Tore Renbergs dagbok, juni–juli 2004

Lesing

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

I slutten av juni 2004 reiste Tore Renberg via Midtbø til Rjukan og Hardangervidda for å gjøre research til den romanen som fikk tittelen Kompani Orheim. Her er dagboken han skrev den gangen.

Vesås, 29. juni 2004:

At jeg skulle sitte på Vesås-gården i Vinje og skrive, hadde neppe den 15 år gamle Tore sett for seg den gang mot slutten av åttiårene da han lå på magen i gresset og leste roman etter roman av Tarjei Vesaas. Det var sommeren mellom første og andre gym, eller var det mellom andre og tredje? Jeg hadde forelsket meg i Vesaas, bestemt meg for å skrive særoppgave om ham i norsken, og jeg hadde bestemt meg for å lese så mye som mulig den sommeren; og det er alt jeg husker, roman etter roman der i gresset like bak hytta på Ogna. Sluke dem alle: Brannen, Kimen, Vårnatt, Båten om kvelden, Fuglane

Kom hit i kveld etter å ha kjørt fra Åsevågen kl. 11:20. Tarjei Vesaas vokste opp her, i disse bakkene ved Vinjevatn, her på gården skrev han sine første bøker, før han slo seg til på Midtbø med Halldis. Landskapet omkring meg er sterkt kupert, svimlende dalsøkk med en og annen gård omgitt av skogkledde lier, i kveld er det måneskinn i bakkene, og på andre siden av Vinjevatn snøflekkede fjelltopper – mot Hovden og Bykleheiene. Det er vakkert her, og ufattelig stille.

Jeg fikk komme inn til Olav og Eli Vesaas på en kopp te og rugsprø med blåskimmelost. Tore sier jo ikke nei, selv om han ikke liker myglet ost, selv om han risikerer å bli direkte syk av det. Så vidt jeg forstår er Olav nevøen til Tarjei, mens Eli er hedmarking, som har flytta hjem dit hvor slekta kom fra. De er ikke gift, men bor nå i lag her oppe, hvor han driver litt gardsdrift og smedvirksomhet; han lager bunadsølv. Hun er ei driftig husflid-dame i begynnelsen av femtiåra, vil jeg tippe, som vever så det renner etter. Da jeg kom i går kveld, var det ei eldre dame på besøk, en granne, og da det slapp ut av meg at jeg var forfatter, på vei til Rjukan, sto ikke kjeften på denne hvithåra dama som kjørte en stor grå van og hadde strenge, sterke øyne, skarpe ører, og visste hva som var hva i verden. Jeg spurte litt om krigen, nevnte at jeg hadde lest at mange gårder i Vinje huset motstandsfolk under krigen, og den hvithåra dama kunne fortelle at det var nå motstandsfolk over alt på den tida, og bortgjemte radioapparater i vogga til ungen. De snakker om Claus Helberg & co. som om de kjenner dem.

Det er hardcore nynorskland, dette, med alt hva det medfører. Det er blåskimmelost, lusekofte og myllarguten, og de sier ”røde” når de mener ”snakke”, og da det kom noen smålam trippende på tunet, spurte Eli om jeg ville ha et. Jeg takket pent nei. De er ganske stolte, men også provinsielle, som vi alle er; stolte av både Tarjei Vesaas og Odd Nordstoga, som de synes lager bra tekster, svært fornøyde med at han synger på dialekten sin. De er bekymra for fraflytting og mangel på arbeidsplasser, sier at her får man lage yrket sitt selv. Sagbruket er nedlagt, men det er litt jobb å få i Statkraft, og en god del i kommunen og slikt, men de 3–4000 som bor i Vinje kommune, blir ikke flere. Jeg kan forstå det, og jeg synes det er trist. For det er rolig her, og det er bra. Men selvsagt, jeg hadde flyttet på flekken om jeg hadde vokst opp her. Og kommet hjem på ferie til mor og far for å smake blåskimmelost og snakke med lammene. For en vestlending er det stritt at det er så trangt, jeg antar de puster fritt og greit, de som bor her, men jeg kjenner at oksygenmangelen pumper i hodet og undrer meg over hvordan de kan leve med så lite hav og så lite himmel. Man kan skjønne de blir stutte, som Tarjei var, og som Olav er. Eli og nabodama var mer pratsomme folk.

Etter en dag som denne på veien, er det én tanke som står sterkest, som jeg ofte tenker om jeg er ute og kikker meg om i dette landet jeg kommer fra: sykt hvor folk har funnet på å slå seg ned. I de trangeste daler uten lys. Hvorsomhelst, i dette landet som fra naturens side er alt annet enn gjestfritt, har folk funnet seg et sted de har valgt å kalle sitt. Det er kanskje der det ligger? At de plent skulle ha seg et sted å kalle sitt. I utgangspunktet har folk slått seg til på rikelig avstand fra naboen så de har kunnet få pusle med sitt i fred. Det er sympatisk. Jeg har stor forståelse for det. Men så har det, umerkelig, tetnet seg til. Av og til kan man tro vi ble sluppet ned fra himmelen, forprogrammert til å bygge og bo akkurat der vi landet. Landet vi på en knaus i en solforbudt dal, ja så fikk vi slå oss til der, da. Uansett hvor fint det enn måtte være rundt neste sving.

Jeg startet altså 11:20 fra Åsevågen. Stanset ikke før jeg var kommet til Snartemo, hvor jeg tok en røyk og lot vannet på en av de forbausende fine rasteplassene med gullende rent toalett. Det er noe nytt vi har fått oss her i Norge. Det minnes jeg ikke fra før. At rasteplassene, med tilhørende toalett, er like fine som på hotellene. Det er antagelig et samarbeid mellom Høybråten og turistnæringen. Dritten vår skyves lenger og lenger bort, det offentlige høykonjunktur-Norge eter seg inn over alt. Selv om jeg er en borgerlig gutt, kom jeg nesten til å savne noen fluer, litt tagging og urinstank der jeg satte meg ned på setet.

Strekket Åsevågen–Lyngdal, og videre opp R43 mot Eiken, er ikke videre spennende eller veldig flott. Veien er svingete, det er trangt, det er skog, skog og skog. Det er bare et halvt døgn siden jeg kjørte der, og riktignok hørte jeg antagelig bedre etter på Franz Ferdinand i spilleren enn på naturens melodi, men likevel har jeg nesten allerede glemt dette stykket av naturen. Det gjør, rett og slett, ikke inntrykk. Det er som en medioker film, eller en hendelsesløs dag; det vil ikke feste seg, det mangler det partikulæres fortrinn. Til og med nå, her jeg sitter og forsøker å huske det, så kan jeg ikke huske noenting bortsett fra toalettet i stål på rasteplassen ved Snartemo.

