Norsk sensibilitet i Europa

Samtale

 

DSC_0096.JPG

Oktoberjournal har snakket med Dag Johan Haugerud om hans siste roman, Enkle atonale stykker for barn

 

OJ: I den første delen av Enkle atonale stykker for barn følger vi ulike personer, som i en slags narrativ stafett, der fortellingens oppmerksomhet glir fra en person til den neste. Hvordan ble denne fortellingen til?

DJH: Siden jeg til nå kun har skrevet i første person, ville jeg teste å skrive i tredje person. Jeg ville også se om det var mulig å skifte synsvinkel problemfritt, kanskje til og med i én og samme setning. Når jeg bestemte meg for at det var mulig, føltes det også som en bra måte å skrive på. Jeg likte hvor lett det var å forflytte seg i teksten, og hvordan det var mulig å beskrive nære, intime følelser som noe overordnet, hvis du skjønner, uten at det nødvendigvis er knyttet til én spesifikk person. Dette høres kanskje tørt ut, som et formeksperiment – eller tørt? Et formeksperiment er jo ikke nødvendigvis tørt.

OJ: Nei, og det er langt fra tørt! Tvert imot bevegelig, i bevegelse, og bevegende. Den lengste historien i romanen handler om forfatteren Erik Andersen, som får det for seg at han skal skrive en biografi om en annen, avdød forfatter. For Virginia Woolf var interessen for biografier en sterk drivkraft for å skrive romaner (i hvert fall i følge en av de fineste av hennes egne biografer, Hermione Lee). Romanen ble et alternativ til de tradisjonelle biografienes måte å forstå et liv på. Hvordan ser dette ut for deg?

DJH: Jeg har aldri tenkt at biografien er et alternativ, i og med at den har begrensninger som romanen ikke har. Jeg ville føle meg bundet til et uuttalt sannhetskrav, som jeg ikke ville ha visst hvordan jeg skulle forholde meg til, i og med at alt handler om utvelgelse og tolkning, basert på hva det er ved den biograferte jeg ville interessere meg for eller har lyst på. I og med at en person som biograferes ofte er et menneske mange har et forhold til, ville jeg også følt ansvar for å skrive livet sånn at det ikke ble begrenset av min stemme eller stil. Men jeg er usikker på om jeg svarer på spørsmålet ditt. Gjør jeg det?

OJ: Ja, jeg tror du svarer på spørsmålet. Men hva slags forhold har Erik Andersen til å skrive en biografi?

DJH: Erik Andersen skriver biografien om Eivind Ness fordi han er forelsket i ham. Men siden han er død, handler dette om å være forelsket i en antagelse eller en forestilling som han syns han får bekreftet i noe av det Eivind Ness har skrevet. Og kanskje også gjennom bilder, måten Ness ser ut på, noe i et blikk. Det er mye man kan projisere over på mennesker. Eller, kanskje det ikke handler om projisering, kanskje det bare handler om hva man syns man ser.

Erik er jo også opptatt av formen på biografien, og er ikke interessert i å skrive en kronologisk gjengivelse av ytre forhold. Han vil ta utgangspunktet i en hypotese og nøste opp en fortelling etter den. Det ville antagelig bli en fortelling som kunne gi ham både en følelse av nærhet til den biograferte og kanskje også en større forståelse for seg selv.

Men jeg vil egentlig vite mer om hva du tenkte på når det gjelder Woolf. Følte vel ikke helt at jeg besvarte spørsmålet ditt.

OJ: Hos Woolf blir romanen en måte å utvide og utvikle forståelsen av individet på, kan vi kanskje si. Til grunn for mye av skrivingen hennes ligger en fascinasjon for og en skuffelse over biografiens begrensninger. Og du forteller om Eivind Ness gjennom den biografien Erik Andersen vil skrive om ham. Men også gjennom den boken Sofie skriver, da hun “stjeler” oppgaven fra Erik og skriver om Eivind Ness gjennom forholdet hans til konen, Eva Ness. Slik skaper du et flettverk av motstridende biografiske fortellinger, kan vi si det sånn?

DJH: Vi kan si det sånn. Samtidig forteller også enken Eva Ness om mannen sin, gjennom en indre monolog. Alle disse versjonene sier jo noe om Eivind Ness, og på samme måte som et menneske blir til i møte med andre, eller gjennom andre menneskers blikk, vil disse versjonene vise forskjellige – eller i hvert fall mulige – sider av Eivind Ness. Sånn sett blir dette en biografi både om ham, og om dem som skriver eller forteller den, i og med at deres tolkning av Eivind Ness sier noe om hvem de er.

I sommer leste jeg Two Memoirs av J.M. Keynes, som, så vidt jeg har forstått det, er to tekster som ble skrevet for å leses opp i Bloomsbury Memoir Club, som var en slags sporadisk klubb der venner leste selvbiografiske tekster for hverandre. Eller memoarer. I en av tekstene, “Dr. Melchior”, forteller Keynes om hvordan det var å være med på fredsforhandlingene etter 2. verdenskrig. Han var der som økonom, på vegne av den britiske regjeringen, og selve forhandlingen dreide seg først og fremst om hvordan man skulle løse blokaden, som var i ferd med å føre til alvorlig matmangel i Tyskland. Han gir nærgående beskrivelser av de ulike personene som deltar i samtalene, utseendet deres, smålighetene, og forklarer hvordan forhandlingene strander omtrent før de får begynt, som et resultat av motstridende personligheter som aldri klarer å enes. Men det fins en mann som skiller seg ut, Dr. Melchior, som er en av forhandlerne på den tyske siden, og som Keynes opplever som annerledes enn de andre – mer klarsynt, mer fornuftig, ikke så opptatt av egen stolthet og prestisje. Keynes øyner en mulighet for at nettopp Melchior vil forstå hvilke diplomatiske kompromisser som må til for å komme fram til en avtale, og klarer å arrangere et møte med Melchior alene, på dennes hotellrom. Han har rett i sine antagelser, med Melchiors hjelp oppnår de gjennomslag i forhandlingene. Men det som er det mest interessante, er hvordan dette møtet på hotellrommet for Keynes oppleves som så intimt. Da Melchior tar imot ham, har ikke stuepikene vært der, og sengen er fremdeles uoppredd og tissepotten er ennå ikke tømt. Dette virker det ikke som om Melchior bryr seg om, han byr altså på dette, sengen han har sovet i, tisset i potten, som for noen ville virket frastøtende, men som Keynes opplever som en slags sjenerøsitet som gir både nærhet til den andre mannen og en mulighet til å snakke friere. De ender også som gode venner, og opprettholder kontakten etter at forhandlingen er over. I teksten er det egentlig veldig lite som blir fortalt om Dr. Melchior. Likevel føles det som et nærgående portrett, både av ham og av Keynes.

