Gunstein Bakkes HAVENDE

Samtale

pastrana

Julia Pastrana. Foto: George Wick (reproduksjon)

 

Oktoberjournal har snakket med Gunstein Bakke om hans nye roman, Havende.

O.J.: Kan du huske hvordan du begynte å skrive på Havende, hva som var begynnelsen, det første du skrev?

G.B.: Dette er ikke helt enkelt å svare på, ettersom det er ganske lenge – kanskje ti år – siden tittelen, og med den ideen, dukket opp. Men jeg tror noen av Julia-tekstene er de eldste, eller blant de eldste, sånn ser det iallfall ut når jeg blar meg tilbake i de ulike versjonene. Denne skriveprosessen har altså pågått med avbrudd over ganske mange år – jeg skriver til et visst punkt, blir stående fast eller mister gnisten, føler meg som en idiot, legger stoffet fra meg, går løs på noe annet, men fordi det likevel er noe der, vender jeg etter hvert tilbake til det og fortsetter, og sist vinter løsnet det hva Havende angår, jeg fikk på plass nye elementer som ga en dytt også til de gamle, fant en struktur jeg kunne arbeide innenfor.

 

O.J.: Hvordan har skrivingen av denne romanen vært, sammenlignet med de tidligere romanen dine, Kontoret, Den indre olding og Maud og Aud?

G.B.: Skrivingen av Havende minner kanskje mest om debuten, Kontoret: Der satt jeg med noen gamle notater fra en ørkesløs tilværelse som sivilarbeider ved Fagbevegelsens forskningsinstitutt, jeg likte tonen og tørrheten i dem, men det tok sju-åtte år før jeg klarte å benytte meg av dem ved å skrive en komplementær og helt nødvendig del som dreide romanen i retning av en tankestrøm og gradvis fratok sekretæren kontrollen over omgivelsene. Den indre olding utkom bare to-tre år etter å ha blitt påbegynt, temmelig raskt til meg å være, og når det gjelder Maud og Aud var skriveprosessen nesten sjokkerende enkel fordi rammen var så tydelig helt fra starten av, angitt gjennom tittel og undertittel. Det er selvsagt tåpelig å si at en roman skriver seg selv, men i tilbakeblikk føles det nesten slik. Havende er et resultat av mer klassisk slit, av å presse seg videre så mange ganger at teksten til slutt gir etter der den kan/må gi etter.

 

O.J.: ”Apekvinnen” Julia Pastrana er den mest sentrale skikkelsen i romanen, og kanskje like mye motiv som karakter … Hvorfor ville du skrive om henne?

G.B.: Det er ikke så godt å si hva som gjør at en blir tiltrukket av en potensiell karakter. Historien hennes er selvfølgelig oppsiktsvekkende, og grotesk, men jeg hadde jo klart for meg at jeg for all del ikke var ute etter å skrive ”fargerikt” om freak show-industrien el.l. Dette med graviditeten hennes var tidlig det som ble fokuset mitt, kanskje fordi det åpnet for spekulasjoner omkring avkommets natur, i forlengelsen av alle teoriene om hennes egen natur. Kanskje var det denne grunnleggende usikkerheten jeg ville prøve å nærme meg: ikke bare er hun fullstendig hjemløs, kontinuerlig på reisefot sammen med en manisk og kynisk galning, hun må også tåle å stadig bli konfrontert med dette spørsmålet om hvem eller hva hun egentlig er. Det er jo nærmest levebrødet hennes, denne uvissheten. Og disse spørsmålene forplanter seg på sett og vis også til de andre personene som kommer i kontakt med historien hennes.

I delen som handler om Julia, trer jo også denne manageren og ektemannen hennes frem, Theo, en skikkelse som står bak noen handlinger så drøye at det hadde vært vanskelig å dikte dem opp, og som på sitt vis er like fascinerende som – og atskillig mer monstruøs enn –henne.

 

O.J.: Romanen har tre selvstendige løp, tre ulike handlingstråder: Kan du si noe om hvorfor det ble slik, og om forholdet mellom dem?

