L/S # 2: Hjemløsheten

Samtale

Larsen, T.H. Hjemløsheten ny

Omslag: Exil Design

Hjemløsheten er den andre boken i serien Lese, skrive, der Forlaget Oktober inviterer utvalgte forfattere til å reflektere over egen skriving og lesing. Oktoberjournal har snakket med bokens forfatter, Terje Holtet Larsen.

O.J.: Du skriver veldig konkret om erfaringer fra barndom, oppvekst og tidlig voksenliv. Det har på mange måter blitt en svært personlig bok?

 T.H.L.: Det var mer eller mindre en tilfeldighet at det ble en så personlig bok. Jeg hadde bestemt meg for å ta utgangspunkt i tre eksempler på hvordan forfattere skriver om seg selv og sin oppvekst, og om hvordan litteraturen skulle komme til å gripe inn i deres liv, nemlig Jean-Paul Sartres Ordene og Patrick Modianos En stamtavle, og min egen fortelling «Scenekunstnere» fra boken Fra et mislykket forsvinningsnummer.

            Ordene er et polemisk og temmelig nådeløst oppgjør med den skikkelsen som var skapt av det borgerlige miljøet han vokste opp i, det vil si besteforeldrenes hjem. Han var familiens lille prins, den utvalgte som fantaserte uhemmet og uhindret om egen fremtidig storhet, en skikkelse det tok ham lang tid å frigjøre seg fra, i den grad det virkelig er mulig å frigjøre seg fra den skikkelsen man opptrådte som i sin barndom, og som i alle fall rakk å debutere med romanen KvalmenEn stamtavle er, som Modiano selv bemerker, skrevet ut fra et ønske om å legge bak seg et liv han aldri opplevde som sitt eget. Den gir inntrykk av å være høyst motvillig skrevet, tonen i den er distansert, nærmest likegyldig. Det er likevel en bok som setter hele hans forfatterskap i perspektiv. Den viser hvordan utgangspunktet for nesten alt han har skrevet, er opplevelsen av å ha blitt sviktet eller forrådt, gjerne allerede som barn.

            Det var en scene i Sartres bok som vekket til live et gammelt minne, en scene fra skolegården på Grünerløkka skole, der jeg tilbrakte mine første skoleår. Plutselig husket jeg et friminutt og en gutt som løper rundt og viser frem et ord han har fått skrevet i hånden, og alt oppstyret det skaper. Jeg skjønte at jeg måtte begynne der, med den scenen. Og det var Modianos bok som ga meg motet til å til å forfølge dette minnet, være tro mot mine erindringer om barndom og oppvekst, og etter hvert det å oppdage litteraturen. Kanskje ga den meg også motet til å erkjenne min opplevelse av hjemløshet som et grunntrekk i min personlighet. Da min mor satte meg til verden, hadde hun ikke noe sted å bo. Som hushjelp flyttet hun fra hus til hus, med meg på slep. Jeg rakk å fylle fem før vi fikk vårt eget hjem. Min far fikk jeg aldri treffe.

            Den tredje vinkelen i denne trekanten, «Scenekunstnere», er en fortelling om hvordan virkeligheten griper inn i litteraturen, og om hvor lett det er å tro at man kan skrive sant om sitt eget liv, mens man egentlig aldri oppnår noe annet enn litterære iscenesettelser, med utgangspunkt i selvbiografiene til tre norske skuespillere, nærmere bestemt Toralv Maurstad, Harald Heide-Steen jr. og Ingerid Vardund, lest slik jeg innbiller meg at en av mine litterære helter, Jorge Luis Borges, ville ha lest dem, og i visshet om at litteratur forutsetter litteratur.

O.J.: Du er opptatt av forholdet mellom erindring og skriving?

T.H.L.: Jeg vet egentlig ikke om jeg er det. Man kan muligens hevde at all skriving er en form for erindring, eller bearbeidelse av minner, enten man er seg det bevisst eller ikke. Det mest interessante er sannsynligvis alt det man ikke husker, det man har sørget for å glemme. Glemselen er en evne man skal være takknemlig for at man har. Men i likhet med lengselen trenger også minnene et tilfluktssted. Jeg tenker på dem som sanger glemte mennesker har sunget.  Så man skriver seg selv inn i en litterær sammenheng, dikter seg selv, så å si, skriver frem en stemme det er mulig å tenke på som sin egen, men hele tiden i erkjennelse av at litteraturen skaper sin egen verden, at språket lever sitt eget liv. Det underliggende motivet i En stamtavle kan oppfattes som et ønske om forsoning, om å vedkjenne seg sin historie, for så å la den gli tilbake i glemselen. Modiano demonstrerer hvor skjøre og usikre, men fremfor alt hvor tilfeldige minnene er, og hvor avgjørende de likevel er for vår opplevelse av å ha en identitet og å høre hjemme i den verden man befinner seg i.

O.J.: Spørsmålet om skrivingens og litteraturens forhold til virkeligheten, og spørsmålet om sannhet i litteraturen, er sentrale temaer i Hjemløsheten?

T.H.L.: Nå er det for å si det mildt ikke noe nytt i at forfattere skriver romaner der personer og handling legges tett opp til egne erfaringer, og det forundrer meg at man fremdeles finner det meningsfullt å gjøre det til et journalistisk poeng å påpeke dette.