OJ: Enkelte ganger glir romantekster over i noe leseren kan tro kommer direkte fra forfatteren, som et slags brev, der forfatteren gir uttrykk for meninger som er hennes eller hans egne. I denne romanen finnes for eksempel en veldig interessant diskusjon om Pina Bausch. Og jeg forestiller meg at denne måten å betrakte Pina Bausch på ligner din egen. Og hvis jeg har rett i det: Betyr det at du kunne gitt uttrykk for akkurat dette i et essay eller en artikkel?

DJH: De ulike karakterene og synsvinklene gjorde det lettere å føre ulike resonnementer i teksten, uten at det føltes altfor påklistret. Men ja, kritikken av Pina Bausch ligner på min egen. Når det gjelder akkurat den diskusjonen, så ligger den i den første delen av boken, “Sex og kulturformidling i Europa”, hvor handlingen følger kartet opp gjennom Europa fra Syd-Tyrol til Skandinavia. Plutselig var jeg i nærheten av Wupperthal, hvor kompaniet til Pina Bausch holder til, og da føltes det som en bra anledning til å bruke litt teksttid på det. Pina Bausch er jo også en sentraleuropeisk kulturstørrelse som stort sett bare møtes med beundring i Skandinavia. Men det er jo samtidig et kompani som viderefører holdninger til kjønn som absolutt burde diskuteres. Ikke minst i Skandinavia.

Men for å svare på spørsmålet ditt: Nei, jeg kan ikke se for meg det essayet. Det ville antagelig bli en litt stiv, hardpakket tekst som når som helst skulle kunne få krampe og falle sammen i store smerter. Det blir nesten alltid sånn når jeg prøver å skrive artikler.

OJ: I begynnelsen av denne samtalen snakker du om «nære, intime følelser som noe overordnet», noe som ikke bare er knyttet til ett individ. Kan du si noe mer om dette?

DJH: Når man dukker ned i et utvalg og bare beskriver dem i noen setninger, må man gå rett til kjernen av hvem de er og hva som definerer dem. På den måten kommer man nær på selv om man ikke vet så mye om dem. Dermed blir det det nære og intime som er det overordnede. Jeg forestilte meg disse personene som lysdioder på et europakart, som stakk fram og til sammen skapte et inntrykk eller en følelse av hvordan folk har det. Og mens jeg sier dette nå, kommer jeg på noe annet jeg tenkte på. For helt siden 80-tallet har jeg tenkt på det jeg for meg selv har kalt for «drømmen om Europa», og som jeg innimellom syns jeg har sett i norske og svenske kunstuttrykk (det fins sikkert i danske også, for eksempel, men det er norsk og svensk kultur jeg kjenner best), og som i bunn og grunn er en beundring for det franske, tyske, italienske og spanske. Det handler sikkert om en lengsel etter noe annet, en annen hverdagssensibilitet, som Hans Petter Blad kaller det, og som er helt forståelig, men denne beundringen fører også til at man gjør “det europeiske” til en autoritet på en rekke områder, som for eksempel i beskrivelse av hverdagsliv, begjær og forståelsen av klasse og kjønn, ikke minst. Jeg syns man ser dette i både litteratur, dans, teater og film, og jeg syns det ble reaktualisert i og med Duras-jubileet i fjor, hvor majoriteten av det som ble skrevet og sagt, handlet om beundring og ikke så mye problematisering av Duras´ virkelighetsforståelse. Nå snakker jeg meg kanskje helt bort, men jeg tror jeg ville prøve det motsatte, applisere norsk hverdagssensibilitet på Europa.

 

OJ: Hva er en roman for deg, når du skriver?

DJH: De bøkene jeg selv blir trigget av, er de som utforsker hva en roman kan være. Det er jo ikke sånn at hvem som helst kan skrive hva som helst, det tror jeg ikke noe på. Men jeg må jo likevel tro at det er utviklingsmuligheter, og at jeg dermed skal kunne utfordre meg selv i å prøve å finne andre måter å skrive på. Det er det jeg har prøvd med denne boka. Jeg har stor tro på at romanen som form hele tiden er i dialog, og at den tar ulike retninger, kanskje stagnerer den litt innimellom, før den finner nye veier. Nå høres kanskje dette litt svulstig ut, men for meg er det en motiveringsfaktor. Det handler mer om form enn innhold. Jeg tar liksom for gitt at innholdet gir seg selv.

Så hva er en roman for meg når jeg skriver? Jeg tenker nok ikke så mye på det. Underbevisst vet jeg hva som forventes av en roman, og så prøver jeg kanskje så godt jeg kan ikke å gjøre akkurat det.

 

 

 

img_6275