Hakket mer minneverdig var strekket på R42 østover fra Eiken mot Evje. Det stiger ganske godt når man passerer fylkesgrensen mellom Vest- og Aust-Agder, og da blir vegetasjonen mer ansporende for tankene og humøret. Det litt slette-aktige skogsområdet rundt Evje er flott, det dukker opp et drivende fossestryk like etter Evje ved Syrtveitfossen, og da jeg etter det steg mot Setesdalen på E9, likte jeg meg godt. Byglandsfjorden, med Vassend, Revsnes, Neset, ga meg mange store følelser, og jeg kjente meg i noen sekunder som en av de mange tyskerne som stadig valfarter til landet vårt og blir begeistret over den høyreiste skjønnheten, denne majestetiske skjønnheten tyskere er så glade i. Lange åpne strekk, fine veier. Jeg rastet et sted like før Bygland i 13:30-tiden, og solen sto høyt – nesten unaturlig høyt – og det var en fin sommerdag, og jeg tenkte ”faen, her har de fått det til”.

Så dro det seg oppover Setesdalen, med sylvsmeder på hvert hjørne, og jeg kom til Silje Salomonsen på Bjørgum like før 15:00. Hun sitter der oppe, på en stor gård hun og Daniel leier for 2000 kroner måneden. Jeg drakk noen kopper te og røykte sigaretter, og så ut over et landskap med en liten elv som heter Otra. Det er fint der også, men det er tross alt bare enda en dal med fjell rundt og en elv inni. Og der sitter Silje, mens Daniel går i lære hos en sølvsmed, og hun røyker sigaretter og ser video og hører på plater, og hun er fin, men hun hører jo ikke hjemme der, gjør hun? Vi snakket om våre folk der hjemme i Stavanger, vi satt i solveggen, og jeg var der til 17:45, jeg fikk så vidt hilst på svensken hennes før jeg la i vei. Siste etappe.

Siste etappe var også den fineste. E9 opp Setesdalen, gjennom Valle-heiene, Bykle, Byklestøylane og Bykleheiene, til Hovden. Det er en dramatisk stigning, fra det litt runde, omtenksomme, relativt åpne landskapet i Setesdalen, så ganske bratt oppover, til man når Hovden, og etter det kjører slakke, lange strekk i luftig landskap, med mye færre trær – og selv om man sitter i en varm bil og hører på Pere Ubu, så kan man se at her er det kaldt. Til og med når det er varmt, om sommeren, så er det kaldt! Det er akkurat som om man er på Hardangervidda, bare med en annen vegetasjon. Først stanset jeg i Valle og spiste kyllingsticks og pommes-frites på et kjipt gatekjøkken, etter at jeg hadde fylt bensin. Og så kjørte jeg i strekk til jeg tok min siste rast i 19:00-tiden på et sted som heter Lundane, tror jeg, like etter Hovden. Det ligger noen vann og stryk langs veien oppover der, og jeg likte det jeg så. Disse elvene, vannene, med skjær og steiner i. Bjørketrærne der oppe, mens lenger nede var det bare bartrær. Kjøre i 110 km i timen og tenke: Nå er det på tide å roe seg ned.

Jaja, siste etappe var vel strengt tatt fra fylkesgrensen Aust-Agder, som kommer ved Sessvatn, og Telemark, og hit til Vinje. Det endrer seg ganske fort. Jeg begynte å falle nedover, og rundet på en måte dagen der jeg startet, om ikke i det sørnorske lavlandet, så inn i Telemarks dunkle skoger. Lummert er det, men det er likevel åpnere enn nede ved Snartemo. Telemark er frodig, det er stort, det er så mye skog her at man tar seg selv i å tenke at noen har hatt en fiks idé: Vi køler på med trær, og bakker, mest mulig bakker, det blir bra, og nesten ikke noe vann: Okei da, vi legger inn ett vann her, Vinjevatn kaller vi det, men så får det holde, og så lar vi det være kaldt nesten hele året, vi kutter ut våren, vi lar det være vinter, og så sommer, og så lar vi folk snakke nynorsk, vi lar dem smi sølv, vi lar dem gjete litt sauer, og vi lar dem veve kufter. Der har vi det. Norge.

Jeg gleder meg til i morgen.

Planen er å stå opp tidlig. Eller, når jeg våkner. Og så er det mot Skinnarbu høyfjellshotell. Stanse underveis på et Krigsmuseum i Åmot. Blir i morgen dagen da jeg går en liten ettermiddagstur på Hardangervidda i fotsporene til familien Orheim?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Skinnarbu Høyfjellshotell, 30. juni 2004:

Jeg våknet i Petra-tid, selv om jeg reiser alene. Det har satt seg i kroppen, barnet mitt, og pappa slo opp øynene på Vesås i syv-tiden. Petra hadde vel vært oppe en time eller to allerede da, kan jeg tro. Inger sa på telefonen i dag at jenta har vondt i magen og er litt ute av lage. Jeg kjenner det. Det er den største forandringen etter at jeg ble far, at jeg kjenner det når hun har det vondt, og når hun har det godt, at hun er så til stede i livet mitt hele tiden.

Dro fra Vinje 10:00 i klart sommervær. Forlot de tette grønne skogbakkene i Tarjei Vesaas-land og kjørte oppover R37 mot Rauland. Vinje kommune byr på ganske ulik Telemarksnatur, mens Vesås-traktene med Vinjevatn er tett, bakkete og massivt skogkledt, er Raulands-området, med storslagne Totak, åpent og mer langstrakt. Det passer seg at stutte folk som Tarjei Vesaas kommer fra dalen der nede. Jeg har en del halvklare minner fra Rauland fordi jeg var der en sommer med pappa da jeg var … tja: 10? Jeg kjente meg igjen, og mener til og med at jeg i dag fant hyttegrenda vi overnatta på; Rauland Hyttegrend. Jeg husker et tilbud fra lokalbefolkningen om å kjøre med bonden og hoppe i høyet – men jeg ble ikke med. Torde jeg ikke? Det er noe der. Jeg kjenner det i meg, veldig lengsel, en følelse av noe pinlig. Og så husker jeg vi fisket, pappa og jeg, på en av de mange Norges-turene våre om somrene da jeg var liten, og jeg husker jeg fikk en gul Donald-pocket som vi kjøpte på en landhandel. Pappa og jeg. Det var alltid oss. Eller mamma og jeg. Det var alltid oss. Det var jo aldri oss tre. Hadde vi det kjekt, pappa? Ja. Vi hadde jo det. Hadde vi ikke?

