«Carla» – novelle av Marie Aubert

Lesing

Marie Aubert [Foto Anna Aubert] svarthvittFoto: Anna Aubert

 

Han het Angelo, men de hadde ikke tenkt å kalle ham det. Det var Johan som hadde foreslått at han skulle hete Jens. Han hadde alltid likt det navnet, og det var fint for et adoptivbarn å bli kalt opp etter statsministeren, tenkte han. Den siste tanken var han litt flau over, og han nevnte den ikke for Maria. Men for hver dag de tilbrakte på barnehjemmet, ble det vanskeligere å si Jens. Angelo ble forvirret når de satt og lekte med ham og prøvde seg fram med det nye navnet. Johan tenkte til slutt at det måtte være absurd for ham, to digre, lyse mennesker som satt og stirret på ham med spente smil og sa Jens? Jens? Etter en uke, mens de pusset tenner på hotellet, sa Maria at de kunne prøve med Jens Angelo, men hun hørtes ikke overbevist ut selv.

– Jens Angelo høres helt sinnssvakt ut, sa Johan.

– Det gjør vel egentlig det, sa Maria, og de lo.

Johan gned solkrem på nesa, det sved. Han var blitt solbrent etter å ha lekt ute med de eldre ungene, som heiv seg over ham hver morgen når Maria og han kom til barnehjemmet. De var utsultet på voksenkontakt, og menn så de vel heller ikke så mye til. Han og Maria hadde i tillegg kommet med tre bager fulle av leker fra adopsjonsforeningen i Norge. Det var bløte delfiner og bamser og kaniner, babydukker med europeisk utseende, stigespill og en ny fotball. Han burde sikkert tilbringe all tiden med Angelo, men ungene var så ivrige at han ikke klarte å si nei. Han spilte fotball og lekesloss og lot dem ri på ryggen til han holdt på å besvime i varmen, svingte dem rundt etter armene så de hylte.

– De eldste blir alltid lei seg når vi har hatt besøk, sa bestyreren den første dagen. – De vet at de er for store, og at det ikke er dem som skal reise, men vi må trøste dem hver gang.

Maria så hvordan Johan reagerte, og strøk ham på armen, hun ble alltid litt øm når han var bløthjertet. Det var bestyreren de hadde mest med å gjøre, hun snakket brukbart engelsk. De hadde forberedt seg så lenge på å dra, gått på spanskkurs i et år, sittet og hørt hverandre i gloser hjemme i leiligheten, men nå som de var her, klarte de ikke stort mer enn å bestille på restaurant og si no llore når Angelo gråt.

 

Det gikk rette veien. Angelo smilte og stabbet bort til dem på de butte beina når de kom om morgenen, og en dag da ungene samlet seg til middag, krabbet han opp i fanget på Maria. Johan fikk mate ham, Angelo gapte pent og sølte ingenting, og så sovnet han, lent mot Marias bryst. Hun gråt etterpå, og en av de ansatte klappet henne på kinnet, rutinert og vennlig.

– Mama de Angelo, sa hun, og Maria smilte og gråt enda mer, skinnende i ansiktet.

Johan gråt ikke. Han gikk på do igjen, han hadde så mageknip. Det var bare noen dager til de skulle reise, og han burde ha gledet seg, men han var urolig når han så på Angelo. Angelo var søt, han var fin. Han knyttet seg til dem. Det var ikke det. Han visste ikke hva det var.

 

En jente kretset rundt dem i stadig mindre sirkler mens de satt på gulvet og bygde klosser med Angelo. Hun het Carla og var seks år. Bestyreren hadde sagt at hun hadde vært på barnehjemmet siden hun var nyfødt. Alle ungene var tynnere enn de skulle, men hun var nesten normalvektig. Hun rappet mat fra de andres tallerkener ved bordet og tok imot kjeften hun fikk, med bøyd nakke, men uten å slutte å tygge. Gordita, kalte en av pleierne henne, «lille tjukka». Carla klampet med føttene når hun løp rundt Johan og Maria og Angelo, vred på seg og gjorde seg søt i ansiktet. Til slutt la hun seg på magen og ålte seg mot dem.

– Er du en liten mark, du, sa Johan og smilte, og Carla gliste stort tilbake, selv om hun ikke forsto hva han sa.

– Jeg synes hun er litt ekkel, sa Maria lavt. – Så tilgjort.

