«Vaskehjelpens metafysikk»

Samtale

Oktoberjournal

 

Utdrag av samtale mellom Vigdis Hjorth, Bjørn Ivar Fyksen og Kristin Valla om Lucia Berlins novellesamling Håndbok for vaskedamer, Forlaget Oktobers lokaler 7. april 2016.

VH: Noe av styrken til Lucia Berlin er, synes jeg, at hun har en veldig direkte måte å si ting på, sånn: ”Du, nå skal jeg forklare dere en ting.” Og det er noe tilforlatelig og appellerende ved det. Jeg får nesten lyst til å begynne den neste romanen min med ”nå skal dere høre”. Men akkurat når det kommer til dette stoffet, kan det være greit å ha litt distanse, å si ”hun”. Man kan jo i sin bearbeidelse av historier finne det perfekte bildet for hvordan det egentlig er, og så la det stå som sannere enn sant, på en måte. Det er vel det Lucia Berlin ofte gjør, tenker jeg.

KV: Jeg husker ikke hvem det er som har sagt det, jeg tror det var journalisten Ryszard Kapuscinski, at av og til må du flytte litt på noen trær for å gi et riktig bilde av skogen. Det er vel litt det Berlin gjør, hun putter inn elementer som hjelper henne å fortelle historien. Jeg tenker også at hun er, for meg, en veldig empatisk forfatter. Hun går inn i disse karakterene, hun har en slags ømhet for dem. For det er jo mye rare folk hun beskriver. Hva tenker dere om det?

BIF: Det er jo en av de store kvalitetene ved disse novellene, det er delvis derfor jeg liker dem så godt. Vanligvis når det gjelder hva jeg liker og ikke liker, orienterer jeg meg ofte etter gjenkjennelse, om jeg kan leve meg inn i det. Og det kan jeg ikke her. Dette omflakkende livet med flere kollapsa ekteskap og elendige familier og alkoholisme og så videre, heldigvis er ikke det sånn jeg lever, men nettopp innlevelsen i alt dette appellerer til meg. Ja, at hun fyller det med så voldsomt mye liv, i motsetning til veldig mange, særlig av de store amerikanske novelleforfatterne. Jeg kan ha stor glede av å lese dem også, men der føler jeg ofte at man har fulgt et prinsipp om å strippe ned teksten mest mulig. Og det gir følelsen av at det er en eller annen erkjennelse av at livet til syvende og sist er meningsløst som leder til at novellene blir tømt for liv. Og det er ikke tilfellet hos Berlin. Her er det mye liv, selv om det er litt trasig, ofte.

KV: Men selv det trasige får jo ofte et litt positivt fortegn. Til og med det som er stygt og skittent blir vakkert, hun snur om på alt, kan vi vel kanskje si.

VH: Jeg tror dette handler mye om at hennes egen misere gjør at hun ikke er moralistisk overfor menneskene hun skildrer. Hun har jo selv noen av de samme erfaringene.
Hennes store forse er at hun kjenner disse menneskene. Hun ønsker å synliggjøre dem. Det er en stor, flott, vakker litterær tradisjon, å kaste flomlyset inn der hvor det ellers ikke finnes. Her har du liksom vaskehjelpens metafysikk, ikke sant. Altså at du ikke skal vaske hos dem du liker, fordi de kommer til å begynne å mislike deg etter som du får vite så mye om dem. Og omvendt: Du kommer til å begynne å mislike dem. Du har den metafysikken, nesten en teologi, nei, ikke teologi, hun har en egen poetikk.. Noe av det Lucia Berlin gjør, føyer seg inn i en viktig kvinnelig litterær tradisjon, som når hun skriver om abort og om å komme på abortklinikker, at de ligger i hver sin seng alle sammen, og alle skammer seg, og det finnes ingen forståelse mellom dem, samforståelse, og det man kunne tenke seg, var jo at disse kvinnene gikk sammen og tenkte: ”Fy faen, hvordan er det vi blir behandlet, hvordan skal vi samarbeide for å forandre samfunnet?” Og den subtile måten storsamfunnet får mennesker til å skamme seg på, til ikke å forene seg, til å sitte i hver sin seng, skamfulle. Det er noe hun belyser på en veldig, veldig flott måte. Om ikke det er ment sånn, så har det likevel en sosialpolitisk brodd.

