«Det som ikke blir borte» av Liv Mossige

Forfattere

En venninne av meg har kjøpt seg et sommerhus på Nesodden. Hun har god smak. Det ligger høyt oppe på en ås mellom andre gamle villahus med fin utsikt over Bunnefjorden. Huset ser ganske staselig ut. Høye vinduer, blågrønn emaljert takstein og takrenner av kobber. Hun ville nok ikke valgt noe så spektakulært selv, det kom på kjøpet. Venninnen min kan sitte der, på en måte uten skyld, og eie dette nydelige huset, utspjåket av de forrige eierne. Taket glitrer som sjøen i blått og sølv der nede.

De ville ikke legge brostein i oppkjørselen, selv om det ville vært mest praktisk, det ville virket for vestkantaktig. Min venninnes shorts er mer slitt enn min. Hun har hatt den lenge. Ti år minst. Hun greier å beholde klærne sine år etter år, skoene også. Jeg roter bort ting, må stadig kjøpe nytt, mens gamle plagg hoper seg opp i skuffen.

I stua er det jærstoler, over bordet henger en plansje som viser kommuneinndelingen i Akershus i store fargerike flekker. Barna våre løper ut og inn av huset. De leker med papirdukker. Rododendroen er nyklippet, det lages økologisk mat. Venninnen min serverer grønnsakssuppe til middag. Når jeg går derfra er jeg ofte sulten.

Jeg tenkte på det gamle paret som flyttet herfra. Så heldige de er som har venninnen min til å ta vare på dette som de bygget opp, både med kjærlighet og penger. Hun, som sitter der i hagen og fyller huset deres med kjærlighet. Og at huset får nytt liv med henne. Hun sitter bare her og tar vare på det. Men huset er også en del av henne.

En gang jeg var på besøk gikk vi for å se på huset på nabotomten. Spøkelseshuset, kalte venninnen min det. Det lå skjult bak en liten skog, tett på boligfeltet. En liten rød stue med hvite karmer i enden av en slette. På avstand så man taket ligge salrygget over entreen. Når vi kom nærmere så vi at det var hull i taket og at det falt innover, nedover. Huset var i ferd med å ramle sammen. Det kom til å gå fort nå som det var blitt hull. Fukten ville komme i treet og gjøre det lettere for naturen å ta over.

Vi ba barna om å vente ute, mens vi voksne gikk inn. Vi var redd for at noe ville rase. Inne så det ut som om alt var forlatt på én og samme dag. På kjøkkenbordet var det dekket på med tallerkener. Et brunt medisinglass med gulnet og uleselig etikett. Foran tv-en, på et lite bord lå det et ukeblad, Allers, fra begynnelsen av 1980-tallet. Det har bodd et gammelt par her, tenkte jeg. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tenkte akkurat det. Mest sannsynlig var det kanskje en person, en kvinne kanskje. Hun døde her, og hadde ingen til å rydde opp etter seg. Og ble huset bare stående slik. Ingen hadde en gang tatt seg bryet med å rive det. Nå stod det åpent, så alle kunne gå inn og se. Vi lo og grøsset når vi kom ut. Barna spurte om vi ikke kunne gå hjem snart, og mente det vakre huset med blått tak. Også mine barn kalte det for et hjem nå, vi hadde bodd der noen dager den sommeren.

Når jeg tenker på spøkelseshuset er det som en kropp som ligger og råtner og skal bli til ingenting. Noe nakent og dødt som ligger der uten å kunne skjerme seg mot fremmede blikk. Noe som bare har blitt værende, når det i anstendighetens navn skulle vært borte. Spøkelseshuset skremmer meg fordi det finnes i virkeligheten. Hadde det vært fra en film eller i en bok, ville det vært for overtydelig og sjablongmessig. Jeg hadde neppe festet meg ved det.

Inghill Johansens seneste bok Bungalow handler om en mors langsomme ferd mot døden og datteren som sitter igjen i barndomshjemmet etterpå. Straks moren er død begynner huset å forfalle. Når hovedpersonen får en prisantydning på villaen, føles det som om det er noen som skal verdsette henne som menneske.

Datteren har gitt opp seg og sitt, på et vis. Det er liksom ikke noe eget liv igjen, ingen fremdrift. Hun jobber som lærer: «Det hender jeg drømmer om å ha en stor sannhet jeg vil bære frem.» Etter morens død lar hun seg selv og huset forfalle sammen. Når venner kommer på besøk, tenker hun at de elsker huset – samtidig som de er bekymret for det.

«Det er vanskelig å si om det er jeg som bor i huset eller huset som bor i meg», sier datteren. Skillet er utydelig, utvisket, slik også riveren opplever det når det til slutt skal vekk: «Når grabben treffer huset, merker han det som en motstand som forplanter seg fra maskinen og inn i kroppen hans. Som om grabben er hendene, og det bløte treverket er en del av et menneske han forgriper seg på.»