– Hun er morsom, hun vel, sa Johan. – Hun vil bare ha kontakt.

– Skal vi si til en av de voksne at de må få henne vekk? sa Maria.

– Nei, herregud, sa Johan. – Jeg kan ta henne med ut i hagen.

– Du burde ikke gi henne oppmerksomhet, sa Maria.

 

Johan sparket den gamle fotballen mot Carla ute i hagen, på god avstand fra de større guttene som herjet med den nye. Hun sparket den tilbake, et overraskende godt spark med strak vrist. Hun glemte å gjøre seg til når hun løp etter ballen, han klappet og heiet når hun klarte å ta imot. Til slutt gikk hun på trynet så det suste, og begynte å gråte. Johan prøvde å si «opp igjen», men han visste ikke hva det het på spansk. Han løftet henne opp på fanget og blåste på kneet der hun pekte. Hun satt lent mot ham og gråt unødvendig lenge, etter hvert hørtes det ikke ekte ut. Til slutt lempet han henne ned igjen, klappet henne på kinnet og ville gå inn til Maria og Angelo, men Carla dro ham i hånden, han skulle være med henne til dukkehuset.

 

– Hvor ble det av deg i dag, sa Maria om kvelden da de spiste middag i hotellrestauranten. – Du bare forsvant med hun der Carla.

– Hun ville aldri slutte, sa Johan.

Det kjentes som om han hadde gjort noe galt. Han strøk fingrene opp og ned langs ølglasset.

– Det er et skikkelig lotteri, hele greia, sa han til slutt. – Det kunne like gjerne blitt Carla, liksom.

– Det kunne det vel ikke, sa Maria. – Vi ville jo ikke ha noen over tre år.

Hun kostet pommes frites over på Johans tallerken. Det kom pommes frites til all mulig mat, hun påsto at hun ble dårlig av det.

– Men du skjønner hva jeg mener, sa Johan. – Vi tar liksom med oss ham, og så blir de andre igjen her. Og så kunne det like gjerne vært en av dem som havnet i Norge.

– Jeg føler det er meningen at det er akkurat ham, sa Maria.

Blikket hennes hang på ham, det var noe som var både sint og bedende i det, og som fikk ham til å se vekk.

 

Han lå våken i mørket og svettet, uten lakenet over seg. Stemmene og ropingen fra alle barna ga gjenlyd i hodet. Kroppen tikket som etter en hard treningsøkt. Det kom musikk og billyder ute fra gata, fra det møkkete, varme mørket, det luktet utenlandsk. Til slutt sto han opp og tisset og drakk et glass vann. Maria våknet ikke selv om han tente lyset på badet.

Resepsjonisten nikket til ham da han kom ned i lobbyen. Det var en ny fyr, yngre enn ham som hadde vært der til nå.

– Kan du anbefale en bar? sa Johan på engelsk.

– Hva slags bar? sa resepsjonisten.

– En vanlig en, sa Johan.

– Ser du etter damer? sa resepsjonisten, ladies.

– Nei, nei, sa Johan forskrekket, så tenkte han at nå ville han kanskje bli tatt for å være homse.

– Jeg er gift, sa han. – Jeg skal bare ha en øl, jeg fikk ikke sove, jeg er her med kona mi.

Resepsjonisten smilte høflig og ga vel fullstendig faen, han satte noen raske ringer med kulepenn på kartet.

 

Han endte rett nedi gata, på et sted de hadde gått forbi mange ganger og kommentert at så hyggelig ut. Det var åpent mot fortauet og mange mennesker ute, det var ikke seint, ikke i dette landet. Han bestilte en øl og prøvde å se for seg Angelo. Det er sønnen min, tenkte han. Jeg skal ta på ham parkdress og lue, han skal ligge i senga vår og sitte ved bordet. Han åpnet bildene på iPhonen. Der var Angelo som sov, som satt på fanget til Maria mens de lekte, mens de så i en bok, og et blinkskudd der han smilte og så rett i kameraet, det hadde de allerede sendt til besteforeldrene og noen venner i Norge. Maria hadde villet legge det på Facebook, men de var blitt enige om å vente med sånt til de kom hjem. Bare på ett av bildene var han selv med, han sto og gliste som en bortkommen dust på kjendisfest.

