Viljen i teksten

Samtale

IMG_2335

 

EN SAMTALE MED VILDE HEGGEM

 

O.J.: Den nye boken din, kjolen, hvordan begynte den?

V.H.: Jeg begynte å skrive på kjolen en dag i mars for under ett år siden. Siden den forrige boken min, hvis trærne, hadde jeg jobbet med et manus som ville altfor mye på en gang. Da jeg leste gjennom manuset var det en tekst som stakk seg ut; den hadde ingenting i det manuset å gjøre, men jeg klarte ikke å stryke den, for den var for viktig for meg. Motivet fra den teksten hadde jeg funnet i en gard- og ættesoge da jeg gjorde research til boken jeg trodde jeg skrev på: På midten av 1800-tallet skjedde det at en ung jente som hadde kommet flyttende til Heggem for å gifte seg, løp inn i et brennende hus. Jeg fikk en innskytelse om å ta teksten min om dette ut av manuset og bruke den som utgangspunkt for et eget manus. Jeg skrev tretti sider i ett strekk. Dagen etter skrev jeg tjue sider til. Jeg sendte et femti sider langt manus til redaktøren min et døgn etter at jeg hadde begynt å skrive det.

O.J.: I kjolen er dette motivet kondensert til en håndfull konkreter, som gjentas og forskyves gjennom teksten. Du stryker mye når du skriver?

V.H.: Jeg stryker mye når jeg skriver. Det er ikke så mye av de femti sidene jeg først sendte som er med i boken. Det handler om å komme forbi det å bruke tekst som formidling og frem til tekst som materiale. Og det handler om å finne frem til viljen i teksten. Og så handler det om en språkløshet jeg alltid kjenner på når jeg skriver: at jeg aldri får skrevet det jeg vil ha skrevet, at jeg aldri får sagt det jeg tenker, at teksten aldri er sann.

O.J.: Det er noe drømmeaktig over kjolen – til tross for konkresjonen?

V.H.: Hvis det er noe drømmeaktig er det der kanskje på grunn av perspektivet, at jeg ser seg selv utenfra slik en kan gjøre i drømme. Det kan oppleves drømmeaktig fordi jeg og hun glir i hverandre. Konkreter har vel tradisjonelt også blitt brukt i drømmetydning, så teksten oppleves kanskje noe drømmeaktig på grunn av konkresjonen?

O.J.: Brannen er et velkjent drømmesymbol?

V.H.: Brannen er et symbol, men jeg har tenkt på den som konkret og fysisk når jeg har skrevet denne teksten. Jeg beskriver den ikke, med lyd og lukt, temperatur og bevegelse, og det gjør kanskje at den virker stilisert og symbolsk. Brannen har fra begynnelsen av prosjektet vært udiskutabel, spørsmålene har for meg ligget i hvorfor hun løp inn i brannen. Boken er rester av svar jeg kom frem til ved å skrive meg inn i situasjonen.

O.J.: I denne boken er det aldri mer enn én linje på hver side, og det er luft – mellomrom – foran kommaene: Det skaper rom i teksten, ettertenksomhet, kanskje også en usikkerhet eller spørsmål rundt det som står der, slik at vi leser mer oppmerksomt?

V.H.: En skal kjenne på usikkerhet i forhold til språk og skrift, tekst skal sette i gang spørsmål om kommunikasjon og autentisitet – en skal lese oppmerksomt når en leser. Tegnsettingen min har aldri vært ment som et fiffig konseptuelt grep, men som en bevisstgjøring av at en har med nettopp tegn å gjøre. At tekst er et materiale. Jeg tenker at jeg bygger opp tekst, som en komposisjon. Oppsettet med luften, mellomrommene, har jeg hatt der i de andre bøkene mine også. Det handler om en respekt for tegnene, at de har like mye mening som bokstavene og ordene. Og det handler om å fremheve den teksten som får stå, vise at hvert eneste ord er bevisst valgt. At det bare er én linje på hver side i kjolen, handler både om strykingen i skriveprosessen og om løpingen på handlingsplanet. I den forrige boken min lot jeg hullene i tekstene, der jeg hadde strøket, stå. I denne boken krympet teksten heller. Men i kjolen har jeg klart å sette mine første punktum. I de to første bøkene mine brukte jeg strek for å markere skille i teksten, i denne boken ble det for voldsomt. Denne boken skulle være liten, stille. Jeg har tenkt på kjolen som et komma, i forfatterskapet – et komma som for meg selvfølgelig har vært viktig.

O.J.: Vil du si at kjolen skriver seg inn i en litterær tradisjon?

V.H.: Jeg tror ikke jeg er den rette til å uttale meg om hvorvidt kjolen skriver seg inn i en litterær tradisjon. Men selvfølgelig skriver kjolen seg inn i en litterær tradisjon. Men jeg skriver meg ikke bevisst inn i en litterær tradisjon. Når jeg skriver, forholder jeg meg ikke aktivt til andre skjønnlitterære verk eller forfattere. Når jeg leser, forholder jeg meg aktivt til andre verk og forfattere, men når jeg skriver, har jeg glemt dem.

O.J.: Identifiserer du deg med bestemte forfattere?

V.H.: Jeg identifiserer meg ikke med bestemte forfattere. Jeg tenker om noen bestemte forfattere at de står meg nærmere litterært enn andre, og denne gjenkjennelsen er kanskje noe av det som driver en til det å lese og å skrive; et ønske om å møte noen i teksten. Noen en kan identifisere seg med eller kjenne seg igjen i når en leser. Eller noen en kan skrive til og virkelig bli sett – eller lest – av.

O.J.: Hvem leser du?

V.H.: Jeg er ikke så glad i å gjøre litterære namedroppinger, men jeg skal gjøre et unntak. Forfattere (og bøker) jeg kommer tilbake til for å lese: f.eks. Ann Jäderlund (f.eks. Som en gång varit äng), Gunnar Wærness (f.eks. Takk), Henrik Nor-Hansen (f.eks. Formiddagen er fri og omtrentlig for den som skriver), Ingeborg Bachmann (f.eks. Malina), Kristin Ribe (f.eks. VÅKE [Håret gråter jeg i]), Matilda Södergran (f.eks. Maror [ett sätt åt dig]), Monica Aasprong (f.eks. Soldatmarkedet), Unica Zürn (f.eks. Jasminmannen), Yngve Pedersen (f.eks. Lysning Forelder). En broket liste, kanskje.