Kjell Askildsen og «Vennskapets pris»

Forfattere

AV TERJE HOLTET LARSEN

I omtrent femten år er det særlig én ting jeg gjerne skulle ha gjort, og det var å treffe Kjell Askildsen, ta ham i hånden, og si: «Kjære Kjell, gratulerer med ny bok. Jeg leste den i natt. Den er jævlig fin.»

     Denne fantasien skyldes sannsynligvis det forhold at jeg ved en rekke anledninger i løpet av disse årene har tatt meg selv i å tenke at jeg har savnet én bok i Kjell Askildsens forfatterskap.

Vanligvis liker jeg ikke meg selv når jeg tenker slike tanker, og jeg har naturligvis holdt dem for meg selv, jeg har i alle fall aldri våget å nevne det for Kjell, til det har min respekt for dette forfatterskapet og denne forfatteren vært for stor. Dessuten har jeg ikke ønsket å si noe som kunne misforstås i retning av at det ikke skulle holde med det som allerede var skrevet. Jeg mener, som om det ikke skulle holde!

Likefullt jeg har kunnet ta meg selv i å savne én bok, nemlig den novellesamlingen som skulle følge etter «Hundene i Tessaloniki», ikke bare kronologisk, men først og fremst kunstnerisk, og jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

 

Kjell Askildsen har alltid vært en forfatter som insisterer på at skrivekunsten er kunst. Det kan høres ut som en selvfølgelighet, men er det så absolutt ikke. Derav forskjellen på det å fortelle en fortelling, og det å skrive frem en novelle, noe nytt, noe ukjent man selv ikke kjenner, linje for linje, nærmest skrape den frem med skalpell. Man kan kalle det en metode, og det er en metode som setter preg.

Med denne insisteringen har han utfordret sitt eget kunstneriske uttrykk fra bok til bok. Derfor har hver bok han har utgitt siden debuten i 1953, etterlatt seg ett vesentlig, og kanskje også nokså nådeløst forlangende spørsmål, nemlig: Hva nå? Hvor går han etter dette? Og det samme spørsmålet etterlot «Hundene i Tessaloniki» seg: Hva nå? Hvor går han etter dette?

Svaret har vi fått vente på ganske lenge, må man kunne si. Og i mellomtiden har hans forlag valgt å utgi både «Samlede noveller», flere noveller i utvalg, og «Samlede verk», som også omfatter romanene; verden har oppdaget hans forfatterskap. Mye kunne tyde på at vi ikke skulle få noe svar på spørsmålet «Hundene…» etterlot seg. Men nå foreligger likevel, til enkeltes overraskelse, det etterlengtede svaret i form av novellesamlingen «Vennskapets pris». Og jeg kan endelig få oppfylt min fantasi, nemlig å få kunne si: Kjære Kjell, gratulerer med ny bok. Jeg leste den i natt. Den er jævlig fin.

 

I forlengelsen av det jeg har sagt så langt, burde jeg kanskje spørre: Hva nå? Hvor går han etter dette?

Men et sted får grensen gå.

Dessuten, og det er det vesentlige, «Vennskapets pris» bærer preg av kunstnerisk fullbyrdelse. Disse nye novellene preges av en særegen ro og en tyngde, en slags naturlig litterær autoritet og frihet. Tilbakeholdne, og samtidig direkte og pågående. Uten omveier går de rett inn i kjernen av hva kunst til syvende og sist handler om, nemlig vår egen evne til å ta imot. For tydeligere enn noen gang setter Kjell Askildsen leseren i relieff. Man får sin evne til å lese utfordret. Og når man først har lest disse novellene, har de blitt en del av ens liv, enten man ønsker det eller ikke. Å skrive slike noveller fordrer stort mot, både personlig og kunstnerisk. Det samme kan man si om denne utgivelsen: Den fordrer stort mot av forfatteren, både personlig og kunstnerisk. Hvis man som leser våger å vise det samme motet, risikerer man å oppdage hva man er lagd av. Det er en oppdagelse som ikke nødvendigvis er behagelig.

Tematisk er novellene i «Vennskapets pris» typiske Kjell Askildsen-noveller, veldig fint beskrevet på baksiden av bokens omslag, der det står at han som ingen andre gir språk til den indre uroen og det uforløste i møter mellom mennesker, i noveller preget av fortetning, skarpe sansninger og stor klarhet.

Likevel er det en ny grunnstemning i mange av disse novellene. Landskapet kan synes kjent, men det finnes skikkelser her, skjebner, situasjoner, strategier og refleksjoner man ikke har møtt tidligere, og som sånn sett definitivt vitner om en utvidelse i et utforskende forfatterskap i konstant bevegelse. I disse novellene finnes det noe jeg er fristet til å kalle en sjenerøsitet som er mer fremtredende enn tidligere, en menneskelig sjenerøsitet og en større åpenhet, både overfor seg selv og omverdenen, en åpnere, og kanskje enda dypere erkjennelse av frihetens begrensninger, og vår vilje til likevel å utholde tilværelsen.

