Å, Ernesto!

Lesing

duras. sommerregn

Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

 

Utdrag fra Sommerregn av Marguerite Duras, oversatt fra fransk av Gøril Eldøen

 

Spørsmålet om barnas skolegang hadde ingen egentlig brydd seg med, verken kommunens ansatte, barna eller foreldrene. En gang hadde for så vidt foreldrene spurt om ikke en lærer kunne komme hjem til dem og undervise barna, men da lød svaret: Så kravstore dere er, hva blir det neste. Ja, sånn hadde det gått for seg. I alle kommunale rapporter ble det påpekt hvor vrange disse menneskene var, og hvilken underlig stahet de utviste.

Disse menneskene leste altså bøker de fant på toget eller i bruktbokhandler eller ved søppeldunkene. De hadde for så vidt bedt om å få bruke det offentlige biblioteket i Vitry, men da lød svaret: Det var bare det som manglet. De hadde ikke insistert. Heldigvis fantes forstadstogene, hvor de kunne finne bøker, og søppeldunkene. Faren og moren hadde gratis reisekort på grunn av alle barna, og de reiste ofte til Paris og hjem igjen. Det var særlig etter boka om Georges Pompidou, som hadde tatt dem et år å lese.

En gang hadde det vært en annen historie med en bok i denne familien. Den historien skjedde hos barna, tidlig en vår.

På det tidspunktet må Ernesto ha vært mellom tolv og tjue år gammel. Han kunne ikke lese, og han visste heller ikke hvor gammel han var. Han visste bare hva han het.

Det skjedde i kjelleren i et av nabohusene, i et slags skjul som folkene der lot stå åpent for disse barna, som søkte ly der hver kveld etter solnedgang og om ettermiddagen når det var kaldt eller regnet, mens de ventet på middagen. Det var i dette skjulet, under noen murrester i passasjen der rørene til sentralfyren gikk, at de yngste brødrene hadde funnet boka. De hadde tatt den med til Ernesto, som hadde sett lenge på den. Det var en veldig tykk bok med svart lærinnbinding, og et sted var det brent hull tvers igjennom boka med et ukjent redskap som måtte ha hatt en fryktelig kraft, kanskje en loddelampe eller en glødende jernstang. Det brente hullet utgjorde en perfekt sirkel. Rundt hullet var boka intakt, som før den ble brent, og det burde gå an å lese den delen av sidene som omga det. Barna hadde sett bøker før, i utstillingsvinduene til bokhandlene og hjemme hos foreldrene, men de hadde aldri sett en bok så maltraktert som denne. De yngste søsknene hadde grått.

I dagene etter funnet av den brente boka gikk Ernesto inn i en taus fase. Hele ettermiddager satt han i skjulet, lukket inne med den brente boka.

Så må Ernesto plutselig ha kommet til å tenke på treet.

Det sto i en hage på hjørnet av Rue Berlioz og en nesten alltid folketom gate, Rue Camélinat, som gikk stupbratt ned til motorveien og Vitry- bydelen Port-à-l’Anglais. Hagen var omgitt av et nettinggjerde støttet opp av jernstenger, et solid stykke arbeid, like solid som gjerdene rundt gatens andre hager, som var omtrent like store som denne og hadde samme form.

Men i denne hagen var det ikke noe mangfold, ingen bed, ingen blomster, ingen planter, ingen busker. Bare et tre. Et eneste. Hagen var det treet.

Barna hadde aldri sett andre trær av dette slaget. Det var det eneste i Vitry, ja, kanskje i hele Frankrike. Det kunne virke helt alminnelig, og det kunne ha gått upåaktet hen. Men når en først hadde sett det, var det umulig å få det ut av tankene. Det var middels høyt. Stammen var like rak som en strek på et blankt ark. Den hvelvede trekronen var tett og praktfull som en vakker hårmanke på vei opp av vannet. Men under trekronen var hagen en ørken. Det var for mørkt til at noe kunne vokse der.

Treet var uten alder, uberørt av årstider og breddegrader, hjelpeløst i sin ensomhet. Det ble sikkert ikke nevnt i bøkene i dette landet lenger. Kanskje ingen andre steder heller.

Flere dager etter funnet av boka gikk Ernesto for å se på treet, og han ble sittende hos det en stund, i veikanten på utsiden av gjerdet.

Deretter gikk han dit hver dag. Noen ganger ble han der lenge, men alltid alene. Han snakket aldri med noen, bortsett fra Jeanne, om turene til treet. Det var det eneste stedet, underlig nok, hvor brotherne og sisterne ikke kom og lette etter Ernesto.

Kanskje var det treet, etter den brente boka, som gjorde at han begynte å bli gal. Det var det småsøsknene trodde. Men hva slags galskap det var, trodde de nok aldri de ville finne ut av.