KV: Hva er det ved disse fortellingene som gjør at de slår så godt an nå?

VH: Jeg tror den tilforlatelige tonen har mye å si … Vi lever jo i en tid hvor det finnes en veldig kunstferdighet, som et kjølvann av modernismen. Men også i det vi kaller realisme, finnes det en kunstferdighet og en litteraritet som Berlin på en måte ikke gidder å forholde seg til. Hun blir litt Proust for alminnelige folk. La meg ta et eksempel: I novellen ”Temps perdu” jobber hun på akutten. Syke folk kommer inn og de har brokk og det er forskjellige ting og de hyler og skriker, og plutselig kommer hun inn på et værelse og ser en eldre mann og den syke kroppen hans. Og så, i et lite blikk: ”Jeg ble omsluttet av dette minnet om kjærlighet.” Så går hun tilbake til kontorpulten og forholder seg til de syke og skriver noen resepter og så er hun helt tilbake: ”… nakne i skogen, tellet vi alle føflekkene til hverandre … sønnen min ble født med den samme føflekken … kysset jeg ham der, glad for at en annen kvinne ville kysse flekken en dag, telle dem”… og det er jo helt Proust. Det handler nok også litt om den pirrende blandingen av liv og litteratur, som vi har trodd er veldig ny, som er der. Samtidig tror jeg at det finnes noe frigjørende i å lese om overskridende kvinner som har gått før oss.

KV: Kan vi snakke litt om humor hos Lucia Berlin. Hvordan vil dere karakterisere hennes bruk av humor i novellene?

VH: Det er vel det som kalles galgenhumor. Hun skriver for eksempel så fint om de menneskene som hele tiden skal ta livet av seg. Dere kjenner sikkert noen … Det finnes en form for humor eller en form for letthet i miseren, som gjør at det er litt lettere å ta inn.

KV: Jeg tenker på stilen hennes, jeg synes ikke den er spesielt feminin. Hva tenker dere om det?

BIF: Nei, jeg vet ikke helt hva en feminin skrift skulle være. Skriver du feminint, Vigdis?

VH: Hvis man tenker tradisjonelt, og hvis vi slår opp i bøker eller artikkelsamlinger som er skrevet på den tiden Amalie Skram skrev, for eksempel, er det flere av de kvinnene som åpner sånn: ”Ja, denne min lille bok, jeg har jo så ringe erfaring, men det kunne jo hende at mitt lille skrift kunne være av interesse, kanskje, for én og annen der ute”. Mens Amalie Skram går rett ut og skriver om Ibsens Nora som er en tullekopp. Det er noe med en uforferdethet og en direkthet.

BIF: Det er ikke noe beskjedent og nusselig over dette.

VH: Og det har kanskje kommet litt senere til kvinner, det å ta selvfølgelig plass. Og hvis jeg skal si noe mer om kjønn, så er det at hun går inn i områder som ikke har vært behandlet før i litteraturen og som er spesifikt kvinnelige. Dette med abort og menstruasjonsbind som de vasker, sånt som er veldig fremmed for de mannlige forfatterne på hennes tid og nesten helt frem til nå.

BIF: Dessuten alle omsorgsyrkene hun beskriver.

VH: Ja, det er veldig kroppslig. Hun er ikke redd for å skrive om hva som skjer med kroppen. Ellers også det sosiale, det finnes en metafysikk for de fattige, hun skriver for eksempel ”Fattigfolk venter mye. På sosialkontoret, arbeidskontoret, på myntvaskerier, i telefonkiosker …”

BIF: …Venter på bussen…

VH: Ja, og så utleder hun noe om den måten å være i verden på, slik at det ikke bare handler om å være fattig, det er en måte å være i verden på som jeg synes er spennende beskrevet, og det har ingenting med kjønn å gjøre.

 

IMG_4144