«Amerikanerens hode var forvokst»

Lesing

AV DAG SOLSTAD. UTDRAG FRA ARMAND V. FOTNOTER TIL EN UUTGRAVD ROMAN (2006)

 

Amerikanerens hode var forvokst. For å uttrykke det dekkende må man si at den amerikanske ambassadørens hode tronet på toppen av skuldrene, ikke at det tronet på toppen av halsen, som det er vanlig å uttrykke det. Hals, nakke og hode dannet en enhet, en massiv kjøttfull enhet. Nakken var enorm, og halsen hadde utvidet seg til umåtelige proporsjoner, den hadde sannsynligvis vokst i bredden under hele ambassadørens karriere, jamnt og trutt, og hele veien rundt. På forsiden av det som kaltes selve hodet, fantes et ansikt. Det var ufattelig kjøttfullt. Men likefullt markant og karakterfast. På grunn av at hele hodet besto av nakke, hals og ansikt, liknet han på en gris, for det er jo det som er så karakteristisk for grisen at det samme gjelder for den, bare med den forskjell at forsiden på dette massive hodepartiet heter trynet hos grisen, mens det gikk under navnet ansikt, «face», når det gjaldt den amerikanske ambassadøren. Den amerikanske ambassadøren hadde altså grisehode, og det gjorde Armand reservert der han sto og pratet med den gemyttlige mannen fra Washington. De sto og urinerte ved hvert sitt urinal. Armand hadde ikke oppfattet at Amerikas ambassadør hadde grisehode ved tidligere møter med ham, det burde han ha gjort, så tydelig som det var, men det skyldtes selvfølgelig at omstendighetene ved de tidligere møtene hadde vært slik at de ikke hadde innbudt til slike observasjoner. Han, Armand, var jo diplomat fra et vennligsinnet land vis-à-vis den amerikanske ambassadør, og det la selvsagt visse begrensninger for de observasjoner man kunne tillate seg å gjøre, ansikt til ansikt, eller face to «face», med en ambassadør for den like så vennligsinnede verdensmakten usa. Men nå møttes de tilfeldig, og under såpass utvungne omstendigheter, at Armand kunne tillate seg å se skarpt, og da så han det han så. Han likte ikke det han så. Han kjente seg ubehagelig til mote. Ikke minst fordi den amerikanske ambassadøren snakket i vei som om grisehodet ikke var det minste til sjenanse for ham. Men det var til sjenanse for Armand V. Han visste at når han kom tilbake til residensen sent i kveld, så ville han håpe at sønnen hadde lagt seg, og ikke gikk fram og tilbake på golvet i det rommet som var hans, med sin hvite stokk, slik at han, Armand, kunne komme seg ubemerket inn på sitt eget soveværelse, kle av seg sitt representasjonsutstyr og gå rett til sengs. Han visste han ikke ville memorere over hva han hadde opplevd i kveld, slik som han pleide å gjøre, og ofte med stor og overgiven, tildels spydig, morskap. Han visste at han ville være redd for søvnen, fordi han var redd for at grisehodet ville forfølge ham inn i den, og forbli der, men han visste at han likevel ville tvinge seg til å gå rett til sengs, og håpe på det beste, og at grisehodet var borte når han våknet i morgen. Men i mellomtida var han altså her. Sammen med utsendingen fra Washington som altså hadde grisehode. De sto ved siden av hverandre og urinerte ned i hver sin toalettskål. Armand var først ferdig og snudde seg, og gikk bort til vaskeservantene for å vaske seg på hendene. Han tok like godt og skylte ansiktet også. Like etterpå var også den amerikanske ambassadøren ferdig med å urinere og kom bort til vaskeservantene. Han stilte seg opp ved vaskeservanten rett ved siden av Armand, og da han så at den norske ambassadøren vasket ansiktet også, gjorde han det samme. Den amerikanske ambassadøren vasket grisehodet sitt med et fornøyd lite hvin. Armand så på mens han tørket seg med et lite håndkle. Deretter tørket også den amerikanske ambassadøren ansiktet og hendene sine, mens han pratet gemyttlig med sin norske venn. Sa noe fortrolig. Armand nikket, mens han prøvde å smile. Ja, han greide å smile, han var jo tross alt en erfaren diplomat. De gikk mot utgangen. Mannen med grisehodet holdt døra opp for Armand, for at han skal gå først ut. Men det vil ikke Armand. Han gjør en bevegelse med hendene for å vise at han, den amerikanske ambassadøren, skal gå først ut døra, for deretter å følges av ham, Armand V fra Norge. Men den amerikanske ambassadøren insisterer. Han plirer fornøyd med grisehodet sitt, og insisterer. Han er svært fornøyd med seg selv. Men Armand gjentok sin belevne håndbevegelse og sa: – Ungdom foran skjønnhet. Da forandret scenen seg. Den amerikanske ambassadøren forandret fullstendig sitt uttrykk. Han så olmt på Armand. Grisetrynet ble ondt, skremmende. Kroppen stiv av raseri. Han gjorde en resolutt bevegelse, og så på Armand og så på døra. Armand adlød. Han skjønte det ikke var noen vei forbi. Dette var ingen spøk, Armand gikk forbi den amerikanske ambassadøren som sto med et rasende uttrykk i grisehodet sitt, og slapp ham demonstrativt forbi.