Ali Smith: «Romanen er en revolusjonær form»

Samtale


DGA754391 Dean, detail from Sign of Aries, scene from Month of March, ca 1470, by Francesco del Cossa (ca 1435-1477), fresco, east wall, Hall of Months, Palazzo Schifanoia (Palace of Joy), Ferrara, Emilia-Romagna, Italy, 15th century; (add.info.: Dean, detail from Sign of Aries, scene from Month of March, ca 1470, by Francesco del Cossa (ca 1435-1477), fresco, east wall, Hall of the Months, Palazzo Schifanoia (Palace of Joy), Ferrara, Emilia-Romagna. Italy, 15th century.); De Agostini Picture Library / A. de Gregorio; out of copyright

Dekan, detalj fra stjernebildet Væren, scene fra mars måned / Il Salone dei Mesi 1470–99 (freske), Cossa, Francesco del (1435/6–c. 77) / Palazzo Schifanoia, Ferrara, Italia / Alinari © De Agostini Picture Library / A. de Gregorio / Bridgeman Images

 

OKTOBERJOURNAL HAR SNAKKET MED ALI SMITH OM BEGGE DELER

 

1. Historien bak historien.

O.J.: Begge deler består av to sammenflettede historier der én er en fiksjonalisert beretning om en historisk person – fjortenhundretallsmaleren Francesco del Cossa. Hvordan fikk du ideen til denne boka?

A.S.: Jeg har alltid vært interessert, tror jeg, i krysningspunktene mellom kunstartene – jeg tror kanskje det er der de i størst grad får liv. Og jeg tenkte på oppbygningen av et freskomaleri, på det at et verk som ikke bare finnes på overflaten av en vegg, men faktisk er en del av selve veggen, ofte likevel er en overflate for sin egen opprinnelige arbeidstegning, og det at disse opprinnelige planene og tegningene iblant er de samme som det ferdige resultatet, mens det iblant, under der, under noe vi betrakter og bare kan se det øverste laget av, godt kan foregå noe helt annet som, selv om vi ikke kan se det, likevel er der og har vært der hele tiden. Det slo meg at dette var en god metafor eller praksis for fortelling, for narrativ, som nesten alltid er et spill mellom overflater og usynlige, uutsagte dybder. Jeg begynte å lure på om man kunne skrive et narrativ som kunne nærme seg disse elementene i freskestrukturen, og om noe i den utforskningsprosessen kunne gjenspeile eller bevare, i narrativet, den friskheten og klarheten og bestandigheten som er karakteristisk for freskeformen. Og så, ved en rent tilfeldighet, kom jeg over et freskomaleri jeg aldri hadde sett før, av en maler jeg aldri hadde hørt om, og så for første gang denne friskheten, de forunderlig vakre verkene til – og den lite kjente, forbløffende og magert detaljerte historien til – maleren Francesco del Cossa.

O.J.: Fotografiet på omslaget, av de to sangerne fra sekstitallet, Sylvie Vartan og Francoise Hardy, og freskene på innsiden av permene, er direkte forbundet med fortellingen. Det er også flere scener der personene diskuterer, betrakter og lar seg imponere av virkelige malerier/fresker, fotografier og så videre. Med andre ord, en nysgjerrig leser kan google og bli like forbløffet som George blir. Kan du si litt om tankene bak denne blandingen av tekstlige og visuelle elementer?

A.S.: Vi lever i en tid så visuell og så kjapp i sin visuelle kommunikasjon at det ville ha vært ufattelig for vår egen art for bare hundre år siden. Boka, som begynte som en sammenføring av to former for kunstnerisk praksis, den visuelle og den dikteriske, begynte å handle om hvordan vi ser – og om forholdet mellom det menneskelig blikket, det naturlige blikket, og maskinblikket. Og så er det naturligvis i høy grad en bok om hvordan vi ser og hvordan vi blir sett – og om de måtene å se på som kunst, i særdeleshet, krever av oss, alltid har krevd av oss – og de gavene denne formen for synsevne gir oss.

2. Tid og tidens gang.

O.J.: Begge deler er en roman med tidsforskyvning – både i språk og struktur (de to versjonene, det sammenflettede ”da” og ”nå” for eksempel). Hvorfor fortelle historien på den måten?

A.S.: Vi vet alle at tid ikke bare er noe fortløpende. Vi vet alle at et biografisk livsløp, med fødsel og så skjedde det og så det og så det, og så dødsdatoen, egentlig ikke berører, egentlig ikke er i nærheten av den stratifiserte, mangelags, gjentakende, vedvarende levende forundringen som livet, og det å være i live, faktisk er. Romanen er en revolusjonær form som utvikler seg ved å stille spørsmål om samfunn, tid, struktur og forholdet mellom narrativ og virkelighet, og denne romanen var et forsøk – det litterære grepet med tidsforskyvning der en begynnelse kan hensette deg til i fjor eller i stedet sette deg 500 år tilbake i tid, avhengig av hvilken utgave du leser – på å si noe om denne dimensjonaliteten, og dermed fremheve forbindelsene mellom oss og det som synes fortidig, det som synes forgangent, men som overhodet ikke er forgangent, og det som, enda det kan virke tilfeldig og uvedkommende, faktisk har gjort oss til dem vi er, på nøyaktig samme måte som vår måte å handle og være i verden på nå i dag, henger sammen med og inngår i formingen av de utallige menneskene som kommer etter oss på denne gamle, snurrende planeten.

3. ”Begge” i Begge deler.

O.J.: Dette ”begge” kan vise til mange ting?

A.S.: Ja, og jeg håper at leserne – som hver og én er et individ som flommer over av alle de menneskelige motsetningene og uforenlighetene og mulighetene og mangfoldige mange mange selvene som utgjør bare et enkelt menneske som lever i verden på et gitt tidspunkt – vil åpne sine egne dører for det, eller slå seg gjennom murveggene og skape sine egne vinduer, forhåpentligvis.

 

Oversettelse: Merete Alfsen