Den tematiske utviklingen, sammen med det forhold at det finnes noveller her man trygt må kunne kalle utfordrende i formen, for ikke å si skarpe i kantene, gjør det nødvendig for oss å utvide vår oppfatning av dette forfatterskapet. Det er plutselig blitt umulig å forestille seg hans forfatterskap uten den novellesamlingen som nå foreligger. Som leser kan man vanskelig være annet enn takknemlig.

 

I vår opplevelse av kunst er det alltid noe som unndrar seg forklaringer eller argumenter, det er den delen av denne opplevelsen som fyller oss med følelsen av å ha opplevd noe viktig, noe som brått får livet til å virke fattigere hvis vi hadde måttet være denne opplevelsen foruten. Det samme gjelder for min opplevelse av Kjell Askildsens skrivekunst. Det er et eller annet der som jeg ikke finner noe annet sted, noe jeg opplever som viktig, for ikke å si umistelig, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Ordene oppleves ganske enkelt annerledes når Kjell Askildsen skriver dem. Derfor bør man ta seg tid til å lese disse novellene høyt for seg selv. Da oppdager man det.

Det er for eksempel ingen som skriver «Nei, sa han», slik Kjell Askildsen gjør det. Vi finner det i novellen «Et deilig sted» fra «Hundene i Tessaloniki»:

«Kjører du ikke litt fort?» sa hun.

«Nei,» sa han.

Dette eksempelet er ikke helt tilfeldig valgt. «Et deilig sted» var, slik jeg så det, den av novellene i «Hundene…» som tydeligst antydet veien videre i denne forfatterens kunstneriske prosjekt; en novelle skrevet uten overdreven medlidenhet med den leser som måtte ha gjort seg avhengig av det bedagelige tempoet i den forholdsvis flegmatiske fortellerprosaen vi så ofte tilbys; en novelle så rask i vendingene at mye av den gjengse romankunsten plutselig fremstår som gåstolprosa; en novelle så knivskarp og skrevet med en så presis saklighet at den kan virke truende, kjølig eller avvisende; men som likevel bærer et håp om forsoning i seg. Det er et skjørt håp som lett kan såres, et lite ord kan være nok til at bæreren av dette håpet trekker seg inn i seg selv igjen, så sårbare og utsatte er vi.

I mine ører er det særlig den novellen som klinger med i novellesamlingen som nå foreligger. I «Vennskapets pris» fortsetter forfatteren sin karakteristiske utforskning av det jeg har kommet til å tenke på som den moderne kunstnovellens episke anatomi; han fortsetter sin oppmåling av novellens yttergrenser, sin utprøving av ordenes bæreevne; dette gjort på en så selvfølgelig måte at leseren ikke alltid rekker å forstå hvor langt ut i randsonen av det litterære landskapet han eller hun faktisk er blitt ført.

Man tenker ikke nødvendigvis på disse novellene som ekstreme. Men det er nettopp det de er: De er alle eksempler på ekstrem litteratur, åpne, men samtidig komplekse i sin stramme komposisjon, imøtekommende, men konsekvente og utfordrende i sitt fortettede uttrykk, slik Kjell Askildsens forfatterskap er et ytterliggående forfatterskap.

Eller hvis jeg skulle beskrive det med ett ord: Ubøyelig.

For en slik forfatter er tausheten en fortrolig følgesvenn.

 

«Nei,» sa han.

Enhver annen forfatter kan skrive nøyaktig den samme setningen, og noen usedvanlig setning kan man vanskelig si at det er, men det blir likevel ikke det samme, det er noe som går tapt, dette «noe» som bare han får til, dette lille glimtet av noe vesentlig, av noe avgrunnsdypt i ganske alminnelige ord og setninger.

Det er dette «noe» som skiller Kjell Askildsen fra alle andre forfattere i den norske samtiden, og det er en posisjon han har hatt i noe som nærmer seg et par generasjoner, minst.

Vi finner det for eksempel i novellen «Willy Hassel» i «Vennskapets pris»:

«Willy Hassel lo, og Lisa sa: Du skal ikke spøke med sånt, Willy.

Han lo en gang til.

Nei, sa han.»

 

Dette var altså ment som noen innledende betraktninger omkring et forfatterskap som har kommet til å bety forferdelig mye for meg, i anledning laseringen av en novellesamling jeg lenge har sett frem til.

Jeg vet at jeg ikke har vært alene om det. Interessen for Alf van der Hagens intervjubok med Kjell Askildsen i fjor, tyder på at det er mange som har gått rundt med denne hemmelige fantasien. Mange som i all hemmelighet har våget å vente.

En god ting kan ikke sies for ofte, sies det. Jeg har en mistanke om at Kjell Askildsen hører med blant dem som vil si seg uenig i et slikt utsagn. Og ikke bare uenig, men grunnleggende uenig. Og han har naturligvis helt rett. Det meste kan sies for ofte. Det meste blir sagt for ofte. Det er derfor ikke uten en viss overveielse jeg likevel tillater meg å gjenta det: Kjære Kjell, gratulerer med ny bok. Jeg leste den i natt. Den er jævlig god!

 

Tronsmo Bokhandel, 05.11.2015

 

Terje Holtet Larsen