«Om notater» av Tove Nilsen

Skriving

Det var en dansk forfatter, jeg har glemt eller fortrengt navnet hans, han hadde suksess og ble intervjuet i en avis. Han sa at han oppfattet det med notisbøker som en kvasi-kunstnerisk og feminin staffasje. Kanskje var det bare noe ugjennomtenkt som glapp ut av ham, men jeg lot meg provosere, jeg provoseres fremdeles når jeg tenker på det.

Jeg går til bokhylla på skriverommet mitt og teller tjuesju notisbøker. Noen eksklusive, med brune skinnpermer, noen med rosemønster, noen med fotografier limt på forsida, noen som holder på å gå i oppløsning. Den viktigste, en grønn bok med stive permer som jeg har malt med gull, inspirert av Doris Lessing og The Golden Notebook. Jeg kan bli så flau at jeg blir fortvilet når jeg tenker på det, at jeg, som 35-åring, i fullt alvor satt en hel kveld og malte permene for mine egne notater i gull – hybris over hybris – samtidig som jeg nå vet hvor viktig det var. Gulldekoren kunne like gjerne vært en lapp på veggen som sa:

Så møt frykten og skriv bedre enn du tror du kan, da!

En dag var akkurat den notisboka borte. Jeg lette i dagevis, men fant den ikke. Jeg endevendte huset, tømte skuffer, ringte alle steder jeg hadde vært, lette videre, uten resultat. Jeg gikk til en psykolog som benyttet hypnose, han prøvde å få meg til å se hvor jeg hadde forlagt notatene. Hypnosen virket ikke. Noen uker seinere kom bildet fram, jeg løp opp i annen etasje, inne i et leksikalsk verk hadde jeg gjemt notisboka så han jeg levde sammen med den gangen ikke skulle få anledning til å kikke i den.

Hva var jeg så redd for å vise fram? Notatene går over fire år. Jeg blar meg framover:

«Behovet for å vise fram et indre som bryter med det ytre bildet. Hvordan skal jeg få det til? Er det bare en fiks idé?» – «Det snør hver dag, hele Oslo hvirvler hvitt, snøfnuggene kjennes i kroppen, det går ikke an å forlate byen nå.» – «Ofte våkner jeg tidlig og ser på ham når han sover, han er så annerledes da, så utenfor det offensive som preger ham om dagen» ­– «Du må bli bedre til å lytte, du kan ikke mase fram en roman, du kan ikke tvinge deg inn i et stoff, du må bare vente til det kommer. Jeg er ikke flink til å vente. Helvete!» – «Drømte at jeg lå med en fremmed mann jeg aldri hadde sett før, at han holdt meg og jeg ikke ville vekk fra ham» – «Leser hva Camus sa om at helvete må være å bli klassifisert en gang for alle. Jeg hater tanken på å bli begrenset av min egen biografi om å være en jente fra Bøler!» – «Kan jeg få til å skrive en god reisebok, innimellom alt annet?» ­– «27. februar ringer Geir Berdahl tilsynelatende tilfeldig og sier at jeg må motarbeide splittetheten min og holde meg til en fast fortellerstemme. Understreker at han ikke mener det som et diktat, men noe han vil at jeg skal tenke gjennom» – «Jeg har en treåring og et spedbarn. De ligger og puster ved siden av hverandre om natten. Det sjokkerer meg sånn at ingen av dem fantes for fire år siden, jeg blir stum ved tanken på det».

Når jeg klipper sammen gamle notater på den måten, blir det en form for juks. Jeg redigerer, jeg gjør det samme som i en roman, velger og utelater, får notatene til å spille mot hverandre. I virkeligheten er det fire hundre sider med forkastete romanåpninger, forsøk på å huske drømmer, påminnelser om tidligere feilgrep, forsøk på å forstå min egen forvirring, pluss selvopptatte utslag supplert med faktastoff og sitater av berømte, alltid berømte, forfattere.

For et hjernesurr, gjennom mange år, men uvurderlig for hukommelsen, og helt uvurderlig med tanke på at romanskriving betyr å skrape seg innover, gjennom lag på lag. Ofte har jeg notert i et tiår før jeg skjønner hvordan en roman kan formes. Og jeg skjønner det ikke gjennom å se på eller etterape notatene, gud forby, men gjennom befrielsen som ligger i å først kunne skrive uten tanke på at ordene skal bli vurdert og utsatt for kritikk. Å kunne skrive fort, fritt, spontant, rotete, uferdig og feilbarlig. Men hva skal man med alle disse notatene, og hvorfor ikke bare ha dem som dokumenter på pc-en? Fordi notater i håndskrift, på flekkete sider, framstår sannere og har større virkning både på hukommelsen og følelsene? Er ikke det bare en romantisk idé?

Om Ockulta Dagboken skriver Strindberg: Denna Dagbok får aldrig tryckas! Detta är min sista vilja! som måste uppfyllas! Den må stanna hos den arvinge som är värdigast bevara den! ock aldrig utlånas! I ettertid blir det morsomt, fordi man ser at ingen skriver noe slikt hvis man ikke nettopp vil at akkurat de setningene skal leses av mange. Håndskriften til Strindberg er jevn, men med så små bokstaver at man må anstrenge seg for å tyde dem. Jo mer opprørt Strindberg blir, jo mindre blir bokstavene. Når han er fornøyd, unner han seg å tegne trær, blomster, ansikter og kruseduller.

Noe som får meg til å hente fram et av verkene som gjengir noen av Leonardo da Vincis fem tusen sider med dagboksnotater. I dag kan vi ikke høre da Vinci-navnet uten faste assosiasjoner og tanker om renessansegeni, men en vårdag i 1510 var han en arbeidsom mann som kunne tegne en av de fattige på torget, skrive ned at han måtte huske å kjøpe brød, hente vin, mase mer på å få tillatelse til å dissekere et lik og i mellomtida øve seg på å tegne dørhåndtak og katter. Lest fem hundreår etter er det som om notatet kunne vært skrevet i går, nettopp fordi det springer ut av dagens krav til høyst ulike sysler, krav som gjelder oss alle. Renessansenotatene virker moderne, gjennom blandingen av det såkalt høye og det lave, men også gjennom å vise det vi alle forsøker på forskjellige måter: å holde tak i timene som går, å vise at vi leter etter en retning, å komme nærmere både det vi ser utenfor og inni oss.

Kanskje er grunnen til å notere så enkel? Eller kanskje handler det om noe helt annet? Jeg vet ikke, annet enn at det har sin egenverdi å skrive 4.4.2016, klokka 12.43 går en grå katt gjennom hagen, en fugl jeg ikke kan navnet på synger, søppelbilen skramler og jeg er på side 44 i en ny roman.

 

IMG_9450