«Mine litterære steder må absolutt være overveldende»

Skriving

TRON JENSEN OM Å SKRIVE TIL CAPRI

«Overveldet»

Godards filmer ser jeg alltid med et halvt øye. Nærgående studier er bare frustrerende. Jeg ser aldri koblingen mellom Godards uttalte idé om et europeisk menneske, inntil det parodiske determinert av kapitalismen, og det som faktisk utspiller seg på lerretet. Den høstlige parken ved en innsjø i «Nouvelle Vague» (1990) er uendelig vakker. En oase? Sannsynligvis ikke. Det ville ha smakt for mye av borgerlig fritidsideologi. Jeg ser om igjen «Forakten» (1963), og så faller jeg fullstendig for Villa Malaparte og Capri. Mot sin vilje sender Godard ut et bedårende sanseinntrykk. Jeg må reise, bli en fascinert turist. Fiksjonen alene har tydeligvis ikke vært tilfredsstillende nok. Jeg bestiller billetter i april, begynner å ymte til kollegaer. Turismens ideologi med selvutvikling er ikke til å unngå. Ny kulturell kapital skal akkumuleres. Jeg skal vende hjem og gjøre meg interessant med berusende opplevelser. En slags parodi.

Noen måneder senere, i juli 2013, står jeg med ryggsekk og kart i de bratte skrentene på Capris østkyst og ser ned på den pompeiirøde Villa Malaparte, en langstrakt, rektangulær murkoloss med flatt tak. Hele kortveggen mot landsiden er en gigantisk trapp. På taket er det en frittstående vegg, en solskjerm i buet form, det eneste bruddet med de strenge, rette linjene. Bygningen ligger ytterst på klippen Punta Massullo, et av Capris landemerker, for øvrig portrettert fra sjøsiden i 1882 av Arnold Böcklin, i grågult, uhyggelig lys fra en tropestorm i anmarsj. Før det igjen: mer uhygge. Goethe som ikke går land på Capri under sin italienske reise.

Jeg fotograferer. Alt er stille mellom pinjene. Hittil har jeg vært 1700- tallsfilosofen Hume og bare passivt mottatt sanseinntrykk. Det er på tide å bli Kant og kategorisere: «Forakten» er en banal historie om konflikten mellom lyst og plikt, basert på en roman av Alberto Moravia. Man skal spille inn Odysseen på Capris forrevne kyster, skikkelig kitsch. En manusforfatter med integritet (Michel Piccoli) har lyst til å trekke seg og betale honoraret tilbake, men er i klørne på en sexy, materialistisk hustru (Brigitte Bardot). Sluttscenen utspiller seg i og rundt Villa Malaparte. Ikonisk er scenen der Brigitte Bardot ligger naken på taket, frustrert over ektemannens manglende opptatthet av penger.
Der nede lå hun. Min begeistring på stien er enorm, kanskje bipolar. Jeg blir Rousseau for en stund. Belest og sansemessig beruset spør jeg meg hva slags nedtur som venter. En heller lunken interesse når jeg kommer tilbake til Oslo i august og er ustoppelig og begeistret? Mitt sinn mørkner, og mens jeg går ned den steinlagte stien mot Villa Malaparte, får jeg ideen til en roman om umuligheten av å dele en slik begeistring.

I Oslo vil jeg likevel fortelle all verden historien om Curzio Malaparte, villaens eier og amatørarkitekt. Han var lenge Mussolinis velvillige utenrikskorrespondent i La Stampa. En kritisk artikkel om Il Duces voldsbruk mot politiske fiender endte med Malapartes deportasjon til diverse øyer i Middelhavet. En dagstur til Capri ga ham ideen om en funkisvilla på Böcklins klippe, «en villa som meg selv», arkitektur som selvportrett. Villaen sto ferdig i 1943. Da var Malaparte blitt kommunist. Han holdt noen fester, på den smale patioen ved stupene, på det flate taket, der han syklet hver morgen før han satte seg til med nok et amatørprosjekt: de selvbiografiske romanene «Huden» og «Kaputt». (Forferdelige greier ifølge en av de hyppige gjestene, Alberto Moravia, alltid litt nedstemt på fotografiene som finnes fra disse fjerne sommerkveldene ved havet, mens hustruen Elsa Morante smiler med vind i håret, ekteskapet ennå utenfor fare.)

Den begeistrede fabler og idealiserer, men leser seg også til sannheten: Festene ble ikke mange. Villaen viste seg å være ubeboelig. Vinterstormene tæret sterkt på bygningen. Malaparte førte en nederlagsdømt kamp mot naturen. Bystyret på Capri hadde i utgangspunktet nektet byggetillatelse på et så utsatt punkt, men Malaparte tok seg til rette, vant til å få det som han ville med sitt Clark Gableutseende og sjarmerende vesen. En selvoppfunnet plastmaling tok av for vannmassene noen år, men kvalte huset. Mugg dannet seg i de enorme rommene. Malaparte ble ambassadør i Beijing og var sjelden å se på Capri etter krigen. En eldre kvinne jeg treffer på Capris bymuseum året etter, forteller meg at hun så Malaparte bare én gang: i ensom lunsj på Piazzettaen, ennå høy og mørk, vel innforstått med at villaprosjektet var hans livs tabbe. Han døde i 1957. Da Godards filmteam ankom våren 1962, var villaen forfalt.

Jeg kommer plutselig til en høy jernport mellom to fjellknauser. Stengt. Det er for farlig å klatre ned skrentene. En engelsk arkitekturstudent står der allerede og rister i porten, en mann som meg selv, svett og rasende på hindringen. Nå som han var så nær! Han er en som vet alt: Den italienske staten eier villaen i dag. Hver vår blir den herjede fasaden malt. Et EUdirektiv om museers sikkerhet forbyr turistdrift på den høye klippen. Men for bare noen dager siden holdt Louis Vuitton en photo session her for en ny serie vesker. Fotomodeller ankom taket i helikopter. Det var all over i Napoli- avisene.

Vi kommer ikke videre. Med et blikk anerkjenner vi vår felles besettelse før han stormer opp stien igjen. Jeg har fått mitt. Villa Malaparte blir mitt ikon for det å leve resten av livet alene, et smertelindrende bilde. Kan brukes i en roman.
Mine litterære steder må absolutt være overveldende: Promenade des Anglais og Cap Ferrat i Nice. Denne gangen Capri, som sant å si overrasker stort med sine mange fjell og drastiske stup og som langt fra er den oasen man får inntrykk av på besteforeldres kopper og asjetter fra trettitallet da man gikk omkring og sang «Det var på Capri jeg så henne komme». Villa Malapartes overveldende uttrykk gjør meg stum. Det er en taushet jeg gjerne skulle ha undersøkt. Men jeg kan ikke annet denne sommeren enn å påbegynne romanen Til Capri, sikkert en banal kjærlighetshistorie om forsøket på å dele en begeistring, turnert i nærheten av den nådeløse og ubeboelige villaen ytterst på stupet.

 

jensen. til capri (ib)