen ting om planter, som ikke akkurat er en humanist, men en samfunnsviter. Peter og jeg-fortelleren har en relasjon som de har hver sin oppfatning av, på samme måte som de begge ser det samme gresset i grøftekanten og har hver sin oppfatning av den: han ser bare en tilfeldig samling av grønt, hun ser mange ulike arter, men likevel er det jo det samme gresset. De er i det samme forholdet, men likevel ikke. Romanen begynner riktignok med at jeg-et bare vet at mangfoldet eksisterer i grøftekanten, hun vet ennå ikke hvordan hun skal skille artene der. Hun er klar over at hun mangler kunnskap. Samtidig forteller hun om denne mannen hun har truffet, og i resten av romanen prøver hun å finne ut av både dette med kjærligheten og dette med plantene samtidig. Forelskelsen og det botaniske vitebegjæret er ikke to adskilte ting for henne, tvert i mot gror de sammen.

Åpningen skrev jeg tidlig i prosessen, riktignok i en litt annen versjon. Det var tidlig klart for meg at både botanikken og kjærligheten var viktig i det jeg skulle skrive, og de skulle være viktige sammen, ikke hver for seg. En kritiker skrev i en anmeldelse av Grunnleggende plantediversitet at hun gjerne skulle ha lest en sakprosabok om planter av meg, men det kommer aldri til å skje. Jeg er først og fremst opptatt av skjønnlitteratur, og hvordan vi mennesker forholder oss til naturen. Noen er mer opptatt av den enn andre, som romanens jeg, men de fleste er nok heller som Peter og tenker ikke så mye over alt artsmangfoldet som er rundt oss hele tiden og hvordan det er blitt til, ikke bare den som er i grøftekanten, men også den vi lever av hver dag, plantene som vi får maten vår fra, om det så er kaffeplanten, hveten eller vindruene, eller mer indirekte som fôr til dyrene. Det er ikke sjeldent at jeg-et og Peter drikker noe som kommer fra en plante, eller snakker om landbruksrevolusjonen, på et vis møtes de der, hadde det ikke vært for noen helt spesielle planter, hadde vi antageligvis ikke hatt samfunn.

Da Jan Kjærstad i et essay for noen år siden etterspurte mer Darwin i litteraturen, ble han kritisert i Vagant for å overse all populærvitenskapen som tok for seg naturvitenskapen. Å, så det er slik at så lenge vi kan lese om evolusjonsbiologien i populærvitenskapelige avisartikler og se Harald Eia diskutere arv og miljø på NRK, så trengs det ikke å gi rom for den i romanene? (Et lite sidespor her: En annen ting er at populærvitenskapen om evolusjonsbiologi ofte bare tar for seg naturlig seleksjon, noe jeg synes kan være problematisk, for evolusjon innebærer jo flere mekanismer enn bare det. Det er lenge siden Darwins tid.) Dessverre er det ofte slik at man ser på naturvitenskap som noe adskilt fra humanistiske fag (og samfunnsvitenskap, for den saks skyld). Jeg liker ikke det skillet og synes det er kunstig, jeg forstår ikke at det skal være slik at man enten må forholde seg til det ene eller det andre. I Grunnleggende plantediversitet har jeg vært opptatt av å skildre hvordan evolusjonsbiologien og naturen er en del av menneskenes liv, men også hvordan vi mennesker har påvirket naturen og kunstig selektert frem nye planter. Ja, vi mennesker er natur, kan jeg kanskje heller si. Jeg tror at den beste måten å skildre og å undersøke dette samlivet på, oss og resten av naturen, er gjennom skjønnlitteraturen. Da jeg begynte å studere naturvitenskap, møtte jeg nemlig på dette: medstudenter (og også noen forelesere) som rynket på nesen av humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, mens de mente at naturvitenskapen hadde løsningen på alt, som om den i seg selv kunne fortelle oss noe om hvordan ting burde være. Det kan den ikke. I naturvitenskapelige studier kan man lære seg masse om det biologiske mangfoldet og evolusjonsbiologien, men ingenting om hvordan vi forholder oss til disse tingene. Burde vi ta vare på mangfoldet og forhindre videre tap, eller burde vi, som jo er natur selv, bare holde på som før og la naturen gå sin gang? Kan vi på den måten argumentere for at de menneskeskapte klimaendringene ikke er så ille likevel? Eller skylder vi de andre noe, alt og alle som lever her sammen med oss som ikke kan snakke for seg? Og i så fall: hvorfor gjør vi det? Stadig hører vi jo om tap av artsmangfold og klimakrisa, men hva betyr det egentlig for livene våre? Det vil jo påvirke livene våre forskjellig, avhengig av hvem man er. For Peter gjør det ikke så mye om en sjelden orkidé skulle dø ut, og til og med jeg-personen, som ved en annen anledning tiltales som øko-fascist, stiller jo spørsmål ved om det gjør noe. Om vi ikke akkurat finner ut av dette gjennom skjønnlitteraturen, kan vi i hvert fall tenke og reflektere over det der. Å stadig tenke over det, tror jeg, er viktigere enn å lande på en konklusjon, og jeg vet ikke om et bedre sted å gjøre det på enn i skjønnlitteraturen.

Kathleen Rani Hagen

 

Innbundet

Omslag: Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg, Exil Design