« … det minst litterære sted en kan tenke seg»

Skriving

page_109 duras jpg

Foto: Jean Mascolo

Marguerite Duras’ etterord til Sommerregn

 

I 1984 laget jeg en film med tittelen Les Enfants takket være et personlig bidrag fra kulturminister Jack Lang.

Les Enfants ble laget i samarbeid med Jean Mascolo og Jean-Marc Turine. Vi valgte også skuespillere i fellesskap. Det ble Tatiana Moukhine, Daniel Gélin, Martine Chevallier, Axel Bogouslavsky, Pierre Arditi, André Dussolier. Bak kamera sto Bruno Nuytten og hans team.

I noen år var filmen den eneste mulige måten jeg kunne fortelle denne historien på. Men jeg tenkte ofte på disse menneskene som jeg hadde forlatt. Og en dag skrev jeg om dem med utgangspunkt i innspillingsstedene i Vitry. I noen måneder hadde boka tittelen Les ciels d’orage, la pluie d’été (Uværshimmel, sommerregn). Jeg beholdt siste del, regnet.

Mens jeg arbeidet med boka, reiste jeg til Vitry rundt femten ganger. Nesten hver gang gikk jeg meg vill. Vitry er en skremmende forstad, ubestemmelig, ubegrenset, en forstad jeg er blitt glad i. Det er det minst litterære sted en kan tenke seg, det minst definerbare. Så jeg har diktet. Men jeg har beholdt komponistnavnene på gatene. Jeg har også tatt med den enorme forstadsbyens tentakulære dimensjon med dens flere millioner innbyggere – noe jeg ikke kunne gjøre i filmen. Jeg har også beholdt foreldrenes hus, la casa. Huset er brent ned. Vitry kommune snakket i fullt alvor om en ulykke. Jeg må ikke glemme: Seinen, den har jeg beholdt, den er alltid til stede, alltid der, praktfull, langs kaiene som nå er tomme. Krattet er brent ned. Veiene langs Seinen er perfekte, med tre filer. Innvandrerne er borte. Selskapenes hovedkvarterer er blitt til kontorpalasser. Palasset til avisen Le Monde ville ikke ha fått plass i Paris, det er større enn Bofills i Cergy-Pontoise. Om natten er man redd fordi kaiene er folketomme. Nå glemmer jeg igjen: Treet er der. Gjerdet rundt hagen er høyt nå, en mur av armert betong, man kan ikke lenger se hele treet. Jeg vet det, jeg burde ha reist til Vitry og stanset oppføringen av den betongmuren. Men jeg fikk ikke noe forvarsel, så hva kan man gjøre … Nå synes bare toppen av løvverket, og dermed kommer ingen til å betrakte det lenger. Det ser ut til at det blir tatt godt vare på, greinene er avstivet, det er blitt enda høyere, veldig kraftig. Det ligner en konge av Israel.

Jeg må ikke glemme: Barnas navn har jeg ikke funnet opp. Heller ikke kjærlighetshistorien som løper gjennom hele boka.

Jeg må heller ikke glemme: Havneområdet heter virkelig Port-à-l’Anglais. Riksvei 7 er riksvei 7. Skolen heter virkelig Blaise Pascal.

Den brente boka har jeg funnet opp.

 

M.D.

 

Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen

  

IMG_7124