Han så på bildene av Angelo og kjente ham ikke. Han prøvde å mane det fram, det som Maria hadde, følelsen, men det var tomt, det var ingenting der. Det var bare et barn. Det kunne ha vært hvem som helst av de andre. Han kunne ha hjulpet Carla med støvlene, fulgt henne til barnehagen (men hun var jo for stor, hun måtte ha begynt rett på skolen), han kunne se for seg hvordan hun ville løpe fra rom til rom første gang de viste henne leiligheten. Hun ville ha løpt med klampende, bråkete steg, hoiende, slik hun løp rundt i gangene på barnehjemmet.

 

De hadde vært det eneste paret uten barn. I begynnelsen var det fint, de drakk seg fulle sammen ennå, spiste lange frokoster i helgene, gikk på konserter, det kunne ikke de andre lenger. Men det var klart hun ville ha barn, klart de skulle ha barn. Det bare skjedde ingenting. I starten hadde de ledd av hvor usexy det var å knulle på klokkeslett, men de kalte det barnløshetens bonus. Han likte at de kunne tulle med det. De gjorde det stående ved kjøkkenbenken om morgenen, en gang i et portrom på vei til 54-bussen. Han visste ikke når det hadde skiftet. Når hun stakk hendene ned i buksa på ham, måtte han beherske seg for ikke å riste henne av seg. Han tok henne hardere for å bli fortere ferdig, enda han visste at hun ikke likte det, og når hun stønnet overdrevent, ble han flau og irritert, hvor dum trodde hun han var. En gang ble han slem mens hun prøvde å få ham i gang, han presset seg langt ned i halsen hennes og holdt rundt bakhodet hennes til hun brekket seg. Ingen av dem snakket om det etterpå. Han ville ikke tenke på det, han skammet seg over det, og han skammet seg enda mer på legekontoret den dagen de fikk vite at det var ham det var noe galt med. Det var som om han hadde visst det. At han ikke var bra nok for henne, at han hadde en brist, at det bare hadde vært et spørsmål om tid før hun skjønte det.

– Skal vi slå opp nå, sa han da de sto ute på gata.

Han gråt.

– Nei, sa Maria. – Du er så dust.

Hun smilte så tynt at han måtte holde rundt henne. Den kvelden bestilte de indisk og så seks episoder av The Wire. Begge var lettet over å la være å ligge sammen.

– Jeg synes vi skal adoptere, sa hun da de lå inntil hverandre i senga, armen rundt henne, leggene hennes foran hans egne.

– Kanskje, sa han.

 

Vi kunne ha gått fra hverandre den dagen, tenkte han mens han kikket over drikkekartet, de hadde ikke all verdens utvalg. Det kunne vært en helt annen hun var her med. Han drakk tre sterke mojitoer og ble brisen.

– Vet du om en bar med damer? spurte han kelneren mens han betalte.

Han prøvde å høres naturlig ut. Kelneren flirte, Johan visste ikke om det var med forakt eller som mann til mann, og han krympet seg. Han fikk pekt ut et sted på kartet, kelneren sa det var best å ta taxi dit.

 

Klubben lå midt på den store turistgata. Dørvakten forlangte en stiv inngangspris av ham, han oste sikkert naiv skandinav lang vei. Det var mye folk inne, mest gjenger av gutter og menn, sittegrupper med runde sofaer, og et halvfullt dansegulv. Det luktet svette og sprit. Ved noen av bordene satt det enslige jenter med et glass foran seg. De var unge, runde i kinnene og valpetjukke over skuldrene. Han kjøpte en øl og satte seg ved et bord alene. Carla ville få være på barnehjemmet til hun var tretten. Etter det var det ikke godt å si. Et par av jentene så langt på ham, og han vred blikket ned i glasset. Kunne jeg vært en som likte sånt, tenkte han. En helt annen.

En jente kom bort til bordet hans og satte seg ned uten å spørre. Hun var tynn og søt med lange falske negler og høyhælte plastsandaler.

– Kan du kjøpe en drink til meg? spurte hun på engelsk.

Han fnyste og flirte.

– Hvor gammel er du? sa han.

– Atten, sa hun, litt for fort.

Han visste ikke om hun løy oppover eller nedover, han håpet det siste. Han kjøpte en mojito til henne. Hun sugde kinnene overdrevent inn mens hun drakk, og skakket på hodet. Han smilte tilbake. Pulsen hans var rask, det kjentes som han skulle begynne å le høyt.

– Hva heter du, sa hun.

– Johan, sa han.

– Hello, Juan, sa hun og smilte.

