Per Petterson om skriving

Samtale

 

OJ: Det følgende er hentet fra ditt essay ”Stil og språk i klassereisenes tid” (Månen over Porten, 2004), som opprinnelig ble holdt som foredrag for Norsk oversetterforening:

Og så begynner du å skrive, helt på alvor, og det slår deg hardt da du oppdager at du ikke har et skriftspråk. Når jeg sier skriftspråk, så mener jeg skriftspråk, ikke bare uvant med å uttrykke seg skriftlig. Jeg hadde tross alt gått på skolen i elleve år. (Det tolvte hoppa jeg av, fordi ubehaget ble for stort.) Det er mange som kan uttrykke seg skriftlig, altså kommunisere med andre i skrift, som har lett for å skrive brev og kort og søknader og i dag kanskje tekstmeldinger på mobiltelefon og e-post, ja, til og med oversette bøker, uten at de egentlig har et skriftspråk. Det er forfattere jeg veit om jeg kunne påstå ikke har et skriftspråk. For det er ikke det samme, det er det bare ikke.

Du setter deg ned og skriver: Hun gikk opp til ham og ga ham en ørefik. For det har du sett, ikke sant, på gata, at ei dame gjør det med en mann. Og du ser på papiret og tenker: Jeg forstår jo hva som står der, men det er vanskelig å se det for seg, det er som ei hinne mellom setninga og det som faktisk foregår, og det er jo ikke norsk engang, ikke som du kjenner det språket. Det er en ordstilling du har lært på skolen, av gamle bøker du har lest, og hvor kommer egentlig det der merkelige ordet ham fra? Du har omtrent aldri hørt noen si det, bortsett fra i en viss type TV- programmer med Kjell Arnljot Wiig som program- leder, og du har aldri sagt det sjøl. Det gir deg ubehag, som en kløe. For å si det ekstremt enkelt så tok det bortimot ti år før du uten å nøle, uten å stryke, uten å surre det til, kunne skrive: Hun gikk rett bort og slo han i ansiktet med flat hånd. Hun ga han jo ingenting. Det er en abstraksjon. Å få en ørefik gjør definitivt ikke så vondt som å bli slått i ansiktet med flat hånd. Og på forunderlig vis er det setning nummer to som er en litterær setning. Det trur jeg sjøl de som ikke er så glade i «folkelige» måter å uttrykke seg på vil være enige i. Hvis ikke har vi et alvorlig kommunikasjonsproblem her.

 

OJ: Det er en sterk tekst om å finne en litterær stemme, om å skape et litterært språk. Eller et skriftspråk. Og i dette utdraget skiller du mellom å kunne uttrykke seg skriftlig, og det å ha et skriftspråk. Kan det tenkes at det å være «god til å uttrykke seg» gjør det vanskeligere å bygge opp en selvstendig litterær stil?

PP: Det ville være helt feil å si at en som er god til å kommunisere skriftlig, altså skrive stil, brev, postkort, holde taler som er skrevet ned på forhånd, gjerne skrive dagbok, ikke kan bli en god forfatter. Men som jeg har forstått det og erfart det, har det nødvendigvis ikke så mye med hverandre å gjøre. Du er så flink med ord, har mange fått høre, og blitt forespeila ei framtid som forfatter. Tja. Personlig var jeg elendig til å skrive stil på skolen, har alltid fått kritikk for mine manglende eller innholdsløse brev hjem, osv. Jeg fikk det aldri til. Jeg har til tider vært nødt til å kladde ganske enkle eposter på grunn av akutt ubehag, følelsen av at jeg forstiller meg, at jeg hermer meg sjøl og er usannferdig Sånn var det også i de fleste av de 17 åra fra jeg bestemte at jeg ville bli forfatter og ingenting annet, til jeg debuterte. Jeg herma litteratur, det gikk bare sakte opp for meg, og jeg skreiv etter hvert mindre og mindre. Det var fortvilende. Til jeg forsto at jeg helt mangla et litterært skriftspråk som sto i forhold til min bakgrunn, min erfaring, mine følelser, min subjektivitet; at jeg måtte begynne på nytt etter så mange års forsøk, begynne med det helt enkle. Det ble ikke ‘kill your darlings’ men nærmest ‘reint bord’. Da møtte jeg en voldsom motstand i språket, jeg visste ikke min arme råd, det sto om livet, føltes det som, jeg holdt på å gi opp. Men så gjorde jeg ikke det.

OJ: Husker du når og hvor du skrev foredraget?

Jeg ble invitert av Bjørn Alex Hermann til å holde et foredrag på Oversetterforeningas årsmøte i år 2000. Han ville at jeg skulle si noe om hvordan/hvorfor det ikke ble ‘et sosialt fall’ i teksten når jeg skreiv på min måte, men ble det hver gang han prøvde det samme, i en oversatt tekst; et umiddelbart ‘sosialt fall’. Jeg tenkte det hørtes interessant ut og sa ja, men det ble veldig vanskelig, jeg visste heller ikke hvorfor det ble sånn, og det var i hvert fall pinefullt å skulle gjennomføre et så langt (for meg) resonnement basert på ærlig og rein tenkning, og ikke intuisjon, som jo er mye vanligere i en litterær tekst. Det hjalp kanskje at det var det første jeg skreiv der hvor jeg skriver nå, i ei hytte 150 meter fra huset mitt. Jeg er fortsatt fornøyd med essayet, sjøl om jeg ser det er rester av mitt gamle kjekkaseri.