To tekster av Unica Zürn

Forfattere

Foto: Vertigo Förlag

Fra Heksetekster

 

 

JEG STRØR DET HVITE INGENTING

 

Jeg strør det hvite ingenting;

å, hvitt er ikke noe. Hvit røyks

anger stikker ettergivenhetens

silke. Det søte er som

det hvite. Skrik: ikke gjør det!

Jeg er henne! Bli til søt natt!

 

 

 

VI ELSKER DØDEN

 

Rød vrir kroppen,

brød vendes i sorg,

stopp nøden, øks blir

liv. Vi, døden din,

vever ditt lodd til deg

i jorden. Villbud,

vi elsker døden.

 

 

Den tyske forfatteren og tegneren Unica Zürn blir født i 1916 i Grunewald, utenfor Berlin. Etter gymnaset arbeider hun for filmselskapet UFA som filmklipper og manuskriptforfatter. Hun gifter seg i 1942, mens moren hennes frekventerer Hitlers kretser. Zürn får to barn, som hun senere mister foreldreretten til. Etter skilsmissen livnærer hun seg ved å skrive kortprosa for tyske aviser, fram til hun møter kunstneren og surrealisten Hans Bellmer i 1953. Zürn flytter med Bellmer til Paris, og senere til landsbyen Ermenonville. Her skriver og tegner hun. Fra 1960 avbrytes arbeidet hennes av flere innleggelser, bl.a. på det psykiatriske sykehuset Sainte Anne. Tilstanden hennes forverres. I 1970, etter å ha blitt utskrevet fra klinikken Château de la Chesnaie, kaster hun seg ut fra balkongen i Hans Bellmers leilighet i rue de la Plaine i Paris.

Unica Zürn var opptatt av anagramformen, systemet med å finne ord i en allerede gitt setning, å bytte om på bokstavene til det oppstår et helt nytt ord eller en helt ny setning. Anagrammene hennes begynner ofte med en linje fra et yndlingsdikt, et sitat, et barnerim, en talemåte. I den neste linjen blir nye ord dannet av de foregående, og ingen andre bokstaver enn de hun har for hånden, må brukes. Heksetekster var Zürns første utgivelse og utkom i Berlin i 1954. Boken består av ti tegninger og ti anagrammer, hvorav to er gjengitt her i Kirstine Reffstrups norske gjendiktning.