«Nå får de dette mørket»

Samtale

Utdrag av samtale mellom Rune Berglund Steen og Eirik Ingebrigtsen om Runes nye bok Mogador, Kulturhuset i Oslo 15. februar 2016

Eirik: Dette er en roman som rommer mye. Simon er komponist, han har i hele romanen prøvd å komme frem til komposisjoner, han og kona hans Fatima har prøvd å bli gravide, har virkelig jobba med saken. Og så er det et skjellsettende møte med et utsatt barn, et barn som er utsatt for overgrep, et marokkansk barn. Har du krangla med disse elementene? Hvordan har du tenkt når du har turnert dette her? Dramaturgien? Hva har du jobba mest med?

Rune: Jeg vet ikke hvor strukturelt jeg forholdt meg til det da jeg skrev. På en måte er det skrevet litt intuitivt og ut ifra en idé om at jeg-personen er en nokså ålreit person til tider og en nokså usympatisk person til andre tider. Han har møtt brutalitet og grusomhet på ulike måter, og bruker det egentlig for å klare å komponere. Det var noe av det jeg ønsket å skrive. Det er på en måte noe veldig hederlig over det, men det er også noe litt kynisk i hans tilnærming til det å skulle skape musikk, hvor han egentlig bruker noe av det mest sårbare, altså disse barna, et misbrukt barn, et dødt barn, som inspirasjon. Det er ment å være en dobbelthet i det også, for det er jo klart at mye god kunst, mye god litteratur vil jo være inspirert av grusomheter. Men i hans tilfelle er det jo også på en måte ambisjonene som ligger der, så det var ment å være en litt ubehagelig dobbelthet i akkurat det.

Eirik: Du kan mye om det du skriver om, og jeg tenker at det kan jo lesse ned en tekst, inspirere deg til å skrive om det. Jeg mener at du klarer å turnere det her, engasjementet ditt og dine tematiske kunnskaper står ikke i veien for dramaturgien, hvordan du komponerer denne romanen. Men du skriver blant annet en setning om å migrere fra rom til rom, og da tenker jeg at du avslører vokabularet ditt. Du kommer fra den verdenen også, og er mer enn gjennomsnittet opptatt av disse tingene. Jeg tenker at det er en styrke, at det er et tematisk trøkk der. Du har et empatisk blikk som er helt selvsagt. Kan du si noe om hvordan du jobber språklig med å få på plass de tingene, eller det blikket du vil at skal skinne igjennom? For du lager en tvist i Simon med aggresjon – når er han snill, og når er han ikke er snill? – men han går jo hardt inn i denne empatien.

Rune: Han går hardt inn i empatien, men også hardt inn i selvopptattheten. Jeg lever jo dels av å snakke, jeg holder til tider foredrag og er konferansier, og jeg tror at det vanskeligste å snakke om er hvordan man skriver og hvordan man foretar de valgene man foretar. For på et eller annet nivå er det jo intuitivt. Jeg hadde ikke tenkt over bruken av ordet migrere. Jeg har tenkt på at ett av veldig få antirasistiske øyeblikk i boka er det at det finnes en virkelig illgjerningsmann her. Det finnes en mann som har gjort veldig gale ting. Det er et muslimsk land, men jeg gjorde ham ikke til en muslim, jeg gjorde ham til en kristen, men jeg tror ikke så veldig mange vil tenke på at han er kristen, og det var grunnen til at jeg gjorde det. Jeg tenkte at hvis jeg hadde gjort denne illgjerningsmannen til en muslim, så ville det vært en bok om islam, det ville vært en bok om en muslimsk mann. Jeg hadde lyst til å skrive om en mer grunnleggende form for menneskelig brutalitet, og ved å gjøre ham til en kristen så handler det ikke om religion. Det er ingen som vil lese dette, tror jeg, og tenke at «Herregud, en kristen illgjerningsmann, tenk at han kunne gjøre det», men reelt sett er det det han er. Ved å gjøre ham kristen tror jeg at jeg nesten eliminerte religion. For et eller annet måtte jeg gjøre med ham når han en gang var i Midtøsten.

Den forfatteren jeg setter høyest, er en polsk lyriker som ikke så mange har lest og kjenner til. Han heter Czeslaw Milosz, og han nektet alltid å snakke om hvordan han prøvde å skrive ting, fordi han skjønte det ikke og han var redd for at det skulle gå i stykker hvis han gjorde det. Han pleide å si at det var en «daimonion» som dikterte for ham. Og jeg har virkelig ikke lett for å liksom skjønne … Det føles riktig eller så føles det feil, rett og slett.

Eirik: Om det mishandlede barnet, dette er et sitat: «Ansiktene deres vil ingenting med oss. Minst av alt at noen faller for fristelsen til å komponere musikk over dem». Dette reflekterer Simon, dette er det kyniske øyeblikket du prater om?

Rune: Der har han jo fortsatt et godt øyeblikk, selv om det også er litt enkelt – fordi hvis ingen skriver musikk over det, eller skriver om det, så blir litteraturen og kunsten utarmet. I den første diktsamlingen min, som kanskje er den mest politiske, skrev jeg jo om mennesker som drukna i Middelhavet, og da må jeg tenke litt over hensikten med det jeg skrev om. Er det jeg som bruker det? Eller var det en mening? Man kan ikke la være å skrive om det, men man må være seg det bevisst, at man må se en mening med det, man må på en måte rettferdiggjøre det, at man ikke bare bruker det. Den gangen skrev jeg om en ekte person som faktisk hadde druknet i Middelhavet, så det er jo et enda større dilemma.

Eirik: Med denne boka gikk det en faen i deg i forhold til den forrige boka, og dette mørket da, skal du videre i dette mørket? Har du en tanke om hva du skal skrive på videre?

Rune: Nå holder jeg på med en diktsamling som tidvis er ganske lystig, og tidvis ganske alvorlig, men neste roman tenker jeg skal bli en god del dystrere. Jeg har en idé som er litt vel depressiv. Jeg får se. Forrige gang skrev jeg en humoristisk roman, en roman som burde ha vært behagelig og morsom å lese, og som jeg tror solgte enda mindre enn diktsamlingen. Denne gangen har jeg prøvd meg på en dystrere en, kanskje som en slags hevn. Folk ville ikke lese den morsomme romanen – så ok, nå får de dette mørket. Hvis denne selger mye bedre enn den forrige, så må jeg vel fortsette i den retningen, hvis ikke får jeg prøve noe helt annet, jeg vet ikke helt hvilken sjanger som da gjenstår.

 

IMG_4292