Ting som forsvinner

Lesing

Forfatterportrett © Katharina Behling

Fire tekster av Jenny Erpenbeck

Oversatt av Ute Neumann, MNO

 

 

Palast der Republik

 

Da Palast der Republik åpnet, gikk jeg i tredje klasse. Klasseforstanderen min het frøken Kies, og frøken Kies holdt opp en konvolutt med et påtrykt bilde av det nye palasset og forklarte oss hva førstedagsbrev er. Den gangen la jeg ikke merke til at ordet for førstedagsbrev, «Ersttagsbriefe», ikke bare har samme antall stavelser som ordet for døgnflue, «Eintagsfliege», men også lignende vokaler. Frøken Kies sa at vi alle skulle få et slikt førstedagsbrev hver, og at vi skulle ta godt vare på det, for senere kom vi til å være stolte av å ha vært med på åpningen av det nye palasset. Da vi hadde fått overrakt førstedagsbrevene av frøken Kies, dro klassen på ekskursjon til det nyåpnede folkepalasset.

På den tiden hadde jeg fortsatt planer om å studere arkeologi, for å kunne grave ut palasser, så jeg likte de forskjellige marmorsortene nede ved garderobene. Oppe i bildegalleriet var hele gulvet teppelagt. Øverst under taket hang det lamper som så ut som luftbobler, slik at man kunne tenke seg at man var under vann. Lampene var det bedriften der min tante Sigrid jobbet, som hadde skaffet. Den samme bedriften sto også for bestikket på Palastcafé, for skjeene som jeg i løpet av mitt liv skulle bruke til å røre først i kakaoen og siden i kaffen, og knivene og gaflene som jeg skar opp griselabbene eller Hawaii-snitselen med de gangene den første kjæresten min tok meg med ut på middag på vinstua. I Palast der Republik klemte jeg fingeren mellom to kuler da jeg spilte bowling, der bestemte jeg meg, i teateret i 5. etasje, for å bli pianist etter en konsert med en berømt kvinnelig pianist, der dyttet jeg rundt på de tunge smijernstolene i vinstua med utsikt til Spree for å sitte bekvemt.

Da det mange år senere ble klart at palasset var i ferd med å miste republikken, puttet jeg for sikkerhets skyld en av skjeene som tanten min hadde utstyrt kaféen med, i bukselommen. Og for tre dager siden kunne jeg allerede se gjennom palasset da jeg kjørte forbi. De har startet med å rive midten, kanskje av hensyn til statikken, slik at de delene som fortsatt består av noe, rammer inn den midterste delen, som i prinsippet bare består av luft. Jeg kom til å tenke på frøken Kies, og jeg lurte på om hun får lov til å kalle seg fru nå, selv om ingen mann har giftet seg med henne ennå.

 

 

Minner

 

Jeg husker avskjeder. Hvor smal og hvit R. så ut under luggen da jeg sa ha det til ham for siste gang og han nikket til meg uten å løfte hodet fra puta, bare ved å lukke øynene som snarest. At jeg ikke gikk tilbake til senga hans en gang til, men bare lukket døra etter meg. Dagen etter måtte jeg hente tingene hans på sykehuset, deriblant barbermaskinen jeg hadde satt på lading for ham dagen før. Barbermaskinen var fulladet, men R. var død.

Bestemoren min sto ved et vindu i et mørkt rom og vinket etter meg da jeg gikk fra henne, silhuetten hennes ble rammet inn av lyset som sto på i gangen bak henne, der vi nettopp hadde sagt farvel. To dager senere falt hun, og jeg så henne igjen på sykehuset, med ubevegelig ansikt og lukkede øyne. Hun lå i koma og døde en stund senere.

Jeg husker hvordan R. pleide å nikke når han inspiserte noe, en bil, en ny leilighet, jeg husker hvordan han snøftet med på melodien når det ble spilt sigøynermusikk på den ungarske kroa, jeg husker de oppheiste skuldrene når han bar et serveringsbrett ut på kjøkkenet. Om bestemoren min husker jeg at hun pleide å si «Achoj, achoj» når hun skulle være rask og ikke visste hvor hun skulle begynne, jeg husker hendene hennes med de krumme neglene og latteren hennes. Når det gjelder latteren, husker jeg ikke helt om hun hadde munnen åpen eller lukket, men jeg husker i hvert fall hvordan den hørtes ut, at hun gikk mer og mer over til å le av seg selv mens latteren ebbet ut.

Det er ikke mye jeg i dag kan røre, se og høre med minnene mine. Tankene til noen som ikke lenger fins, kan omsettes i mine tanker, og vedkommendes handlinger i mine, men de håndgripelige delene av minnene vil nok før eller siden reduseres til et lappeteppe når virkeligheten ikke lenger binder dem sammen, til et skjelett, til enkeltknokler med mye jord imellom. I det siste har det flere ganger hendt at jeg sitter overfor noen som er fullkomment levende og likevel ser på dem som om de allerede var borte. Da plukker jeg ut stillbilder fra en løpende film, halvt forhåpningsfull, halvt skamfull, som om jeg kan lære meg minnene utenat på forhånd, slik at de garantert kan hentes frem senere. Også for min egen del har jeg allerede tenkt på om noen vil huske måten jeg pusser nesen på, eller hvordan jeg ser ut når jeg ser en boksekamp på tv, eller knærne mine.