Pappa elsket landet sitt. Han elsket Norge, og han ville så gjerne vise det for meg, hvor flott det var. Han hadde det rolig inne i seg, tror jeg, når han fikk kjøre i folkevogna med meg om bord, omkring i landet sitt.

I dag stanset jeg der en liten halvtime og gikk ned til stranden for å se ut over Totak. Kanskje jeg lar Jarle og familien overnatte der? Idyll før helvete kommer? De er jo alle tre på sommerferien sin. Og det kan aldri gå bra.

Ved elleve-tiden snudde jeg og kjørte R27 mot Rjukan. Det er ikke lange strekket, men som med stigningen mot Haukeli, er det et fantastisk strekk: Landskapet brekker seg opp, vegetasjonen begynner å slite, de siste voldsomme klyngene av bartrær må vike, og viddelandskapet begynner å vise seg. På et tidspunkt, når man nærmer seg Skinnarbu, kommer det noen vanvittige veistrekk, de bukter seg beint framfor deg og man kan kjøre i 100 km i timen, fosse gjennom det endeløse landskapet, og så kommer Møsvatn, og det er så vakkert at man sitter og gisper inne i bilen. Oj! Ah! Se på dette! De kaller området ”porten mot Hardangervidda”, og det er vel noe av årsaken til at det er så besnærende, at det er et brytningspunkt i naturen. Det ligger ikke så høyt at det har blitt karrig på grensen til det latterlige, som deler av Hardangervidda er, men det ligger høyt nok til at kampen om den bærekraftige jorda er synlig. Hotellet er fra 1954, men opprinnelig eldre, ettersom det den gang ble flyttet. Det ble grunnlagt av Skinnarland-familien, som fostret motstandsmannen Einar Skinnarland, som var ingeniør på Vemork. Rommene er bare helt ok, men omgivelsene, landskapet, den klare, skarpe luften som hele tiden forteller at det sommerværet vi har nå, det er bare på utlån, det skal du bare få kjenne fordi du skal vite at det blir kaldt igjen; i natt, når som helst. Møsvatn er vanskelig å beskrive, et stort fjellvann som ligger ved anløpet til vidda. Jeg håper å gå en tur her om noen dager. Vemorksabotørene holdt seg mye i disse traktene, både før og etter aksjonen, og det er ikke så forferdelig langt til for eksempel Svensbu, selv om jeg neppe kommer meg helt dit.

Etter å ha sjekket inn på hotellet, dro jeg ned til Vemork. Ikke langt herfra begynner nedstigningen mot Rjukan. Det er bratte og ugjestmilde bakker, og ganske fort kommer man igjen inn i skogland. Ikke så mildt og kupert som i Vinje, her er det mye hardere. Fjellene er hardere, skrentene er krappere, svingene er lite vennlige. Og brått, som ut av ingenting, ligger den der, Sam Eydes monumentale kraftfabrikk fra begynnelsen av 1900-tallet. Det er et sært syn. Massiv grå granitt, et stort hovedbygg som kan minne om et fengsel med de høyreiste vinduene med ovale buer øverst, som om staten Norge hadde bestemt seg for å bygge et grufullt fengsel her, for å demonstrere en negl av jern. Det spisse tårnet midt på bygningen, svakt lignende arkitekturen i Birkenau.

Bare det at bygget ligger der, alene i den barske naturen, er en kraftdemonstrasjon. Hvordan ville det vært om det ikke var så mytologisk? Det ville likevel vært oppsiktsvekkende, og det må det ha vært også for dem som så den før krigen – og det må ha vært i Sam Eydes planer, da han kjøpte opp Rjukanfossen og bestemte seg for å gjøre store penger med Norsk Hydro her. Han ville at det skulle være en hjørnestein. Han overvåket arkitekturen, leste jeg på museet, han stanset arkitekten underveis og sa at planene var for lite monumentale, han sendte ham tilbake i arbeid, og så kom det noe han likte, som ble Vemork i granitt. Det er ironisk at den eneste arkitekten jeg kjenner til som dette minner om, er Albert Speer. Det var det første jeg tenkte da dalsøkket åpnet seg og jeg slakket farten da jeg så fabrikken på andre siden av juvet; dette minner meg om Berlin, det minner meg om flyplassen til Speer. Og så minner det meg om Gustav Vigeland på et vis. Og bak fabrikken strekker den ekstreme rørgaten seg opp mot fjellet, som fraktet vannmassene til fabrikken, der Sam Eyde gjorde seg rik på kunstgjødsel. Hva hadde folk tenkt om Sam Eyde i dag, hadde det ikke vært for Vemork-mytologien? En stor entreprenør, en mektig industriherre, men uten det heroiske skjæret han har blitt smittet av, antar jeg.

Sånn skildrer Knut Haukelid fabrikken i Det demrer en dag: ”Fabrikken ligger som et ørnereir høyt oppi fjellsiden. På forsiden mot dalen er enhver vei fullstendig sperret av et hundre-meter dypt og loddrett juv. Dette juvet har Måna skåret ut i berget gjennom de tusener av år den har rent gjennom dalen. Over juvet førte det en smal, omtrent sytti meter lang hengebru …”

Jeg liker at han bruker ørnerede-metaforen. Dette var fabrikken Helberg og Poulsson hadde sett bli bygget da de var guttunger, dette var fabrikken som hadde gitt arbeidsplasser og håp til et karrig område, og nå ligger den der, som et monument over norsk motstandskamp, og over norsk industri.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg gikk ut av bilen i 12-tiden, og trasket over hengebrua i de nye turskoene mine. Selvsagt følte jeg meg liten og latterlig. Nå skal det jo ikke mer til enn den rette melankolien og sinnsstemningen før jeg føler meg dum i møte med naturen, eller store bragder. En god stein, en veldig dal, og så er det gjort. Det var som da Vegar og jeg kjørte inn i Dirdal for noen måneder siden, da vi skulle besøke Dirdal skule med Tvangteateret, og ble slått av at dette ligger såpass nær Stavanger, og at det er så massivt, og Vegar vel sa ”ja, her har de fått det til”, og vi snakket om hvor sykt det er, alt i hop. Det er den gamle følelsen av å være en tulling. De har holdt på så mye lenger, steinene, fjellene, elvene. Måna har rent gjennom dalen lenger enn man kan begripe. Og så kommer dette stykket kultur, heroisme og industri, en hengebru, en vei, og en fabrikk. Det knaker i brua når man går på den. Og det er rett ned i helvete under den, der Måna sildrer seg fram mellom steinene, mellom de faretruende fjellveggene som sabotørene like godt klatret opp og ned – vinterstid, med is. Jeg fikk et innfall da jeg sto der: Jeg spyttet ned i elva, og det tok spyttet mitt ti sekunder før det landet. Det er ikke langt å gå opp til fabrikken, kanskje fem minutter.

