«Atskilt med et komma» – Kirstine Reffstrups debutroman

Samtale

 

Oktoberjournal har snakket med Kirstine Reffstrup om Jeg, Unica og Unica Zürn.

 

O.J.: Romanen din handler om den tyske kunstneren og forfatteren Unica Zürn: Kan du si noe om hvordan du har nærmet deg det dokumentariske forelegget i skrivingen av romanen?

Da jeg begynte å skrive manuskriptet for noen år siden, bodde jeg i Berlin. På en varm sommerdag gikk jeg rundt i gatene, besøkte en bokhandel og fant et fotografi i sort-hvitt, det forestilte en kvinne som var kledd som høvding. Jeg ble både forstyrret og fascinert av ansiktet hennes. Kvinnen viste seg å være den tyske forfatteren og tegneren Unica Zürn. Hun bodde i Berlin før og under krigen, flyttet til Paris, ble skilt, men fant seg selv som menneske og kunstner. Ansiktet og stemmen hennes var med meg i løpet av de neste tre årene. Jeg reiste rundt med bøkene hennes i kofferten, og besøkte de stedene hvor hun hadde bodd, Berlin, den store skogen Grunewald og Paris, før jeg endelig, på en tåkete dag i november, kom til den franske landsbyen Ermenonville: Det er der, i denne lille byen, at romanen begynner. Jeg har ikke vært helt og fullt trofast mot det dokumentariske materialet, og tilnærmingen har vært intuitiv. På et tidspunkt måtte jeg legge fra meg bøkene og virkelighetens Unica Zürn for å skrive videre, jeg måtte finne opp min egen Unica. Romanen er en fantasi om henne.

O.J.: Romanen er skrevet i en karakteristisk jeg-form, en skrivemåte som går tett på hovedpersonen, samtidig som det finnes en avstand der: Hvordan fant du fram til denne stemmen?

Det skjedde ganske plutselig og uventet. Jeg hadde skrevet på et annet manuskript i flere år, men jeg fikk det ikke til å falle på plass. Da jeg begynte å lese om Zürn, var stemmen der ganske raskt, nesten som om det sto noen bak stolen og hvisket inn i øret mitt. I romanens tittel, Jeg, Unica, er jeget og Unica ganske nær, men samtidig atskilt med et komma. Kanskje som et tegn på en sterk identifikasjon og en liten nøling, den avstanden i tid og samtidig den nærheten som den skrivende kan oppleve overfor stoffet sitt?

O.J.: «Jeg, Unica» er også en roman om en brytningstid?

I romanen er det en scene hvor Unica vandrer rundt i et ødelagt landskap, i et utbombet Berlin etter krigen. Hauger av stein er så høye at de hoper seg opp som fjell, og snøen faller glitrende og dekker ruinene. Hun bor i en by som er helt forvandlet, og har mistet alt, er skilt og kan ikke lenger se barna sine, moren sitter i en flyktningleir i Sveits, men det er paradoksalt at det er i dette landskapet hun finner seg selv som kvinne og kunstner. I Unicas liv er også den store historien, Hitler som kommer til makten, krigen, bombingen av Berlin og en ny by som vokser ut av den gamle. Det finnes en gammel metafor som beskriver teksten som et stykke stoff, og forfatteren som en vever. Man kan forestille seg romanen som en vev av tid mellom mennesker. På et tidspunkt hadde jeg mange små lapper med bilder, fotografier og historisk stoff som jeg hadde plukket opp og som begynte å samle seg til en helhet. Under arbeidet har jeg tenkt på kommaet som små sting, skriften som syr, språket som kan veve små og store hendelser sammen.

O.J.: Unica Zürn har hatt en tiltrekkende virkning på flere forfattere og kunstnere. Det er fristende å spørre om din egen fascinasjon for henne?

Tekstene og tegningene hennes har en særlig kraft, de er visjonære og gåtefulle. Og hun har vært en inspirasjon som forfatter. Men livet hennes rommer også mange paradokser, mellom det å være bundet og å være fri. Hun vokste opp og levde i en tid med store forandringer, der grensene for det menneskelige ble forrykket, slik de ble i nazismens Tyskland. Hva vil det si å bli til som menneske i en sånn tid? Og som kvinne? I romanen er dukken en grensefigur, som får det menneskelige til å vakle, Unica forelsker seg i dukken. Unica må gi slipp på seg selv og nesten forsvinne for å bli til som menneske.

 

Når det blir mørkt og for kaldt ute, tenner vi opp i petroleumsovnen i stuen. Hans romsterer bak meg, jeg hører ham nynne, mumle syngende for seg selv, smekke igjen spjeldet, så går han ovenpå. Jeg blir her nede. Jeg sitter ved vinduet. Stuen bak meg speiles i ruten uten gardiner. Et bord dekket, to stoler. I ruten er ikke rommet lenger bebodd. Alt er fjernt der inne bak glasset, klinger. Av et annet, tyngre stoff. Bevegelsene er forsinket. Jeg suger inn det ene kinnet, en liten vorte blir tydelig, øyenbrynene. Jeg prøver å ikke blunke. Holde øynene helt åpne. Jeg, Unica, født Nora Berta Unika Ruth Zürn. Jeg er førtien år gammel. Jeg gjentar meg selv som en gammel klokke. Jeg spiser blå druer og kaller dem tårer. I dette huset er jeg trygg. Her kan jeg holde fortiden ut med strak arm. Likevel er den alltid her hos meg. Wannsee, innsjøen og min barndoms villa i skogen. Innsjøen var speilet mitt, kald og hvit. Vannflaten løftet seg. Rankene av eføy som snodde seg rundt husets altan, grep om håndleddene mine. Jeg løp inn i skogen. Et bilde blir skiftet ut med et annet. Mellom ruinene ved Westend husket jeg en setning av H.C. Andersen: Ja, slik en stakkars skyggehjerne kan ikke holde ut særlig mye.

Utdrag fra Jeg, Unica (Forlaget Oktober, 2016)

 

Reffstrup, Kirstine 2 [Agneta Ekman]

 

Forfatterportrett: Anita Ekman