            Hjemløsheten tematiserer hva som skjer når en forfatter forsøker å skrive selvbiografisk, eller som Ingeborg Bachmann formulerer det, når en forfatter forsøker å la være å dikte opp et jeg. Spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å skrive selvbiografisk og om det er mulig å nå frem til sannheten i det man skriver, det vil si om det er mulig å la være å dikte opp et jeg. Et annet spørsmål er hva det gjør med teksten, hvordan det påvirker skrivingen og det kunstneriske uttrykket.

            Jeg tror man kommer nærmest hvis man innser at man ikke vil kunne nå frem til sannheten. Det interesserer meg mer hva som skjer med litteraturen og det litterære uttrykket når forfatteren bevisst velger å gi inntrykk av å bryte med fiksjonen. Da kan det oppstå et rom, en nisje, der det kan skapes nye muligheter for gestaltning av det litterære jeget, som det er interessant å utforske. Det selvbevisste jegets litterære iscenesettelser av seg selv, eller hvordan forfatteren eller det fortellende jeget velger å opptre i sin egen litteratur, er alltid interessant. Det er altså et spørsmål om hvilke litterære muligheter man gir seg selv og hvordan man velger å utnytte dem.

O.J.: Du skrive om flere av de forfatterne som har betydd mye for deg, deriblant den franske Nobelprisvinneren Patrick Modiano …

T.H.L.: Der har du i alle fall en forfatter som er opptatt av forholdet mellom erindring og skriving. Modiano har jo i hele sitt forfatterskap tematisert denne jakten på minner, som også er en jakt på egen identitet, og hvorvidt det er mulig å stole på disse minnene, og hva vi gjør for å holde på dem, eller like gjerne hva vi gjør for å unnslippe dem, og hvilke hemmeligheter vi risikerer å avdekke når vi begynner å grave i gamle, uklare minner. Modianos romaner fyller meg alltid med den samme gleden over å være et lesende menneske, og de gir meg lyst til å skrive, de får det til å fremstå som meningsfullt å fortsette. De gir meg alltid tilbake troen på mine egne romaner, de av dem jeg allerede har skrevet, og de jeg har til gode å skrive. Derfor er hans forfatterskap viktig for meg. Jeg kunne ha sagt det samme om flere, også noen norske. Jeg ville sannsynligvis aldri ha blitt forfatter hvis jeg ikke mer eller mindre tilfeldig hadde lest Jon Fosse og Kjell Askildsen akkurat på det rette tidspunktet i livet, da jeg trengte det som mest.

O.J.: Du tegner også et bilde av den litterære institusjonen, som i følge deg har endret seg i løpet av dine år som forfatter …

T.H.L.: Den tydeligste endringen er utviklingen i retning av at stadig færre titler står for en stadig større del av omsetningen. Hele bokbransjen innretter seg stadig mer utilslørt etter den nye situasjonen, det man på den tiden da jeg debuterte faktisk kalte «svenske tilstander», et begrep som nå har fått et annet innhold. Dette skjer samtidig som at litteraturkritikken jo nærmest er avviklet, eller har redusert seg selv til lettfattelig forbrukerveiledning og kjendisjournalistikk. Det betyr ganske enkelt at de aller fleste av de bøkene som utgis aldri får en mottagelse eller reell sjanse til å nå ut til leserne. I den norske litterære offentligheten har man alltid vært veldig opptatt av forfattere, men strengt tatt ikke så opptatt av litteratur, det vil si litteratur som en kunstnerisk uttrykksform, selv om det kanskje kan virke sånn. Man skulle kanskje kunne forvente noe mer fra litteraturkritikken, noe som kunne kalles et selvstendig og reflektert bidrag til den store litterære samtalen, noe som hadde gjort litteraturkritikken vesentlig. I dagens situasjon virker forlagene rådville, mens bokhandelkjedene fremstår som stadig mindre interessert i noe annet enn det som lar seg omsette i stabelsalg. Jeg tror det er på tide at vi innser at for eksempel en forfatter som meg ikke lenger kan forvente noen særlig mottagelse av bøkene jeg utgir, at det rett og slett ikke finnes en norsk litterær offentlighet der et forfatterskap som mitt anses som interessant nok til å bli presentert, omtalt eller vurdert. Jeg burde sannsynligvis være takknemlig for at det fremdeles finnes forlag som i det hele tatt er interessert i å utgi bøkene mine, riktignok i stadig mindre opplag.

O.J.: Dette var jo en slags oppdragsskriving, skriving på invitasjon. Er det noe ved din måte å lese, skrive og tenke om litteratur på som du oppdaget under arbeidet med den, som ser annerledes ut for deg nå? Eller er dette tanker som har ligget der hele veien …?

T.H.L.: Jeg tror faktisk at jeg har skjønt hvorfor jeg skriver som jeg gjør. Jeg har innsett at jeg med de fleste valgene jeg har gjort, både i livet og i litteraturen, har ønsket å plassere meg selv i en marginal posisjon. Hjemløsheten fra de fem første årene av mitt liv har forblitt et minne og en slags lengsel. Jeg har akseptert den likegyldigheten jeg alltid føler når det jeg har skrevet plutselig foreligger i bokform. Jeg har skjønt at den eneste grunnen til at jeg er forfatter, er den lykkelignende følelsen det gir meg å skrive noe jeg selv synes er godt. Og som det er blitt sagt: Man trenger bare én leser, den man forestiller seg at man skriver for. Resten er en aldri tilfredsstilt higen etter anerkjennelse og velstand.