Lillebø leser Leduc

Forfattere

Oktoberjournal har spurt Sandra Lillebø hva hun leser nå. Svaret er Violette Leduc.

 

Jeg hadde aldri hørt om Violette Leduc før filmen om henne kom ut for et par år siden. Og verre: Heller ikke den oppdaget jeg av meg selv. Det var en tidligere kollega som sendte meg en mail, hvor hun skrev at dette kanskje var noe som ville interessere meg.

Filmen i seg selv er egentlig ikke så mye å snakke om. Den er ikke dårlig, men heller ikke veldig god. Slik sett er den kanskje tross alt helt riktig, i hvert fall er den symptomatisk for hvordan det blir snakket om Violette Leducs forfatterskap: rosende og innsiktsfullt, men også langt fra uttømmende.

Da Leduc debuterte i 1946, var hun allerede 39 år gammel. Livet gjorde det ikke mulig for henne å vende seg mot litteraturen før det, så opptatt som hun hadde vært med seg selv, med fattigdommen, arbeidet, med ikke å være elsket.

Hun var likevel ingen hvem som helst da den første boka endelig kom ut: Manuskriptet hadde hun egenhendig levert til Simone de Beauvoir, som på sin side hadde videresendt det til Albert Camus, han redigerte på den tiden en serie utgivelser på forlaget Gallimard.

Med slike folk bak seg kunne en tenke at suksessen var opplagt – men slik ble det ikke. Tross lovord og gode kritikker fra autoriteter som Jean Genet og Jean-Paul Sartre gikk salget heller dårlig. Var romanen kanskje for vanskelig tilgjengelig? Jeg vet ikke. Selv hadde jeg den liggende på nattbordet et par måneder før jeg kom skikkelig i gang, fordi språket i den er så rikt at den selv med det jeg trodde var relativt solide franskkunnskaper, krevde et temmelig omfattende samvær med ordboka.

L’asphyxie, heter den: Kvelning. Den handler om en ung jentes oppvekst med en kald og avvisende mor, som aldri kunne tilgi sin datter den synden det var å bli født utenfor ekteskap. Slik begynner den:

 

Mor holdt meg aldri i hånden … Hun hjalp meg opp og ned fra fortauet ved å klype i kjoletøyet på det stedet hvor ermet er lett å gripe. Det ydmyket meg. Jeg følte meg som skrotten av en gammel hest, trukket etter ørene av kusken … En ettermiddag, idet en kalesjevogn brått løsnet og skvettet avspeilinger av den trasige sommeren ut i gaten, skjøv jeg hånden hennes bort. Hun kløp enda hardere og løftet meg fra bakken, som en kylling, båret bort etter én vinge. Jeg ble slapp. Jeg gikk ikke lenger. Mor så tårene mine.

            – Du prøver å bli overkjørt, og så griner du!

            Det var hun som overkjørte meg.

(min overs.)

Jeg blir ikke klok på forfattere som bruker tre små prikker for å markere en pause i teksten, jeg liker det oftest ikke så godt. Det blir for insisterende, som en frekk og krevende instruksjon om lesetempo og toneleie, fra en forfatter som nekter å overlate noe som helst til leseren.

Men det gjør meg ikke like mye hos Leduc. Kanskje fordi den første setningen er så sterk: I denne korte formuleringen benevner hun både morens fraværende nærvær, og hvordan det fraværet skal komme til å binde henne for resten av livet.

Kanskje fordi jeg også liker den selvopptattheten hos henne. Jeg liker medlidenheten hun har med jeg-personen, evnen til å hegne om sin egen lidelse på den særegne måten ofre gjør i det øyeblikket de er i ferd med å bryte ut av offerrollen, men uten riktig ennå å ha klart det. Hun er ikke over det og avklart, som Édouard Louis i sine bøker, og hun er i hvert fall ikke i intellektualiseringen av det, som Sartre. Hun er i det – og det vet hun.

Violette Leduc skriver i en tradisjon som senere skal følges opp av Annie Ernaux, og etter det igjen, av Édouard Louis. Det handler om klasse, kjønn og seksualitet, om å bryte ut av denne følelsen av å være overflødig, som Sartre skal ha formulert det i Ordene, og forsøke å skape sin egen eksistens.

For det er selvsagt henne selv det handler om. Alle Leducs bøker er selvbiografiske, ikke minst La bâtarde, som kom ut i 1964, og som ble hennes etterlengtede gjennombrudd. Nå, mer enn femti år senere, kjenner jeg at jeg virkelig unner henne det. At noen tar henne i hånden.

 

Violette_Leduc

 

FullSizeRender