 

 

Ost og sokker

 

Her forleden kjøpte jeg en ost, et særdeles dyrt stykke ost, jeg skar av en skive, stående ved kjøleskapet, og syntes den var veldig god. Om kvelden samme dag lå ikke ostestykket lenger i kjøleskapet, og heller ikke i noe annet skap, ikke på bordet, ikke i fryseboksen, ikke engang i verktøykassen, i vaskemaskinen, sammen med sengetøyet eller på balkongen. Ikke i komfyren heller. Det var og ble borte, og det så grundig at det aldri begynte å lukte vondt fra en eller annen krok jeg kanskje hadde glemt da jeg lette etter ostestykket. Jeg spør moren min, som er godt kjent hjemme hos meg: Du har ikke tilfeldigvis sett ostestykket mitt? Hun sier nei. Jeg sier: Du har ikke tilfeldigvis kastet det? Moren min sier nei.

Akkurat det samme opplevde sønnen min med bladet som pleide å ligge klart for høytlesning under de lange badeseansene hans: Hvordan overleve i situasjoner du antagelig aldri vil havne i. Der står det hvordan man skal forsvare seg mot krokodiller, haier og pumaer, hvordan man kommer seg fra en motorsykkel og over til en bil i fart, hva man skal gjøre hvis fallskjermen ikke skulle åpne seg osv. Vi brukte mye tid på å studere dette bladet, så mye tid at oppslaget med haien faktisk begynte å kjede meg, sånn at jeg hadde foretrukket å rulle ned vinduet når jeg kjørte over et islagt vann, for å utjevne vanntrykket når jeg sank til bunns med bilen – for da er det bare barnemat å komme seg ut. Men så er bladet plutselig borte. Det ligger ikke i bokhylla og ikke i papirsøppelet, det har ikke sklidd ned bak radiatoren og heller ikke i skittentøyskurven. Jeg spør moren min: Du har ikke tilfeldigvis sett det gule bladet? Hun sier nei.

For det tredje – selv om det neppe er uvanlig – forsvinner den ene sokken i yndlingsparet mitt. Jeg har hørt at det fins en lov i sannsynlighetsregningen: Loven om de forsvinnende sokkene, som undersøker nettopp dette fenomenet; gresk for tilsynekomst. Og dermed er vi fremme ved mitt håp. Mitt håp om at når ting forsvinner fra ett sted, må de nødvendigvis dukke opp igjen et annet; at det må finnes en verden der sokken min, fylt med det dyre ostestykket, kaster seg utfor en veldig høy bro og overlever fallet.

 

 

Venninne

 

Nå får jeg deg til å forsvinne i spalten. Så enkelt er det. Inn med deg. Hvorfor det, spør venninna mi, jeg sier: Det lurer jeg på òg, hun sier: Men hva er i veien, jeg sier: Det skulle jeg gjerne visst òg. Kom deg inn, sier jeg, på med lokket og stille. Det kan innimellom bli stille i vennskap, og det fins forskjellige varianter: stille etter stormen, stille før stormen, eller rett og slett bare stille. Denne siste stillheten henger på et vis sammen med forsvinningen av vennskapet, så mye er sikkert. Kanskje er denne stillheten slett ikke en stillhet, men en taushet, og kanskje er denne tausheten selv årsak til tausheten, og i så fall er forsvinningen sirkulær.

Når jeg sykler, hender det at små insekter flyr inn i munnen min eller i nesa. Og før jeg vet ordet av det, er de i strupen min, og strupen svelger dem, og jeg må bare prøve å se for meg insektene som næring i etterkant og på denne måten synes at det er greit at de har havnet i mitt indre. Om små fluer eller mygg ville man definitivt si at de har forsvunnet i munnen min eller i nesa, men samtidig eksisterer de jo fortsatt, de er bare ikke synlige mer. Hver gang en liten mygg eller en flue forsvinner i munnen min og svelges av strupen uten at jeg vil det, spør jeg meg om det kan kalles forsvinning straks noe går tapt av syne, eller om det trengs en grundigere form for oppløsning.

Det andre spørsmålet jeg er helt nødt til å stille meg selv for hver forsvinning, er om det i det hele tatt var noe der til å begynne med, og i så fall hva da. Når det for eksempel gjelder vennskap, som jo er usynlig i utgangspunktet, kan det være at dette fellesskapet som jeg er lei meg for at har forsvunnet, bare tilsynelatende eksisterte uansett, at det i grunnen bare var en midlertidig overlapping av to tilfeldige ensomme mengder, som nå driver fra hverandre igjen.

Den heldigste tolkningen er at vennskapet er desto tryggere bevart jo grundigere det forsvinner. At tausheten tar like mye plass og skaper like mye bånd som alle felles spaserturer, alle samtaler, handleturer, ettermiddager på lekeplassen, glass med vin og kopper med kaffe tatt til sammen. At svarene som aldri ble gitt, kommer til å være tro mot meg i all evighet fordi de uteble.  At forsvinningen riktignok for inn i kroppen min uten at jeg ville det, men at den i ettertid kan betraktes som næring, i hvert fall til jeg er mett.

 

Hentet fra Ting som forsvinner (Dinge, die verschwinden), Galiani, Berlin 2009. Publisert med tillatelse fra Kiepenheuer & Witsch.