Mirjam Kristensen leser Magda Szabo

Forfattere

img_7906

Oktoberjournal har spurt Mirjam Kristensen hva hun leser nå. Svaret er Magda Szabos Døren (1987)

 

I løpet av et liv som lesende, kommer du til et punkt der du må forsone deg med sannheten: Du får ikke lest alt du vil i løpet av et kort menneskeliv.

Så lesing kan bli en manisk aktivitet. Jeg har drevet med denne manien fra jeg var 10 til jeg ble en profesjonell leser som voksen, og siden ble jeg utmattet. Nå leser jeg svært lite, men kjøper bøker, lager stabler og lister over alt jeg skal lese en gang. Det er vanskelig å kvitte seg med gamle vaner.

Den sparsommelig lesende bruker lang tid på å velge noe å lese, eventuelt leser man flere bøker samtidig i ren beslutningsvegring. En av de få forfatterne jeg har lest den siste tiden, og som jeg ikke klarte å la være å lese, er Magda Szabo. Alt jeg visste om henne var at hun var ungarsk og døde for rundt ti år siden; før jeg oppdaget henne. Jeg kjøpte Døren i en bruktbutikk. Den sto flere år i hylla mi før jeg leste den, men av en eller annen grunn gikk jeg og tenkte på den tittelen fra tid til annen. Døren. Det er en forlokkende tittel fordi man uungåelig vil grunne på: hva finnes bak den døra?

På overflaten handler Døren om to kvinner; en overklassekvinne, forfatter av yrke, og hennes husholderske, og om den sosiale balansen i deres forhold. Vi er i Ungarn i kommunisttiden, 60-, 70- og 80-tallet. Plotet: overklassekvinnen gir husholdersken arbeid. Husholdersken, Emerenc, tar jobben, men kun på egne premisser; hun bestemmer hvordan alt skal gjøres. Emerenc er en eksentrisk eldre kvinne som lever alene, gir alt hva hun har til sin arbeidsgiver, men har også et eget liv som er lukket inne i leiligheten hennes bak døren som tittelen henspiller på, og som settes på spill i løpet av romanen.

Alle skjønner at døren både er en metafor og en helt reell dør. Det er allikevel ikke platt eller banalt; Szabos stil er rå og utleverende om menneskelige egenskaper som makt, forfengelighet, overlevelsesinstinkter og kjærlighet i form av troskap. Romanen viser fram kollisjonen mellom klasser, mellom mennesker som har vokst opp i ulike samfunnsfaser i etterkrigstidens Ungarn.

I en periode forkastet jeg lesing av skjønnlitteratur for min egen del, jeg leste kun ren fag- og dokumentarlitteratur. Dette hadde med flere forhold å gjøre, men særlig med dette; jeg jobbet med stoff fra andre verdenskrig, intervjuet tidsvitner og andre berørte, leste mye om holocaust.

Det er en kjent sak at stiger man ned i tidsvitnelitteraturen etter andre verdenskrig, så skal det skinne sterkt fra andre steder før man beveger seg vekk fra den igjen. Du slipper ikke fra. Stemmene holder deg fast; alt fra Primo Levi til Lawrence Langers studier av videointervjuer med overlevende på 80-tallet i USA til Spiegelmans Maus; det virker latterlig å lese fiksjon, det virker naivt å skrive noe selv, det virker selvmotsigende å dikte når denne “hendelsen” står der som en stor, svart søyle i europeisk historie og kultur. Ikke som en tanke, ikke som et fint Adorno-sitat, ikke som en kokett idé; som sannhet, som hindring.

Døren er ikke en holocaust-roman. Allikevel er holocaust et av de dystre bakteppene i romanen. Når døren åpnes, er den store, fæle historien om hvordan Ungarns jøder ble utslettet i aller siste fase av krigen også der. Magda Szabo skriver fram den store historien i historien om de to kvinnenes liv, og hvordan skulle hun kunne unngå å gjøre det? Et østeuropeisk liv etter 1945 var, og er kanskje fremdeles, uløselig knyttet til den store historien. Hvert eneste menneske en brikke i et storpolitisk spill. Etternavnet ditt, familiehistorien din, bostedet ditt, yrket ditt; alt har en betydning bakenfor og er en del av den store historien. Magda Szabo hadde direkte berøring med dette selv; hun fikk publiseringsforbud av kommunistregimet i ni år.

Szabos direkte og insisterende prosa berører meg på flere plan. Historien er psykologisk spennende. Karakterene hennes er utleverende, i jeg-form. Det historiske bakteppet er stort og svart. Døren er en like viljesterk roman som husholdersken Emerenc er en viljesterk kvinne, nesten brysk. Samtidig finnes en sårbarhet i romanen for den tematiserer også kunstnerens rolle: Er kunsten og litteraturen hevet over selve livet? Eller mer banalt: Er forfatterens arbeid hevet over andre menneskers arbeid? Szabo lar forfatteren (kunsten) og husholdersken (livet) møtes og begge forandres. Det er fortrøsningsfullt.