Yonnondio – et verk som nesten gikk tapt.
Av Kjersti Ericsson
Den amerikanske forfatteren Tillie Olsen (1912–2007) har en ganske liten produksjon. Hun debuterte seint, i 1961, med novellesamlinga Tell me a riddle. Det var gode grunner til at det drøyde med debuten. Tillie Olsen var kvinne. Og hun kom fra arbeiderklassen. Både på grunn av kjønn og klassetilhørighet manglet hun de godene Virginia Woolf framhever som nødvendige for skapende virksomhet: Et eget rom. Og en uavhengig inntekt som gjør det mulig å konsentrere seg om å skrive. Dessuten, og ikke minst: Tillie Olsen var mor til fire barn.
I essaysamlinga Silences drøfter hun de betingelsene som hindrer kvinner i å bryte tausheten. Rollen deres har vært å opprettholde forutsetningene for menns kunstneriske utfoldelse: Sørge for at hverdagslivet glir glatt og friksjonsfritt, så mannen ikke trenger ofre en tanke på hvordan middagen kommer på bordet, klær dukker opp nyvaskede og nystrøkne, skitne støvelavtrykk forsvinner fra golvet og barn holdes borte fra arbeids-rommet i stedet for å ruse inn med tusen spørsmål til far. Olsen siterer Joseph Conrad som bl.a. forteller dette om sin skriveprosess: «I 20 måneder kjempet jeg med Gud for å skape … sinn og vilje og samvittighet fullstendig opptatt, time etter time, dag etter dag … en ensom kamp i full isolasjon fra verden. Jeg går ut fra at jeg sov og spiste den maten som ble satt fram for meg og snakket sammenhengende ved passende anledninger, men jeg var aldri bevisst dagliglivets strøm, som ble gjort lett og lydløst for meg av en stille, vaktsom, utrettelig omtanke.» [1]
Conrad var tydeligvis ikke helt ensom. En navnløs noen tok hånd om dagliglivets strøm og gjorde det mulig for Conrad å la seg oppsluke fullstendig av verket
Tillie Olsens beskrivelse av hva det innebærer å være mor viser hvor vanskelig det kan være å kombinere morsrollen med virksomhet som krever fordyping og konsentrasjon: «Mer enn i noe annet menneskelig forhold, overveldende mer, betyr det å være mor å kunne avbrytes, øyeblikkelig, å gi svar, å være ansvarlig. Barn trenger en nå (og husk, i vårt samfunn må familien ofte prøve å være det senteret for kjærlighet og helse som omverdenen ikke er). Det faktum at dette er virkelige behov, at en føler dem om sine egne (kjærlighet, ikke plikt), at det ikke er noen andre som er ansvarlige for disse behovene, gjør at de kommer først. Det er distraksjon, ikke meditasjon som blir en vane: Avbrytelser, ikke kontinuitet; rykkvis, ikke konstant strev… Arbeid som avbrytes, utsettes, legges til side skaper blokkeringer – i beste fall et ikke fullverdig resultat. Evner som ikke brukes atrofierer, slutter å eksistere.» [2]
Det er hennes egen lange taushet før debuten, og den beskjedne produksjonen etterpå, som klinger med i refleksjonene i Silences.
Hun hadde imidlertid et alvorlig litterært forsøk bak seg før debuten. I 1932, bare nitten år gammel, begynte hun på en roman, som hun arbeidet på i mange år, i rykk og napp, på bussen, i stjålne øyeblikk på jobben, i seine nattetimer når barna sov, etter at husarbeidet var gjort. Er det mulig å skape litteratur på denne måten? Olsen strevde med romanen sin helt til 1937, så ga hun opp.