 

Han sto lent mot murveggen inne i bakgården mens hun satt på huk og kneppet opp smekken hans. Det var mørkt der og luktet frityr og gammelt piss, han hadde en følelse av at det kunne stryke rotter mot beina. Hun var litt klønete, og han for sammen et par ganger når han kjente tennene hennes. Da han holdt på å komme, dro hun seg tilbake og runket ham ferdig. Etterpå fant hun en serviett i veska og tørket seg. Han ga henne tre sedler, og hun sa takk og have a good night, som en flyvertinne.

– Ha det, sa han.

Knærne hans ristet, som av kulde. Hun gikk inn igjen på nattklubben, trampende og uelegant på de høye hælene, trakk skjørtet nedover da hun passerte dørvakten, så var hun inne, og han så henne ikke mer.

 

Lyset sto på da han låste seg inn på hotellrommet. Maria var våken og satt oppreist i senga. Han så at hun hadde grått.

– Hva er det, sa han og ble redd, redd på ordentlig.

– Jeg vet ikke, sa hun. Munnen hennes var stor og skjelvende. – Jeg har så vondt i magen, jeg bare tenker så fælt.

Han tok av seg skoene og satte seg ved siden av henne i senga. Han var så trøtt.

– Har du tenkt å gå fra meg? sa hun.

Hun var tett i nesa. Han la hodet mot skulderen hennes.

– Hva skal vi gjøre med Angelo? sa hun.

 

To dager seinere sto de i den store sovesalen på barnehjemmet og pakket de få klesplaggene til Angelo, sammen med den utvaskede bamsen han bar med seg overalt. Alt sammen fikk plass i en bærepose. Bestyreren klemte dem etter tur og sa de måtte komme tilbake på besøk. Maria svarte at det skulle de, når Angelo ble større. Johan kunne se at hun var hoven i øynene, og at hun hadde prøvd å sminke over det. Han hadde tilbudt seg å sove på et annet hotellrom de siste nettene, men hun var redd adopsjonsfolkene skulle få greie på det.

Angelo satt på armen til Maria, gretten og forvirret etter formiddagsluren sin, mens de gikk en runde og sa ha det til pleierne og de andre barna. Det var ikke godt å si om han forsto noe. De store barna vinket til ham, noen alvorlig og med store øyne, andre fraværende og midt i leken, og de sa ha det, Angelo, ha det. Angelo vinket tilbake, men han snudde hånden feil vei og vinket innover, så det så ut som han prøvde å lokke dem til seg. Johan kjente seg trang i brystet, han måtte konsentrere seg for å få luft. Vi tar ham med oss, tenkte han. Nå tar vi ham med oss.

– Hvor er Carla, sa han til en av barnepleierne da Angelo hadde bæsjet og Maria gikk for å skifte bleie.

Hun trakk på skuldrene, Carla fløy vel rundt som hun pleide.

Han gikk fra rom til rom og så etter henne, det var barn overalt, barn som kledde på dukker, barn som dyttet andre barn, barn som gråt, barn som ikke var hans. Hun var ikke på kjøkkenet, han så henne ikke noe sted. Han gikk inn i spisesalen. Det var tomt der inne, vinduene sto åpne mot hagen. Gulvet var flekkete av saft og matrester, det var ikke vasket ennå etter lunsjen. Så hørte han stemmen hennes. Han satte seg på huk. Hun lå på magen under spisebordet, rett på det møkkete gulvet, og snakket sint og lavt til dukken sin mens hun sparket mot gulvet, annethvert bein, høyre, venstre, høyre, venstre.

– Hei, sa han.

Hun snudde hodet vekk.

– Carla, sa han. – Du.

Hun ville ikke se på ham. Til slutt slapp han posen med Angelos klær og satte seg helt ned. Han hørte ropene og latteren fra barna ute i hagen, klirringen av tallerkener og glass fra kjøkkenet, bruset fra en kran, trafikken fra veien utenfor. Maria ropte på ham fra et sted i huset, men det var som om det ikke var hans navn, Johan, Juan. Han la seg ned på gulvet ved siden av Carla, under bordet, mellom alle smulene og støvdottene. Han klappet henne over den lille, smale ryggen, han strøk og strøk. Om Maria bare sluttet å rope. Om de bare aldri fant ham.

 

«Carla» er hentet fra novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem, som utkommer i august.

 

 

untitled

Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL