«What to say?» – en novelle av Mari Ulset

Lesing

O.J.: Kan vi si at denne novellen er en slags kime til din roman av året, Slik lever vi her?

M.U.: Det kan vi nok. For selv om «What to say?» og Slik lever vi her er ganske forskjellige, så liker jeg å tenke at «What to say?» finnes i bakgrunnen av den nye romanen min, ikke som en fortsettelse, men mer at det finnes et slektskap mellom dem. «What to say?» handler om en litauisk jente som har flyttet til Norge for å arbeide, og i Slik lever vi her skal noen litauere steinlegge innkjørselen til hovedpersonen i romanen, så det er åpenbart at det var en tematikk jeg ikke var ferdig med etter «What to say?». Å skrive om arbeidsinnvandrere har vært en fruktbar måte å nærme seg det samfunnet vi lever i i dag på, og kanskje har de også hjulpet meg å vende blikket litt mer utover, ut fra de mellommenneskelige relasjonene, og inn i samfunnet og en samtid jeg synes det har vært veldig interessant å skrive om.

 

 

WHAT TO SAY?

(Based on a True Story)

av Mari Ulset

 

 

Nå er det sju måneder siden jeg sist var hjemme i Litauen.

Jeg maler neglene mine i vakre farger.

Søsteren min bor i Brüssel. Hun skal være der i et halvt år.

 

I huset hjemme i Litauen bor moren og faren min. Faren min er journalist og moren min er lærer. I hagen utenfor huset der jeg vokste opp hadde vi en stor kjøkkenhage med gulrot, erterbelger, kål. Det er en blokk, forresten, femte etasje. Hele hagen full av grønnsaker. Nederst i hagen står det en busk som heter eldkvede. På høsten får den frukter som ser ut som små epler. Jeg og søsteren min pleide å plukke dem, ta ut steinene og tørke dem og lage smykker av dem. Jeg ser disse buskene i Norge også, de vokser overalt langs motorveien, men jeg tror ikke at noen vet at det går an å spise dem.

 

Da vi var yngre fikk vi gratis billetter til kinoen fordi faren vår anmeldte filmer der.

 

Hun bor i Brüssel. Jeg bor i Norge. I mange år har jeg reist fram og tilbake og arbeidet i Norge så lenge jeg har kunnet. Nå har jeg fått fast arbeid. Jeg er 24 år. Jeg sender penger til foreldrene mine og jeg sender penger til søsteren min.

 

 

Hun er mer alvorlig, jeg er mer spontan.

 

 

I vinter skal jeg salte trapper og broer. Jeg kan bli kalt ut når som helst på døgnet. Hendene mine blir helt tørre av alt saltet. Strekene inni hånden så synlige.

 

En gang knuste jeg huset til en snegl bare for å se hvordan den så ut inni. Det så ikke ut slik jeg hadde forestilt meg. Det kom til å vokse ut igjen. Den kom til å få et helt nytt skall. Der jeg kommer fra kan man plukke snegler og levere dem inn til en sentral, så fikk man penger for det. Jeg gjorde det. Søsteren min spilte alltid fløyte.

 

Søsteren min studerer musikk. Tverrfløyte. Og så synger hun. Det er derfor hun er i Brüssel. Et stipend. Jeg skulle ønske jeg kunne besøke henne før hun dro. Jeg vet ingenting om Brüssel, annet enn at jeg på et TV-program en gang så en mann i Brüssel som sa at han måtte trekke i gabardinfrakk fordi høsten var kommet så langt.

 

En dag på arbeid ble jeg intervjuet av et magasin. De spurte om hvilke ord jeg forbandt med ”familie”. Jeg måtte skrive ordene på en plansje og holde den opp foran meg mens de tok bilde av meg. Jeg skrev nærhet og trygghet, jeg husker ikke hva det tredje ordet var. Jeg hadde hestehale på bildet.

 

Jeg sender penger til søsteren min. Hun kan ikke jobbe ved siden av studiene. Jeg skulle overføre penger til et depositum hun måtte betale, og så hadde de ikke kommet fram den dagen jeg overførte dem, og fristen nærmet seg og hvis hun ikke betalte fikk hun ikke bo på studenthjemmet og da hadde hun ikke noe sted å bo i Brüssel, så jeg måtte skynde meg å dra i banken i lunsjpausen, og da var pengene overført, de var bare forsinket.

 

Jeg har lyst til å dra å besøke henne, men jeg vet ikke om jeg har råd.

 

Søsteren min har aldri hatt kjæreste, jeg har alltid hatt det. Da min forrige kjæreste gjorde det slutt, hadde han gjort en annen jente gravid. Jeg gråt og gråt. Men så møtte jeg ham jeg er sammen med nå. Vi møttes på en konsert i hjembyen min. Han er ni år eldre enn meg. Nå bor vi sammen i Norge. Han driver eget firma.

 

Etter han har sovnet logger jeg meg inn på PC-en hans. Han chatter med en annen jente fra Litauen. Jeg vet at de har møttes før. Han skriver at han skal dumpe meg før nyttår og bli sammen med henne i stedet.

 

Noen ganger spiller jeg gitar og synger sanger jeg har laget selv.

 

Før, da jeg var yngre, trodde jeg at livet var et eventyr, at alt var mulig – nå tenker jeg ikke slik lenger.

 

På kvelden snakker jeg med søsteren min på skype. Hun fortalte at hun hadde kysset en i klassen sin. Han var ikke interessert i noe seriøst, hadde han sagt. Det var mins søsters første kyss. Hun er 25. Hun sa at det ikke var noe særlig, som å ha en snegle inni munnen. Jeg måtte bare le og le. Jeg fikk mitt første kyss da jeg var 13.

 

Faren vår blander alltid navnene til meg og søsteren min. Når han roper på meg, kan han begynne på hennes navn og slutte på mitt, slik at han i stedet sier det litauiske ordet for stork. Jeg er ingen stork, sier jeg.

 

En dag etter arbeid gikk jeg på en butikk og kjøpte en kjole til flere tusen kroner. Den var mørk lilla og kort og uten stropper, den passet perfekt. Jeg fikk med en clutch på kjøpet. Kjæresten min vet ikke om den. Jeg skal bare ta den på meg på nyttårsaften og komme inn i rommet.

 

Søsteren min har alltid vært flinkt til å spille. Jeg har et bilde av henne der hun har håret i flette og går på stranden og spiller fløyte. Jeg begynte å spille fiolin, bare for å bli like flink som henne. Jeg spilte hver dag i sju år, men ble aldri flink.

 

Jeg ville begynne på sirkusskole, men fikk ikke lov av foreldrene mine.

 

I fjor sommer, nei, året før, måtte det ha vært, tok vi familiebilder. Foreldrene mine i midten. Jeg og søsteren min på hver sin side. Søsteren min har mørkt hår og grønne øyne, jeg er blond og har blå øyne. Begge foreldrene mine hadde lyst hår da de var unge, men så har det blitt mørkere og mørkere. Jeg lurer på hvem av dem jeg ligner på.

 

 

Teksten er tidligere publisert i antologien Søsken, Det Norske Samlaget 2011

 

 

 

 

 

Mari Ulset

Mari Ulset. Foto: Helge Skodvin