«I en roman kan man introdusere temaet makt, men narrativet trenger ikke selv å bøye seg for denne makten»

Samtale

1095-1

Forfatterportrett: Heini Lehväslaiho/Teos

Oneiron er en litterær fantasi om sekundene etter døden: Sju kvinner har havnet i et tomt, hvitt rom. De vet ikke hvor de er eller hvorfor de har endt opp her, og for å forsøke å forstå ruller de opp eget liv.

Oktoberjounal har snakket med den finske forfatteren Laura Lindstedt om Oneiron, som nylig ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.

 

 

OJ: Hvordan kom du på denne ideen?

LL: Jeg synes døden er en av de mest fascinerende narrative impulsene. Hvor kommer fascinasjonen for endelige avslutninger fra? Kan man «finne ut av» døden ved å uttrykke den litterært?

Det første spørsmålet mitt var veldig personlig: Hva skal jeg gjøre med min frykt for døden?

Noen er, og så er han eller hun ikke. Jeg er, og så er jeg ikke. Hvis man ikke har noen religiøs teori om et etterliv – slik jeg ikke har – er denne ikke-eksistensen nesten umulig å bære.

Etter hvert begynte jeg å simulere den. Jeg laget et sted, et forestilt etterliv, som er like tomt som et hvitt papirark, horror vacui. Dit førte jeg kvinnene mine, og også leseren. Det er et stedløst sted, en form for eksistens som ikke følger vanlige fysiske lover. En type limbofase hvor den døde fortsatt utfører handlinger.

Jeg forsøkte å forsinke prosessene knyttet til det å være døende eller død, innenfor rammene til en historiefortelling. Jeg tar for meg denne prosessen veldig konkret. I dette etterlivet mister kvinnene, litt etter litt, sansene sine, og de kan verken føle smerte eller nytelse. Til slutt kan de ikke føle, lukte eller smake noe i det hele tatt.

 

OJ: Hvorfor akkurat disse kvinnene?

LL: I det første kapitelet, Dance Macabre, som er en slags prolog til Oneiron, er det den yngste kvinnen i boka, 17 år gamle Ulrike, som kommer sist til denne underlige tilværelsen hinsides livet. I begynnelsen undersøker jeg, gjennom Ulrike, lovene som gjelder for denne verdenen, og de andre kvinnene i dette rommet.

Én etter én blir kvinnene i boka gjenstand for grundig undersøkelse, og historiene deres blir fortalt ved hjelp av de uttrykkene som passer best til personligheten deres. For eksempel er historien om den dramatisk anlagte Rosa Imaculada fortalt gjennom et teaterstykke, mens historien om den praktiske Nina blir introdusert ved hjelp av en nummerert liste. I Polinas kapittel legger jeg frem Emanuel Swedenborgs teorier om himmelen, og det ville vært unaturlig å bruke en annen stil enn forelesningen. Forfatterens bemerkninger fører til et ironisk andre lag over denne delen.

Kvinnenes nasjonalitet ble til sammen med personligheten deres. Jeg ville inkludere så mange språk som mulig: russisk, brasiliansk portugisisk, fransk, nederlandsk … og hebraisk, som Shlomith brukte i de årene hun var i en kibbutz.

Det er veldig viktig for meg hvordan språket ser ut på siden. En som har vokst opp med det latinske alfabetet, synes det er merkelig å se det russiske eller hebraiske, med mindre han eller hun kjenner disse språkene; jeg, for eksempel, gjør ikke det. Denne typen «annerledeshet» er villet fra min side og henger sammen med spørsmålet om kommunikasjon. Man trenger ikke alltid forstå! Det visuelt vakre ved språket kan fortsatt føles og nytes – akkurat som man kan nyte musikk eller abstrakte klatter med farge.

 

OJ: Ikke bare ideen, men også fortellemåten er særegen i Oneiron

LL: Det hvite rommet i Oneiron er min versjon av fravær. Men når jeg skriver om død, er ikke metoden min å ta vekk, forminske, redusere eller minimere. I stedet forstørrer, maksimerer og legger jeg til. Jeg bruker en massiv, pleonastisk og hemningsløs stil.

I tillegg til store, episke fortellerstrukturer er jeg interessert i drama på mikronivå – historier som hele tiden skapes når mennesker kommuniserer med hverandre. I Oneiron bestemte jeg meg for å ta problemer med kommunikasjon til det ekstreme: Disse kvinnene er fra forskjellige land, ulike sosiale klasser og de er i forskjellige aldersgrupper. Én av kvinnene, nederlandske Wlbgis, kan ikke uttrykke seg verbalt i det hele tatt, fordi strupen hennes er operert på grunn av kreft.

I begynnelsen er engelsk, det moderne lingua franca, det eneste språket kvinnene kan bruke til å kommunisere med hverandre. Situasjonen er særdeles ubalansert: Engelsk er Shlomiths morsmål, og de andre snakker språket på et mye lavere nivå, eller ikke i det hele tatt. Spørsmålet om makt er derfor akutt fra begynnelsen av: Hvem har makten over historiene?

Takk og lov er romanen en polyfonisk sjanger par excellence. I en roman kan man introdusere temaet makt, men narrativet trenger ikke selv å bøye seg for denne makten. I Oneiron spiller fortelleren en sentral rolle som den som ryster maktstrukturene. Hun eller han – jeg ser på fortelleren som en karakter i historien – trer frem for å hjelpe disse kvinnene som ikke har evne til å uttrykke seg selv. Kort sagt: Jeg synes fortellende prosa er den beste litterære sjangeren for å skrive om kommunikasjonens mysterium.

 

S 68 og 69

Utdrag fra Oneiron av Laura Lindstedt, oversatt fra finsk av Tor Tveite, Forlaget Oktober 2017