Kjærlighet i syden

Lesing

shakespeare. som dere vil (hft)

 

ETTERORD TIL WILLIAM SHAKESPEARES SOM DERE VIL

AV ØYVIND BERG

 

William Shakespeare (1564–1616) skrev egenhendig nesten førti skuespill og var medforfatter til flere andre. As You Like It dateres vanligvis 1599 (mulig premiere 20. februar) og plasseres mellom Julius Caesar og Hamlet som forfatterens 23. skuespill. Ingen vet hvorfor det ikke ble trykt før i den første samleutgaven av Shakespeares verker, den såkalte første folio (f 1), 1623. Stykkets intrige og de fleste karakterene er ikke skapt av Shakespeare, men av hans samtidige og sannsynligvis bekjente Thomas Lodge, som utga prosafortellinga Rosalynde (med 22 lyriske innslag) i 1590.

I likhet med den melankolske Jacques levde Thomas Lodge (1558–1625) et utsvevende liv i sine yngre år. (#1)  Han var forfatter, dramatiker, oversetter – og sjørøver, som dro på plyndringstokt til Kanariøyene i 1586–87. Båten han sannsynligvis reiste med, het Gold Noble og var året etter med i sjøslaget mot Den spanske armada. Underveis på sitt kanariske eventyr komponerte Lodge romansen Rosalynde, og enkelte ser inspirasjonen herfra som årsaken til den klimatiske forvirringa i Som dere vil: Det vokser palmer i Ardenskogen, samtidig som hertugen i II.1 klager over iskalde vintre. Det blir meningsløst å løse denne motsetninga ved å forvandle stykkets Ardenskog til den franske Ardennerskogen, slik noen redaktører og samtlige norske oversettere (#2) hittil har gjort. Ardenskogen er et fantasilandskap, men har likhetstrekk med det moderne Syden. (#3)

Apropos absurde tolkninger: Det fures mange panner i norske Shakespeare-oversettelser; ofte kan vi støte på den underlige konstruksjonen «rynket sine bryn» – dette som en halvoversettelse av det engelske «frown», som kan bety å mislike, fordømme, være sinna på osv. Via noen uheldige ordbøker har denneøyenbrynfortolkningen av «frown» fått et langt etterliv i vår hjemlige Shakespeare-industri. Allerede i Hamlet (1998) brøt jeg med denne tradisjonen. Hensikten har vært å oversette meninga i teksten, om nødvendig på bekostning av det ellers uforståelige bildet. Shakespeares skuespill er teatertekster. Replikkene skal uttales fra en scene, og hvis de ikke blir umiddelbart forstått, går de i realiteten tapt. Vi kan ta et eksempel fra den berømte monologen om livets sju aldre, «Hele verden er en scene», hvor André Bjerke oversatte karakteristikken av mannen i sin femte alder slik: «Så en dommer / med trillrund mave, foret med kapuner.» Dette er komplett uforståelig, også for den som vet at en kapun er en unghane som er kastrert for å bli fetere og få mer velsmakende kjøtt. På Shakespeares tid var det allment kjent at slike fugler ble brukt til bestikkelse av dommere, og dette er hele poenget: I sine velmaktsdager er mannen korrupt. Derfor måtte jeg ofre fuglen på forståelsens alter og oversette tydelig: «Så som dommer, / med fin, rund ølvom, fet av korrupsjon» (s. 62). (#4)

Shakespeare er forvandlingens dikter. Den korrupte er korrumpert av sin makt, men entrer snart neste stadium og begir seg inn i alderdommens nye uskyld. Det maktkritiske elementet i dette forsvinner i de foreløpige halvoversettelsene, som mystifiserer og gjør Shakespeares samtidsrealisme til noe gammeldags som ikke angår oss. Kontra dette har jeg forsøkt å gjøre klare valg, slik at det også skal bli lettere å diskutere disse valgene. I noen få tilfeller har jeg kortet replikkene med et blankvers, ellers følger oversettelsen originalen linje for linje. Som tidligere har jeg beholdt den tilsynelatende inkonsekvente vekslinga i tiltaleformer – i motsetning til mine oversetterkolleger ser jeg rike spillemuligheter når personene leker seg med du, De, deg, Dem, din, Deres. Jeg har også forsøkt å beholde tvetydigheter og seksuelle vulgarismer som mine forgjengere har oversett eller underkommunisert.

