Fra STEDENE, en samtale med Marguerite Duras

Skriving
Foto: Michelle Porte

 

Jeg skrev en side nå nylig, hvor jeg snakker om fuktigheten i parken, parkens sildring av vann osv. Og så leste jeg teksten igjen, og da så jeg at jeg hadde brukt flertall. Jeg hadde skrevet: fuktighetene i parken. Selv om jeg hadde tenkt fuktigheten i parken. Selvfølgelig lot jeg det stå i flertall. Det var en håndens glipp. Men det stemte så mye bedre med mangfoldet i parken, de forskjellige slags parkene i den, å snakke om fuktighetene, det er jordens fuktighet, trærnes fuktighet, fruktenes, vannets, luftens, osv., de er i flertall …
                I det store og hele så starter man med en mistro til seg selv, med en skyldfølelse, man begynner å skrive med det lille man har, og til og med det har noen andre ordnet med, man starter ikke i frihet. Man må tro på seg selv. Du tror jo på andre … du tror på kjærligheten … du tror på begjæret … men så, overfor deg selv er du full av mistro. Hvorfor det? Det er ikke rettferdig. Jeg tror på meg selv som var jeg en annen. Jeg har fullstendig tillit til meg selv.
[…]
Nylig hendte det noe underlig. Jeg var alene i huset. Jeg hadde vasket klær, i det lille kjøkkenet helt i enden der borte, ved pikeværelset, det var så stille, det var på begynnelsen av høsten, mot kvelden, og så kom det en diger flue. Den surret lenge rundt i vindusgluggenog til slutt døde den, den falt død om, og jeg husker at jeg noterte meg tidspunktet, det må ha vært klokka 17.55. Der og da var jeg i det filmiske, jeg var i en film; kanskje var det historien om fluen eller historien om meg som hørte på fluen, jeg vet ikke, men jeg var et annet sted i det å være der. Det var allerede forflyttet til et annet sted. Sublimert, tror jeg andre ville kalle det.

 

Fra Marguerite Duras &
Michelle Porte, Stedene. En
samtale med Marguerite Duras,
oversatt av Hanne Ørstavik
(Forlaget Oktober, 2016).

 

page_109 duras jpg
Foto: Jean Mascolo

 

page_33 (2) duras jpg
Foto: Michelle Porte