G.B.: Det måtte inn flere stemmer, flere inn- og utfallsvinkler. Da jeg leste om Julia første gang, merket jeg meg dette tidsrommet i 1979 der hun var blitt stjålet fra et tivolilager, at det fantes et ”hull” på noen måneder i historien hennes. Jeg koblet etter hvert dette med noe jeg husker fra 13-14-årsalderen, jeg drev og samlet på autografer av olympiske mestere på den tida, og hadde på en Oslo-tur i den anledning oppsøkt en gammel skytter som slik jeg husker det bodde i ei rønne inne på en søppelfylling. Han var ulykkelig og ensom, og jeg hadde ikke egentlig erfaring eller språk for helt å ta inn over meg hva slags tilværelse det var jeg fikk et innblikk i, antakelig er det av den grunn at minnet har sittet i såpass sterkt. Denne mannen har selvsagt ingenting til felles med Finn i Havende, utover det med å ha bosatt seg på ei søppelfylling, men det er derfra tanken om å ha med en kar som finner Julia og bruker henne som en slags samtalepartner, skriver seg. Jeg liker karakterer som grubler, og dette var en utmerket gruble-konstellasjon, syntes jeg.

Når det gjelder Kira-delen, oppstod nok den fordi romanen behøvde et større spekter når det gjaldt, hva skal jeg si, ”ideologien” og forestillingene omkring graviditet, som i dette tilfellet er resultatet av en voldtekt. Men like viktig som disse tre trådene, for romanens del, vil jeg mene, er de litt mer frittstående tekstene som på ulike måter peker inn i handlingsforløpene, særlig de fødselsdrømmene som jeg skylder en venninne en takk for å ha satt meg på sporet av.

 

O.J.: Allerede omslaget – et bilde av Vanessa Baird – skaper sine egne forestillinger rundt graviditet. Har også dette bildet vært med deg under skrivingen?

G.B.: Jeg hadde umiddelbart tenkt å svare at det i så fall må ha vært indirekte, ettersom det er et bilde som henger på veggen min. Men når jeg tenker meg om, lurer jeg på om det ikke kan ha spilt litt med for 2013-tråden sin del, der det handler om en kvinne, Kira, som har et temmelig komplisert forhold til sin egen graviditet. Da jeg begynte å tenke omkring omslagsmuligheter, slo det meg uansett at bildet kunne la seg bruke i en slik sammenheng, og heldigvis sa Vanessa ja til det.

 

O.J.: Dette er ikke «ein roman om trafikk», slik Maud og Aud er, men også i Havende finner man ulike former for transport i romanens søm: Alnaelvas løp gjennom Groruddalen, et damplokomotiv på de russiske stepper, en Boeing 787 twin-jet: Du tenker mye bevegelse når du skriver og setter sammen en roman?

G.B.: Og så jeg som trodde at dette var noe helt annet … I denne romanen har nok transportmotivet mye med Julia å gjøre, det faktum at hun tilbrakte hele sitt voksne liv på reise – stadig nye byer og nye opptredener, noen måneder på hver plass før det bar videre, en fortløpende utskiftning av sted og publikum (og managere – helt til den siste giftet seg med henne for å sikre seg at ingen andre fikk kloa i henne). Det virket derfor riktig å åpne med å beskrive noe av selve reisingen, et tog er jo dessuten et fremkomstmiddel med betydelig romantekke. Når det gjelder Kira som flyr til Mexico, var det kanskje forlokkende å tenke parallellen mellom den gravide kvinnen og alle de reisende som befinner seg i flyets buk.

Mer generelt er spennet mellom reise og transport, forandring og rutine, det fremmede og det tilvante, noe av det som gjør forflytninger interessante også i romanøyemed. Også her finnes det en slags parallell til graviditetstemaet, for det at en kvinne skal føde et barn er på den ene siden den mest dagligdagse, ordinære hendelse som tenkes kan, på den andre siden et fullstendig omveltende forløp og en bevegelse inn i – og mot – det ukjente.

 

strengen

Utdrag fra Havende, Forlaget Oktober 2016

bakke_omslag-forside

Omslagsbilde: Vanessa Baird. Omslagsdesign: Johanne Hjorthol