 

Som dere vil: Det handler om forelskelse, kjærlighet, lidenskap, makt og maktmisbruk, begjær, seksualitet, kjønnsroller og rollespill. Alt dette er populære emner, og tittelen er et publikumsfrieri. Selv om det gikk lang tid før stykket slo an – første kjente oppsetning etter premieren kom i 1740 – er stykket nå et av Shakespeares mest spilte. Som idyll og utopi har Ardenskogen vokst seg ut av skuespillet; det er nå et begrep som favner all scenekunstmagi, det er blitt en scene for hele verden. I Ardens ganske nordeuropeiske landskap fins det løver og oliventrær, og hertugens hierarkisk organiserte følge får her karakter av ekte brorskap: Menneskene er, i Robin Hoods ånd, befridd for sosiale lenker, maktutøvelse og underdanighet.

Det mest påfallende med dette skuespillet er alle tvetydighetene og doblingene, på mange plan. Skogen omtales som en by; hertugens følge i villmarka er både et hoff og noe helt annet; Rosalind forkler seg som en mann som opptrer som Rosalind og som attpåtil opprinnelig ble spilt av en mann som kledde seg ut som kvinne før han iførte seg manneklær. Dessuten har vi to Oliver og to Jacques, hvorav den melankolske snakker om jakt på vilt som om det skulle være en forbrytelse mot naturen, som omtales i sivilisatoriske termer. I tillegg blir forholdet mellom den nye og den gamle hertugen reflektert i forholdet mellom Orlando og hans eldre bror, og de ulike elskovsparene framviser kjærligheten og seksualiteten i svært forskjellige aspekter. Vi er i en verden hvor ingenting står fast, og hvor også tidsdimensjonen er usikker; dette siste kan oppfattes som en lapsus fra Shakespeares side, men det kan også tolkes dithen at det ikke lar seg gjøre å få denne verden til å henge sammen: Vi har ikke tid! Den melankolske Jacques og Touchstone opptrer også som et par, og ingen av dem fantes i Thomas Lodges forelegg – de er Shakespeares oppfinnelser. På den ene side peker alle doblingene mot teatrets produktive kjerne: at noen opptrer som en annen. På den annen side vitner de om den skjøre politiske situasjonen skuespillet oppsto i. Ved å balansere realistiske elementer mot fantastiske skapte Shakespeare og teatret hans noe enestående: et Eden i Arden som Syden i Norden.

 

Øyvind Berg

Kristiansand, januar 2017

 

 

(#1) Thomas Lodge skrev også dikt i samsvar med Jacques’ karakter: «I will become a Hermit now, / and doo my penance straight / For all the errors of mine eyes / with foolish rashnes fild: / My hermitage shall placed be, / where melancholies waight, / And none but loue alone shall knowe / the bower I meane to build.» Dette eneboer- toposet med tilhørende melankolsk svermeri var for øvrig flittig brukt i samtida, og i de mange friluftsspillene for dronning Elizabeth ble rollen som eremittmunk ofte besatt av skattmesteren hennes, Lord Burleigh.

(#2)  Med unntak av Herman Wildenvey, som i sin rimede versgjendiktning fra 1942 beholdt Ardenskogen.

(#3)  For øvrig vokste Shakespeare opp ved Ardenskogen i Warwickshire, og moras pike- navn var Mary Arden.

(#4) «And then the justice, / In fair round belly with good capon lined»; II.7, l. 153–4.

 

Fra William Shakespeare, Som dere vil, oversatt av Øyvind Berg
Norsk utgave © Forlaget Oktober A.S. , Oslo 2017
Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | E X I L