Jeg liker denne direkte sammenhengen. Selvfølgelig fordi huset kan være en metafor for vårt indre liv, men kanskje først og fremst fordi husene våre sier noe om oss, hvem vi er som mennesker også i hverdagen.

Huset i Bungalow er et hus jeg har glemt, flere hus jeg har glemt, som jeg har vært inne i barndommen og ungdomsårene. Det er som om jeg kan kjenne luktene mens jeg leser teksten. Johansen beskriver et rom man aldri visste hva man skulle bruke til, uten noen fast funksjon eller eget navn. «Så ble det døpt om til garderobe, det var jo klær der, men også poser med mel, ekstra sukker, en hylle med utstyr til støvsugeren, svømmeføtter, dessuten pleide kattene vi til enhver tid hadde å få ungene sine helt innerst i en av de små hyllene som var fulle av håndklær.» Slike rom husker jeg fra jeg var liten. Men man finner dem ikke så ofte lenger i plasseffektive, nyoppussede byleiligheter. Til dels har de kanskje blitt borte. Hvor er de nå?

Johansen skriver med stor innsikt om folk og gjenstander som fortsetter å eksistere etter at de har sluttet å ha betydning for andre. Når moren er på det siste, slutter datteren å kamuflere den gulnede osteskiva med druer. Moren har jo uansett ikke matlyst. Da moren dør, ønsker datteren at hun kunne kvitte seg med henne som med en vissen potteplante. Datteren står på utsiden av livet, nummen, nesten uten smerte. Hun famler seg videre: «Det føles som om jeg leter etter noe, en slags verdi jeg må finne.» Denne mørke, tunge og innelukkede tonen finner man også i de tre foregående verkene til Johansen: Suge, Klage og Forsvinne.

Å grave seg ned i det groteske og mørke er en krevende øvelse. Den negative betrakteren kan lett bli forutsigbar – det kan bli et grep, en måte å distansere seg fra noe mer vart og sårt på, smertepunktet i fortellingen. Dermed kan det også bli uinteressant i seg selv. Men Johansen fanger tristhet på en måte som vekker interessen. Det er humor her inne i det numne sinnet, og en slags glødende, dulp sorg. Tørr realisme blander seg med fantastiske bilder. Med små, effektive grep får Johansen teksten til å leve, virke troverdig. Hovedpersonen har for eksempel et søkk inn i kroppen, et hull. Hullet har en forklaring: Ved fødselen fjernet jordmoren alle tegn på bindinger til morens livgivende kropp, i samme slengen skadet hun datteren for livet. Som barn står datteren der, hul, i sitt utenforskap og betrakter småsøsknenes lek på plenen, med navler «som sløyfer» minner om forbindelsen til moren.

Johansen starter med å beskrive små, i utgangspunktet ofte ubetydelige gjenstander, og flytter dem inn i uvanlige sammenhenger. Hovedpersonen er lærer og har (akkurat som meg) et nært forhold til kritt: «Jeg går på en fest, stikker en hånd i en lomme, jeg finner et kritt. Eller om sommeren, på ferie, jeg ligger på en strand, jeg har på meg en bukse, jeg finner et kritt. Som om jeg hele tiden har noe jeg vil si, noe jeg vil holde fram, et eller annet viktig, noe jeg vil at folk skal huske meg for, men det har jeg ikke, så jeg legger det stille tilbake, lar det forsvinne.»

Johansen, som også er lærer, er kanskje ironisk her. Men sånn greier jeg ikke å lese det. For meg blir krittet et symbol. Det rommer forgjengeligheten i det å utrykke seg. Mange ganger har jeg selv prøvd å lese meg frem til hva læreren som var i klasserommet før meg har skrevet på tavlen, bare halvt utvisket av den litt for tørre svampen. Nå er krittene i ferd med å forsvinne fra skolebyggene, sammen med de grønne tavlene. Krittet setter spor, men sporene blir borte.

Etter å ha lest Inghill Johansen sitter jeg igjen med den samme følelsen som da jeg hadde besøkt spøkelseshuset på Nesodden. Det er ingen liten sak. Å få uhyggen og håpløsheten til å sige inn over meg, en slik støkk, med bare tekst. Den store stillheten vi skal ut i, lenge før vi selv forsvinner. Men også dette sterke ønsket om å sette et merke på verden, om så bare med kritt. Bare dette: Å ha et ønske om en stor sannhet man kan bære frem.

 

sek-person-scid-39684

Liv Mossige. Forfatterportrett: Blunderbuss / Anna-Julia Granberg