Heldigvis tok hun vare på papirbunken med notater, kladder, og mer eller mindre ferdig tekst. Etter debuten var det blitt et marked for flere bøker av Tillie Olsen. De gamle, uferdige og ufullstendige notatene ble redigert sammen til ei bok. Den kom ut i 1974 med tittelen Yonnondio. Olsen har hentet tittelen fra et dikt av Walt Whitman, Yonnondio skal etter sigende bety klage eller sorg på irokesernes språk
Boka er et knapt to hundre sider langt utbrudd av raseri og fortvilelse over hvordan fattig-dommen forkrøpler mennesker og forholdet mellom dem, av sorg over alt som ikke får bli: Evner som aldri får en sjanse til å utvikle seg, kjærlighet og ømhet som perverteres til vold, dagligliv som ranes for all skjønnhet, kropper som ødelegges av brutalt slit og mangel på det aller nødvendigste, menn som blir knust i gruvene, leken som blir en luksus en bare kan unne barna i sjeldne stunder. Olsen skriver om dette i et språk som er rått og samtidig vakkert på en måte som nettopp understreker alt menneskene i boka blir fratatt.
Hovedpersonene er familien Holbrook, mann, kone og etter hvert fem barn. Det er ingen annen handling enn denne familiens forgjeves strev etter å få det litt bedre, ved å flytte til nye steder, der faren prøver å få et arbeid som er en anelse høyere lønnet og en anelse mindre ødeleggende enn det han kom fra. Hver gang blir alle små, håpefulle framskritt ganske snart undergravd. Det er utmattende å lese, det er så virkelighetsnært at det nesten ikke er til å holde ut, for slik var det for fattigfolk i USA på 20- og 30-tallet, og slik er det fortsatt for altfor mange mennesker i verden. Siden boka er ufullført, slutter den bare et tilfeldig sted i familien Hoolbroks ferd fra fattigdom til mere fattigdom, og slik er den også virkelighetsnær: fattigdom er uten ende.
I boka tegnes tydelige bilder av alle medlemmene i familien Hoolbrook: Faren Jim må finne seg i arbeidskjøpernes urimelige krav og nedverdigende behandling, sjøl om det går på mannligheten løs, for han har forsørgelsesbyrde og kan ikke risikere å miste jobben. Så går han hjem og mister besinnelsen når kona Anna klager over alt de mangler. Han ender opp med å slå henne fordi han ikke orker å bli konfrontert med at han ikke er mann for å skaffe familien sin det aller nødvendigste. Og mora Anna, som har oppgaven med å fø og kle en voksende familie uten det aller nødvendigste, og dessuten holde den sunn og rein, vises fram i sin utmattende arbeidshverdag i hjemmet, ikke bare som et vedheng til den egentlige arbeideren Jim.
Særlig inntrykk gjør portrettene av barna med alle sine iboende muligheter, drømmer og fantasier, som blir kvestet nesten før de når skolealder. Trass i korte glimt av noe som kan likne skjønnhet og lykke, er dette ei bok som på skakende vis forteller at fattigdom er en slags forbrytelse mot menneskeheten.
Yonnondio er ei bok som har kjempet seg fram fra den tausheten den egentlig skulle blitt slukt av. Det tok nærmere førti år, og da den endelig kom i bokhandlene, var det som et ufullendt lappeteppe, slik Tillie Olsen sier det sjøl i en kort avslutning: «Only fragments, rough drafts, outlines, scraps remain – to tell what might have been, and never will be now.» Det er ord som får meg til å tenke, ikke bare på boka sjøl, men også på menneskene som skildres i den.
Kjersti Ericsson (f. 1944) debuterte i 1968 med diktsamlingen Fotnoter i rødt. Siden har hun utgitt en rekke romaner og diktsamlinger, blant annet Far og mor (1998), Gunhild fra Vakkerøya (2008) og Den hjelpsomme okkupanten (2017). Ericsson er i tillegg sakprosaforfatter med blant annet den andre verdenskrig som fagfelt. I 2009 ble hun tildelt Språklig samlings litteraturpris. Hun, han og kvinnekampen kom i 2019.