Nye, gamle tekster av Kim Hiorthøy

Lesing

Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig 2016 forside

Omslagsdesign: Kim Hiorthøy

 

Kim Hiorthøys bok Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig har endelig kommet i ny utgave, og vi feirer utgivelsen med fem splitter nye – men gamle – tekster, fra  2001, som ikke kom med i boken.

 

 

Er du sulten? spurte hun. Kanskje litt, sa jeg. Hun så i kjøleskapet sitt. Hun hadde noe kald suppe fra dagen før og den varmet hun opp og så satt vi oss ned for å spise den. Hun spurte hva jeg drev med og jeg fortalte litt om hva jeg gjorde og så spurte jeg henne hva hun drev med og hun fortalte litt om hva hun gjorde. Etter det ble det ganske stille. Av og til så jeg på henne og lurte på hva hun tenkte om forskjellige ting men jeg spurte henne ikke om det. Jeg merket at hun så på meg når hun trodde at jeg ikke så det. Når vi var ferdige med å spise spurte hun om jeg ville ha noe kaffe. Jeg sa nei takk og at jeg trodde jeg snart skulle begynne å tenke på å gå hjem. Hun smilte og så var vi stille litt til og så gikk jeg.

 

Alene i seilene, jeg er alene i seilene, sa hun. Jeg så på henne og smilte forsiktig. Jeg forstår helt hva du mener, sa jeg. Du vil ikke forstå, sa hun. Du er redd.

 

Noen ganger, helt uten varsel kan jeg merke bølger av noe jeg ikke klarer å beskrive bedre enn glede, løpe gjennom kroppen min, fra magen og oppover innsiden av ribbeina opp halsen og inn i hodet. En dag jeg satt og drakk kaffe sammen med en jente som het Ane fortalte hun meg at hun hadde det på samme måte og at hun hadde fortalt det til legen sin som hadde sagt at denne følelsen gjorde at hun ikke kunne få kreft. Ikke lenge etter ble hun påkjørt av toget. Nei, det er ikke sant, hun lever fortsatt, det er bare lenge siden jeg har sett henne.

 

Jeg vil ha mer, tenker du, mer tid og mer penger, bare litt. Litt mer plass, litt mer fritid, litt mer moro, noen flere venner, større opplevelser, mer humør og dans, en øl til maten, kaffe og kake, mer tid og mere penger og mere ro; bedre konsentrasjon, et større orkester, flere trær, hester og store skyer, enorme skorsteinspiper som strekker seg milevis til himmels, rumpeballer så store som fjell og så ringer klokka og du må gå inn.

 

Her finnes hus. De står helt, helt stille og er hus. Noen har tegnet dem, noen har bygget dem, noen har koblet til strøm og vann, forskjellige folk har malt og lagt takstein, noen har feiet pipa og vasket en trapp. Noen har flyttet inn i de forskjellige rommene og tatt med seg ting og klær i pappkasser og pakket ut; gamle dyner og nye dyner, kasseroller og fat og plater med musikk; tannbørster, leker, lamper av plast og sko og glass. Og hele tiden mer mat som de kan spise, mat må vi jo ha, og noen ganger tar de den med seg ut igjen for heller å spise den et annet sted, der ute eller hos andre. Senere kommer folk på besøk og de har også med seg ting, andre typer og lignende; mat og soveposer, gamle radioer til å gi bort, utkastelsesordrer og klager og kalde øl. Etterpå må vi tømme søpla og om morgenen kommer noen og henter den og kjører den vekk og legger den fra seg igjen i nærheten av der noen andre bor og så går alle på jobb. Noen jobber på kraftverk og lager strøm, de som kommer på besøk forventer at vi har det, når det er kaldt eller mørkt eller når vi skal bruke elektriske ting, hvis ikke man har vedovn og parafinlamper og håndvisp eller aggregat. Og noen må jobbe i banken og sørge for at husleien kommer frem dit den skal og noen må jobbe hos kemneren og reise ut og hente møblene igjen selv om vi flyttet inn med dem bare i vår, og noen må kjøre i sykebilen mens de har sirenene på og noen må komme med posten, det gjør postbudet, folk jobber også i brannvesenet og blir rørleggere eller meklere eller jobber på biblioteket og andre steder jeg ikke klarer å komme på. Noen er uten jobb og noen mister den de akkurat fikk, noen er ensomme, mange blir deprimerte, noen klarer seg bra og noen må bo på gaten, det blir mange, det er så mange hus med så mange mennesker i og utenfor er det mange og i forskjellige land er det mange. Jeg kjenner så få, jeg skulle ønske du ville bli

 

 

Skjermbilde 2016-07-15 kl. 12.11.13