Museet, som heter Norsk Industriarbeidermuseum, er vel ikke det mest imponerende museet jeg har sett. Det første jeg gjorde var å lunsje på kafeen, som kunne servere meg det de kalte et laksesmørbrød, som var en tørr, liten brødskive med et stykke kokt laks på. Der leste jeg VG og ventet på å komme i gang. Museet består av fire avdelinger. En videosal hvor de viser en relativt inkjevetta skrytedoku om Vemork-aksjonen, laget av amerikanere. Den fungerte bare som en oppfrisking for meg. Så har man hovedsalen i første etasje hvor det står masse vannkraft-saker jeg ikke vet hva er, og ting jeg ikke forstår, men det ser flott ut, og det lyser industriell barndom lang vei. Så er det en utstilling om arbeidsliv osv. Den var ok. Av den er det tydelig å se hvordan Vemork formet Rjukan i sin tid, fagforeninger, Arbeiderpartiet, streik. Så er det en avdeling viet aksjonen. Det var ikke noe info der som jeg ikke kjente, men det var ok å se det, selv om jeg savnet litt autentisitet; det var egentlig lite som sa at man var her, på Vemork, det var plansjer med info, som like godt kunne hengt på Sotra. Men jeg er likevel den perfekte turist for dette; jeg er velvillig, jeg kan en del fra før, og jeg må ha det. Jeg leser ting inni det som ikke er der, og jeg vet jo med meg selv hvor jeg er: Her. I romanen min.

Etter museumsbesøket, som ble avsluttet med at jeg kjøpte en bok av Poulsson, Tungtvannsfilmen fra 1948 på VHS, og den tvilsomme amerikanske ”Heroes of Telemark” på DVD, dro jeg ned til Rjukan. Der pratet jeg litt med de på turistkontoret, som kunne bekrefte at om man så Vemork, gikk sabotørstien, og tok Kossmobanen, så har man sett det som er å se av krigshistorie. Etterpå slår det meg at de tar feil. Man må vel også se Tinnsjøen. Og jeg for min del skal dasse litt på vidda rundt hotellet her.

Jeg åt middag på kafeen som ligger ved kinoen i Rjukan. Laks. Igjen. Ikke verdens fineste middag. Kryddergratinert stekt laks. Poteter med persille. Gulrøtter. En sitronaktig saus jeg lurer på om jeg skal bli sjuk av. Men været var fint, servitørene var danske – som de er over alt i Norge nå om dagen! – og jeg leste Dagbladet og tenkte over saker og ting jeg har opplevd.

Det bør bli en bra bok, dette.

Jeg tror det kan bli en ordentlig roman.

Rjukan sentrum, hva skal jeg si om det? Trangt der nede. De har lite sol i løpet av et år. Det er litt som Odda, ganske fint. Mye farger på husene, la jeg merke til. Og i den sinnsstemningen jeg er nå, syntes jeg det var litt rart å se folk med bart, og folk med mobiltelefon, og det jeg oppfattet som samme gamle vulgære Norge. Det passet ikke inn i denne førtitallsfeelingen jeg flyter på. Jeg skulle – virkelig – ønske at folk passerte med hatt, med kjoler, med dress, og at jeg selv satt der, på utekafeen, og nøt en bedre laksemiddag, i sommerdressen min. Og var det krig, ja så hadde jeg vel dress for det. Og var det tyskere som passerte, så tenkte jeg mitt om de ufyselige nazistene før jeg dro hjem til kone og barn og illegale flygeblader.

Nå hviler jeg litt på hotellet her. I kveld er det semifinale i EM. Portugal-Nederland. Jeg heier på Portugal hvis jeg må heie på noen. Men det er litt synd at det er EM i dag, det tar meg tilbake til samtiden, og til verden, og den kjenner jeg at jeg klarer meg fint uten.

I morgen er planen: Opp når jeg våkner. Frokost på hotellet. Lese i loungen, eller utendørs. 12:00, gå sabotørstien med guide. Middag. Hvile. Tenke over dagens hendelser. Ny semifinale. Holder jeg planen?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Skinnarbu, torsdag 1. juli 2004:

Jeg våknet i 9-tiden av at det regnet. En ting er at jeg ikke har sovet så lenge på et halvt år, en annen ting er at jeg ikke skulle ha tåke, gråvær og regn i dag. Men skal man gå sabotørstien, så skal man gå den. Jeg tok bilen ned til Rjukan og kjøpte regnbukse, superundertøy og sokker på Intersport – og nok en gang ble jeg slått av min egen dumhetsfølelse; her er han, bygutten, og han må kjøpe sko og klær en masse for en skarve fjelltur! – og møtte denne guide-dama, Bjørg, på parkeringsplassen ved Vemork. Det var også et smågammelt, svensk ektepar der, så vi ble tre på turen, pluss Bjørg.

Vi kjørte en drøy kilometer opp svingene, parkerte, og så tok guiden oss opp til Rjukan Fjellstue, som ligger midt mellom Vemork og hotellet, hvor vi startet turen. Først en liten snutt oppover, på en grusvei langs skogen. Området i Rjukandalene, eller hva de kaller det, er mye myr, mye bjørkeskog, og en del barskog, så klart. Det er steinete, relativt ulendt terreng, og omkring oss er det høye fjell, og til høyre for oss ligger vidda, og fram til venstre Gaustadtoppen; alt dette ute av syne på en så tåkelagt dag.

Første stoppested var et stort krater i jorda, hvor guiden spurte om vi så hva det var. Jeg forsto det ikke, men burde selvsagt ha sett at det jeg sto foran var et temmelig voksent bombekrater, et av de mange som ble skapt da amerikanerne fant ut at de skulle gripe inn for real overfor problemet Vemork. 16. november 1943 dro en flåte med 300 fly inn og teppebomba Rjukan, de slapp 711 bomber, men greide ikke å eliminere elektrolysefabrikken med tungtvannet, bare gjøre bitte litt skade på taket og drepe 22 sivile nordmenn. Norske myndigheter ble ikke advart, og de allierte ble ikke involvert. Dette var en grassat tabbe, og der sto vi, som ut av intet, foran et digert hull i jorda, som jeg først lurte på om var et kulturminne fra middelalderen, noe halvt okkult, noen hulderaktige greier. Det var et inferno, fortalte guiden, for folk på Rjukan, da flyene skjøt inn i dalen og slapp bombene.

Så bar det oppover en skogssti, før vi kom ut i åpent lende foran fjellene. Det ligger en seter der, som har vært der i umiskjennelige tider, sier de. Her kom vi inn på sabotørenes vei. Her hadde de kommet vestfra vidda, hvor de hadde planlagt aksjonen etter at Joachim Rønnebergs Gunnerside-team kom fra England. Første målet på turen i dag var hytta i Fjøsbudalen som Poulsson og Helberg hadde pekt ut. Den ligger ikke så langt oppe, og det var vel bare en halvtimes gange, eller noe slikt. I dag er det ryddet en sti der, og til og med lagt ut et og annet støttetømmer der det trengs, men den gang var det utråkket mark, og dyp våt snø. I dag var det våt mold, bjørkeskog, glatte rullesteiner. Bakken opp til hytta er ikke særlig bratt, så til og med en fjollete turgåer som jeg hadde små problemer. Hytta var lite brukt, visste Poulsson, så de løp ikke den største risikoen ved å bryte seg inn der. Det er et godt, siste stoppested før aksjonen. Den ligger kloss på, høyt oppe, 800 m, men avsides. Men likevel, jeg tenkte det da jeg gikk der i dag, at de må ha hatt en mektig noia den natten de overnattet der før aksjonen. Det kunne jo slumpe en tysker forbi.

Guiden fortalte historien om den gamle skolekameraten som kom forbi på ski like etter at de ankom hytta, og den rare stemningen som bredte seg mellom gamle kjente som ikke kunne snakke sammen om hva de holdt på med. Den natten de var der, bestemte sabotørene de siste detaljene i aksjonen. Spørsmålet var om de skulle kjempe seg over hengebrua eller krysse Måna ved å gå ned de bratte sidene til juvet. De landet på det siste; det var det ingen som hadde drømt om. Tyskerne ventet for så vidt et angrep på Vemork, men de anslo at det ville måtte komme fra baksiden av fabrikken, ned ved rørgata, som de derfor hadde minelagt.

Om morgenen 27. februar 1943 dro Helberg av gårde på en siste rekognoseringstur for å se om det var mulig å klatre ned og opp juvet. Han brukte lokalkunnskapene sine, og fant ut at det skulle være mulig. Hvis trær kunne klatre i juvet, så kunne også mennesker, mente han. Så delte de seg i to grupper; en sprengningsgruppe ledet av Rønneberg, og en dekningsgruppe ledet av Haukelid.

Tråkket ned mot veien fra hytta er ikke det verste, men det er trangt, ulendt, steinete og uforutsigbart; norsk skog, altså. Det minnet meg om Ryfylkeheiene. Det er ganske vestlandsk, etter mine tvilsomme grunnlag for sammenligning (jeg er jo ikke en nordmann!). Lett å gli på steiner, lett å trø skeivt. Da vi gikk der, kom vi brått til en liten lysning i en sving, og da var den der, rett i syninga på oss, fabrikken. Den ser majestetisk ut, og jeg tenkte det samme som i går, at den nesten ikke ser virkelig ut, at den ser myte ut, at den ser ut som om noen har laget den i ettertid, for å passe inn i en god krigshistorie. Riktignok så det helt annerledes ut i februar 1943, for da var det stilfullt monumentale bygget vi ser i dag nesten skjult av elektrolysefabrikken, eller hydrogenanlegget, eller hva de nå egentlig valgte å kalle det, hvor tungtvannet ble produsert i kjelleren. Det lå der og lyste opp dalen.

Fra dette punktet og ned til veien er det ikke langt, bare noen få minutter. Sabotørene valgte altså å krysse veien, først på et sted, og så på et til ved Våerbrua etter å ha gått ned en skråning. Det forekommer meg ganske risikabelt å gjøre det, men guiden sa at det var svært lite trafikkert under krigen. Likevel. De har hatt godt med flaks, tjueåringene våre.

Her sluttet turen med guiden. Den videre turen for sabotørene var å komme seg ned et godt stykke forbi hengebrua, og begynne nedstigningen i juvet, for så å komme seg opp til jernbanesporet på den andre siden av kløfta, hvor de lå i påvente av vaktskiftet kl. 24:00. Resten er historie. De sprengte skiten. Atomkappløpet ble forhindret denne andre, og suksessfulle, gangen man forsøkte det. Første forsøk var den tragiske Freshman-operasjonen. Sprengningen var andre. Amerikanernes katastrofale bombing var tredje. Senkingen av Hydro-ferja på Tinnsjøen var fjerde.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hva får jeg ut av denne turen jeg har gått i dag?

På den ene siden, lettere følelsesløst sagt, er det jo bare en tur i skogen. Man dasser i sørpa, prøver å unngå å tråkke uti myr og pytt for ikke å bli våt på beina. Man ser de gamle trærne, de gamle fjellene, og det er som det alltid har vært her i Norge. Det er skogkledde heier i halvlavlandet. Ikke mer. Ikke mindre. På den andre siden går man jo der, akkurat der, på just denne stien, fordi man vet hva som hendte for 60 år siden, og denne vissheten, om at mine goretex hiking-sko setter beina sine på den uforanderlige bakken hvor et team av tjueåringer klatret seg fram med hjerteklapp mot slutten av februar 1943, for å redde landet sitt, denne vissheten gjør at man virkelig går der. Jeg er virkelig til stede her, hvor noen unge gutter grep inn i historien, og det er ikke uvesentlig, plutselig, at det er her jeg går, at akkurat disse steinene, som har ligget der hele tiden, er de steinene sabotørene satte føttene på, det er mytologiske steiner, utvalgte steiner, og det som har vært mitt problem, hele tiden med denne og lignende historier – at jeg er en smørgutt fra 80-tallet og ikke en helt fra 40-tallet, at jeg ikke kjenner den hengivne fedrelandskjærligheten noe sted i meg som de kjente, at jeg ikke kan forstå det, bare fascineres av det – stilte seg brått i et annet lys da vi gikk der. Det var vel da vi så hytta de overnatta i at jeg kjente det, litt i beina, litt i ryggen, og litt i hode og hjerte, at også jeg kunne ha vært her, den gang. Dette er mitt, tenkte jeg, og jeg sa til guiden, uten ironi: ”Og nå er vi altså i februar 1943”, og hun sa, like uironisk: ”Ja, nå er vi på 27. februar 1943”, og i et lite sekund der, syntes jeg at det var meg som bar våpen, kledd i britisk militæruniform, som bar en selvmordspille i lomma, som skulle utføre en aksjon som kunne sette mitt og andres liv på spill, som kanskje ikke skulle få se familien min igjen etter denne natten, som kanskje skulle skli på isen ned juvet, eller bli skutt av en tysker. Men det var kun et lite mikrosekunds følelse. Raskt var jeg tilbake, og jeg var bare Tore i skogen, sammen med et relativt fåmælt og usedvanlig blekt svensk ektepar, og en friskus av ei dame i slutten av 40-åra, kanskje, med Gucci-briller og svartfarga hår med litt blått i, og vi var bare en fascinert liten gruppe som sto på 60 års avstand og tenkte: For noen folk. Du og du. Sett slikt. Næh. Rent naturmessig betraktet er ikke det strekket jeg gikk i dag det hardeste, langt derifra. Og heller ikke særlig oppsikstvekkende for en mann fra Rogaland. Det er bare en skog. Litt bratt. Litt glatt. Litt ulendt og ugreit, men skog. Vidda er nok mer spektakulær, og det er som guiden sa, og som de bøkene jeg har lest bekrefter, at sabotørene hadde en helt annen utfordring da de kløv ned juvet, for ikke å snakke om Grouse-teamet, som hadde den største utfordringen mens de lå på vidda i månedsvis og venta, og simpelthen forsøkte å overleve, og heldigvis fikk Poulsson skutt en rein så det ble julemiddag 1942. Poulsson skriver i boka si: ”En av oss begynner å synge. Ikke julesanger. Vi er rett og slett redd for våre egne følelser. Nei, vi synger ‘She will be coming around the mountain when she comes’ og andre sanger som vi sang i Skottland, fire skjeggete, uflidde karer sittende milevis fra folk mens vinden uler om hytteveggene og et fint snødryss presses inn under en utett dør og legger seg som et tyng lag på golvet.”

Det som er sikkert, er at jeg får sende familien Orheim ut på sabotørstien. Det må skje. Det er dette Terje Orheim vil. Han vil at familien hans, middelklassekompaniet, skal komme i nærheten av det som hendte den gang, i nærheten av det Terje tenker på som Norge.

Guiden opplyste at de hadde arrangert denne turen i ca. 10 år eller noe sånt. Hun bare i 6. Før det gikk den en gang i året, og før det måtte man finne ut av det selv. Antagelig var det merket, ettersom hun sa at stien i sin tid hadde blitt ryddet av entusiastiske pensjonister. Så kanskje jeg får la far til Jarle komme i snakk med en lokalkar, som tilbyr dem en tur eller noe i den stilen. Dette forteller ellers at myten vokser jo lenger tiden går, desto flere av de opprinnelige heltene som dør, desto større vokser krigsmyten seg, og så er det blitt turisme, og så er det SMS-tider og det de gjorde den gang blir fjernere og fjernere for folk som til vanlig følger med på Idol og tester grilldressen og finner ut at de har blitt for feite for den siden i fjor.

Guiden kunne ellers fortelle en del om Sam Eyde, fabrikken og Rjukan. Hun bekreftet inntrykket av Samuel Eyde som en driftig, nysgjerrig og oppfinnsom arendalitt, som kjøpte seg en foss, som tenkte stort, som var opptatt av å bygge monumenter i tillegg til å lage vekstkraftig industri, og hun fortalte om alle tilfeldighetene, om lysbueovnen Eyde konstruerte sammen med Christian Birkeland (200-lappmannen), om det som i 1911 var verdens største vannkraftstasjon, om dette biproduktet i kunstgjødselproduksjonen (Norgessalpeteret) som skulle vise seg å bli så avgjørende: D20. Tungtvann. Som de oppdaget ved en ren tilfeldighet, som fryser ved +4, tror jeg hun sa, og koker ved 98 grader, og som brukes i kjedereaksjonen som trengs for å lage atombomben. Det smaker som vann. Det lukter som vann. Det ser ut som vann. I dag brukes det bl.a. i kreftforskning, fordi det hemmer veksten. I 1937 fant man ut at det kunne brukes i bomben. Da startet atomkappløpet, som alt dette i siste instans handler om. Men det har ikke sabotørguttene vært klar over. De visste det var viktig, de visste det var farlig, men de ante ikke at det kunne avgjøre krigen.

Når det gjelder Rjukan, forteller guiden historien om et lite sted som lenge bare er et bondeland med få folk, som blir oppdaget av nasjonalromantiske adelsfolk, utenlandske lorder, og kunstnere. Derfor lå det lenge et hotell litt oppi dalen, som trakk folk dit. Men så åpnet veiene mot vestlandet, og det ble mer interessant for de rike eller de følsomme å dra til fjordene vestpå. Det blir Sam Eyde som transformerer Rjukan, som gjør at stedet vokser og skaffer seg bærekraftig industri. Under krigen bodde det vel 2000 mennesker der, da Norsk Hydro var på topp, var det vel 8000 der, tror jeg hun sa. I dag er det 4000, ca., og 6000 i Tinn kommune. Den gang, mens fabrikken var på oppadstigende rus, før alt falt, før olja igjen redda Hydro, var Rjukan et blodrødt sted, med sterke fagforeninger, hardt klasseskille og stor kommunistjubel. Guiden fortalte om harde skiller mellom folk, om hvordan arbeiderklassen mobbet de få og rike som bodde i Villaveien. Hun kunne selv huske det fra da hun gikk på skolen, i en klasse med fire elever, på sekstitallet. Det var egen arbeidersangforening, og u name it. Det er ikke mye å se av dette i dag, i hvert fall ikke for en som bare renner innom noen døgn om sommeren.

Jeg savner Inger og Petra. Mine folk.

Nå går jeg snart og spiser middag på hotellet. Jeg skal få stekt brosme fra Møsvatn. I kveld er det ny semifinale, etter Portugals herlige 2–1 over Nederland i går, Figo og Maniches store kamp. Jeg heier på Tsjekkia mot Hellas, og merker at jeg ikke strider imot samtiden like sterkt i dag som i går. Et dårlig tegn!

I morgen er det følgende plan: Tur på vidda. Ta Krossobanen opp, gå inn mot Helberghytta. Dra ned og se på Tinnsjøen. Og følge et tips guiden ga: Litt nedenfor innkjørselen til Vemork skal det være en rasteplass. Der kan man se hvor sabotørene gikk ned. Hun ba meg være forsiktig, og jeg skulle ikke si at det var hun som hadde sagt det, men, sa hun: ”Jeg sier det til deg, jeg ser jo du kan ta vare på deg selv.”

Dårlig dømmekraft. Jeg kan slett ikke ta vare på meg selv. Men jeg skal forsøke.

Jeg blir til lørdag. Har bestilt rom på Rjukan Fjellstue siste natten. Skinnarbu er et fantastisk hotell, men også litt stort og folketomt og anonymt. Det drives åpenbart ikke med entusiasme, det er litt som det nederlandske fotballaget, det har alt, men bruker det ikke; latskap, gammel storhet.

Jeg skal legge meg nå, men da jeg var ute og tok en røyk på parkeringsplassen foran hotellet her, mens mørket trakk seg ned over Møsvatn, så jeg plutselig Jarle for meg, våren 1988, på demonstrasjon i Arendal. Han står der foran hotellet hvor FMI og Arne Myrdal holder seg med årsmøtet sitt, og han står ved siden av Anja Saudastrand Kihle, og de roper ”Rasistjævler!”, og så hører han en stemme som hvisker ham i øret – og hører han det han hører? En ung jentestemme som sier ”fitte, vil du ha fitte?” og han snudde seg, Jarle Klepp fra Stavanger, og han mumlet fram et halvkvalt ”Rasistjævler” mens han stirret på henne, som så på ham, løfta øyenbrynene, og han tenkte ”hva sa du? Sa du det? Fitte? Vil jeg ha fitte? Vil jeg ha fitte?” og han stirret på henne og han tenkte: Hvis ikke dette er kjærlighet, så finnes den ikke på jord.

Det blir bra.

Og tidligere i kveld, mens jeg så kampen, som Hellas skuffende vant 1–0 etter å ha skåret i siste minutt av første ekstraomgang, etter å ha spilt nazitysk drillofotball, så slo det meg at det er en fin, liten sammenheng mellom Vemork og Arendal, og det er Sam Eyde, som kom fra Arendal, og det skal vel ikke mye til for at Jarle slumper ut med at de skal til Rjukan i sommer, og at en av miljøvernerantirastistene han overnatter sammen med på Internasjonalt Hus i Arendal, sier at Sam Eyde var en kynisk kapitalist, en miljøforbyter som satte en standard for oppkjøp av fosser og kraftkriminalitet.

Ja. Det er herlig. Nå ruller romanen i hodet her.

Til sengs ved Hardangervidda.

Rjukan Fjellstue, fredag 2. juli 2004:

Det er nesten en ironisk dato å skrive fra Rjukan på. Pappas fødselsdag. Det er vel om lag tjue år siden han og jeg var her, og jeg kan ikke huske mye av det (jeg synes oppriktig talt det både er skuffende og mistenkelig at dette besøket mitt ikke har løftet flere minner fram fra dunkelet), men jeg kan huske vi så det jeg mener var en rekonstruksjon av sprengningen. Det er den setningen som sitter i meg. Vi sto på Våer-siden av juvet og så mot fabrikken, men hva som hendte, og hva slags ”rekonstruksjon” det kan ha vært, vet jeg ikke. Men det som sitter sterkest i meg, imidlertid, er pappas fascinasjon for dette, for krigshistorien, og for sabotørene.

Det var pappa på sitt beste.

Ja. Det var det. Han satte tommelen i været, kan jeg tenke meg, eller han dunket meg i siden, kan jeg tenke meg, eller han beit seg selv i tungen, kan jeg tenke meg, og sa: ”Dæm’an, Tore, se på det der! Hæ?”

Forbannet at han er død. Enkelte dager er det faen ikke til å holde ut.

For den siste natten på Rjukan har jeg flyttet fra Skinnarbu ned bakkene til Rjukan Fjellstue. Dette stedet drives av en fyr som heter Tor, som har god greie på krigshistorien her på Rjukan, og her huset de også BBC-folka og Ray Mears da de var her og gjorde dokumentaren sin. Denne Tor var ikke så fornøyd med Mears’ film, han mener den er bra for dem som ikke kjenner detaljene, men slepphendt med fakta, og ”værmessig er den en katastrofe”, sier han, noe som jo er sant: BBC-teamet hadde supervær i 6 uker. Sabotørene hadde helvete i månedsvis vinteren ’42–43.

Jeg forlot Skinnarbu i 10-tiden, og kom ned hit med min turplan for vidda. Været var elendig da jeg sto opp, det regnet ganske hardt, og det blåste, kaldt var det, og overskyet var det. Men jeg hadde jo bare denne dagen, og jeg hadde gledet meg til siste del av oppdraget mitt. Tor bekreftet min plan som god: Hvis jeg tok Krossobanen opp, kunne jeg følge retrettruten til sabotørene et stykke inn, og jeg kunne få se litt av vidda. Så det gjorde jeg. Men først stanset jeg ved rasteplassen Bjørg Guide hadde tipset meg om, og jeg tutla meg ned en steinbratt bakke mot juvet, og fikk et glimt av hva det var for en syk utfordring. Virkelig: Urolig bratt, glatt, brukne trær, u name it med ting som kan få deg til å falle og skli. I dag var det glatt, i ’43 var det is og natt.

Etterpå tok jeg Krossobanen rett før tolv. Den var Nord-Europas første taubane da den ble bygget i 1928, som en gave til innbyggerne fra Norsk Hydro, slik at arbeiderne skulle få komme seg opp og se litt sol, sies det. Under den går det en kjerrevei, Ryes vei, som sabotørene gikk opp etter aksjonen. Fantastisk fint å henge der i lufta, i den lille røde kassen, og se ut over hele Vestfjorddalen, Gaustadtoppen, juvet, fabrikken, og lille Rjukan der nede. Der skal familien Orheim henge og dingle. Når man når toppen, har man steget fra 400 meter til 886 meter over havet. Jeg landet der oppe litt over 12:00, og så labbet jeg av gårde. I min nye regnbukse, i mine gode goretex-sko, og i regnjakken med superundertøyet under. Først trasker man oppover en grusvei i skogsområdet. Ingen tegn til vidde. Det samme landskapet som under sabotørstien i går. Grusveien slutter etter små ti minutter, og går over i skogssti. Jeg valgte, i samråd med denne Tor, å gå mot Helberghytta, som er oppkalt etter Claus Helberg (men bygget for 10 år siden, og har ingenting, sånn sett, med krigssakene å gjøre), og ligger ved enden av Våervatnet oppe på vidda.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter å ha gått i skogslendet i kanskje ti minutter, mer eller mindre oppå en bekk, kommer man ut i åpnere landskap, og når ganske fort tregrensen. Det er like fascinerende hver gang. Da har man altså steget til det punktet hvor kampen utkjempes. Jeg befant meg, i regnet, oppe på platået, med vidda foran meg, og skogdalene bak meg. På få meter forsvinner den tette barvegetasjonen, og nå står de siste store treklyngene der oppstilt på rekke, og foran er det bare et og annet forblåst tre som forsøker å stå oppreist, selv om det burde vite at det er nytteløst; det vil ikke få venner der oppe. Der oppe på vidda hersker lyngen, mosen, både den skarpe grønne, og den bleke reinmosen sabotørene spiste, der hersker sivene omkring småvannene, der hersker steinene.

Det er vanskelig å beskrive Hardangervidda som annet enn et sinnssvakt uendelighetsprosjekt fra naturens side, en slags overmodig, imponerende og trassig idé om monotoni, ugjestmildhet og en nesten grotesk skjønnhet. Det er akkurat som med vegetasjonen; vidda sier: Okei, her kan du komme og vandre, det blir ikke lett, det blir heller ikke spennende og variert, men det blir ikke som noe annet. Naturens Philip Glass. Og det blir langt. Monotonien, for utrente føtter og øyne som mine, er ekstrem. Det bare renner på. Man går over mosen og lyngen. Man går gjennom dalsøkk. Man ser en bakketopp, og så ingenting. Bare himmel. Man tenker, hvis man er dum, som jeg: En bakketopp. Lurer på hva som skjuler seg bak den. Noe spennende? En helt ny naturstil? Dyrearter de ikke har på denne siden av bakken? Snø? Hytter? Noe? Et eller annet? Det er merkelig at jeg, som jo har opplevd dette før (og den turen var så jævlig at jeg ikke engang orker å fortelle den på ny til meg selv, og hvis pappa med tommelen i været var pappa på sitt beste, så var pappa på den turen pappa på sitt verste), tenkte det samme i dag, og faktisk trodde på det, selv om jeg vet at det ikke vil skje. Man runder bakketoppen, og alt som skjer, er synet av en ny dal, som ender i en bakketopp. Man må antagelig komme forbi stadiet av monotoni, og oppdage detaljene, før det blir riktig interessant, eller man må legge av seg hele forestillingen om at noe skal skje, og innse at monotonien og den fryktelige freden er hele poenget, hele skjønnheten?

Jeg vet ikke. For meg er det både fantastisk, og ulidelig kjedelig. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg ville gledet meg som en unge om jeg ikke gikk der i dag med et klart mål, og med romanens og sabotørinteressens fascinasjon som motor. Kan jeg? Det som var fint for meg å kjenne, var at det var lett. Fysisk og psykisk var det lett å gå der. Ikke våt i beina eller noe annet sted et sekund.

Litt uti turen tok jeg igjen et par i begynnelsen av femtiårene, Jim fra England og Ulla fra Danmark, som sa at jeg var velkommen til å slå følge med dem. De var ute i samme ærende som jeg, sa de, en dagstur noen timer inn. Hyggelige folk. Det er sånne ting som skjer på hoteller, eller i fjellet, på ulik nøytral grunn. Man hilser jo alltid på folk når man treffer dem i fjellet, men sjelden på Rimi. Og vi prata litt, og det var fint å ha følge en stund.

Da vi gikk langs Våervatnet hadde jeg vært ute i to timer, og jeg bestemte meg for å gjøre vendereis hjem. Litt fordi klokka tikket og jeg skulle rekke flere ting, men også fordi jeg trengte tid alene for å tenke, ta bilder, og filme litt. Så jeg var tilbake igjen nærmere halv fire ved Gvepseborg, og tok en kopp te og en sigarett og leste avisa på kafeen før jeg tok taubanen ned igjen.

Så bar det til Tinnsjøen. Det ligger noen kilometer nedenfor Rjukan, i et ganske anonymt terreng. Men innsjøen er flott, og jeg vet jo at på bunnen av den ligger fortsatt skipet Hydro, med tungtvannet, som ble sprengt.

I dag har jeg spist ukens tredje fiskemiddag. Første dagen var det laks. I går var det stekt brosme, tror jeg, fra Møsvatn. To små laksefisker, litt smakløse. I dag var det en ganske betydelig, stekt fjellørret her på Fjellstua.

Jeg lever altså totalt annerledes enn jeg ellers pleier å gjøre. Jeg måtte rett og slett sette på en Smiths-cd i bilen på vei hjem fra Tinnsjøen, for å huske hvem jeg er.

Merker også at det er fredag kveld, og at konsentrasjonen er på vikende front nå. Jeg har sett mye disse dagene, jeg har lest, brukt kroppen, jeg har tenkt masse, og jeg forsøker å svelge unna så godt jeg kan, men alt må fordøyes, arkiveres og lagres, og det er grenser for hva man kan ta imot uten at det sløves.

Så jeg tror jeg slutter denne dagboka her, og satser på at jeg nå har fått med meg det vesentligste.

Pappa ville fylt 66 år i dag. Kanskje ville han vært i god form. Kanskje han igjen ville ønsket å reise rundt i landet sitt, det landet han elsket, kanskje han ville foreslått utpå kvelden at vi skulle reist på tur, bare han og jeg, ja, kanskje han ville foreslått at vi skulle dra til Rjukan igjen, og se på Vemork? ”Hæ, Tore, du og jeg? Rjukan? Tungtvannet?”

Kanskje ville livet hans ha tatt en fin og sval vending etter alle de uverdige og harde årene.

Det kan jeg like å tenke, selv om det ikke er sikkert at det er slik det ville ha gått.

Det er ikke til å holde ut at han er borte for godt.

Gratulerer med dagen, pappa.

 

IMG_1171 (1)