En kveld spurte brotherne og sisterne Jeanne hva hun trodde, om hun hadde noen anelse. Hun sa hun trodde Ernesto måtte ha blitt slått av både bokas og treets ensomhet. Hun sa hun trodde Ernesto måtte ha betraktet bokas lidelse og det ensomme treets lidelse som én og samme skjebne. Ernesto hadde fortalt henne at det var da han oppdaget den brente boka at han husket det innesperrede treet. Han hadde tenkt på begge disse tingene samtidig, på hvordan han kunne få skjebnene deres til å berøre hverandre, smelte inn i og filtres sammen i hans, Ernestos, hode og kropp, for sånn å nærme seg alt livets ukjente.

Og så tenkte han på meg, tilføyde Jeanne.

Men brotherne og sisterne skjønte ikke noe av det Jeanne hadde sagt, og sovnet. Jeanne la ikke merke til det og fortsatte å snakke om treet og om Ernesto.

Etter at Ernesto hadde snakket om den brente boka og treet på den måten, var de for henne, for Jeanne, blitt noe som hørte Ernesto til, noe Ernesto hadde funnet, noe han hadde rørt ved med hendene sine, øynene, tankene, og som hun hadde fått i gave av Ernesto.

Ernesto skulle egentlig ikke kunne lese ennå, og likevel sa han at han hadde lest litt av den brente boka. Han bare leste, sa han, uten å tenke over det og uten å vite at det var det han gjorde, og etter hvert, ja, etter hvert hadde han ikke lenger lurt på om han tok feil eller om han leste på ordentlig, eller hva å lese egentlig var for noe, om det var sånn som han gjorde det eller på en annen måte. Til å begynne med hadde han prøvd seg fram på denne måten: Helt tilfeldig hadde han gitt et ord en første betydning. Så hadde han gitt det neste ordet en annen betydning, men i forhold til det han trodde det første ordet betydde, og sånn hadde han fortsatt helt til hele setningen ga en slags mening. Slik hadde han skjønt at lesing innebærer at en historie en selv finner opp, liksom uavbrutt folder seg ut i ens egen kropp. Og det var på den måten han mente å ha forstått at boka handlet om en konge, også han utlending, som for veldig lenge siden hadde regjert i et land langt fra Frankrike. Han trodde ikke han hadde lest flere historier om flere konger, men én historie om en bestemt konge i et bestemt land i en bestemt tid. Og bare litt av den historien, siden boka var ødelagt, bare det som angikk noen bestemte hendelser i kongens liv og virke. Dette sa han til brotherne og sisterne. Men småsøsknene var sjalu på boka og sa til Ernesto:

– Hvordan fikk du til å lese den boka, din idiot, du kan jo ikke lese? Det har du aldri kunnet.

Ernesto svarte at det var sant, at han ikke visste hvordan han hadde fått til å lese uten å kunne lese. Han var ganske forundret selv. Det sa han også til brotherne og sisterne.

Sammen bestemte de seg da for å sjekke det Ernesto hadde sagt. Ernesto gikk til en nabogutt som i motsetning til Ernesto hadde gått på skole og fremdeles gjorde det, og som i motsetning til Ernesto visste hvor gammel han var, fjorten år. Han ba ham lese den delen av boka som han, Ernesto, mente han hadde lest: Hva står det der, helt øverst på siden?

Han gikk også til en lærer i Vitry som hadde utdannelse og også visste hvor gammel han var, trettiåtte år. Og begge hadde sagt omtrent det samme, at det var en historie om en konge. En jødisk konge, hadde læreren føyd til. Det var det eneste som skilte de to lesningene. Etterpå ville Ernesto gjerne også få dette bekreftet av faren, men underlig nok trakk faren seg unna, ristet problemet av seg, sa at de måtte tro på det læreren hadde sagt. Senere oppsøkte læreren foreldrene for å si at de måtte sende Ernesto på skolen, og søsteren hans også, at de ikke hadde rett til å holde så intelligente og kunnskapstørste barn hjemme i la casa.

Hva med brotherne og sisterne? hadde Ernesto spurt, hvem skal passe på dem?

Det kan de vel gjøre selv, sa moren.

Moren var enig med læreren, hun sa det passet bra, at alle småsøsknene måtte venne seg til at Ernesto ikke var der, for en vakker dag ble de jo pent nødt til å greie seg uten Ernesto, og en vakker dag ville dessuten alle skilles fra alle og det for alltid. Til å begynne med ville de atskilles enkeltvis. Og så ville det som gjensto, etter hvert løse seg opp. Det var sånn livet var. Og når det gjaldt Ernesto, så hadde de glemt å sende ham på skolen, det var så lett å glemme sånne ting med Ernesto, men en vakker dag ble jo også han pent nødt til å løsrive seg fra småsøsknene sine. Det var bare sånn livet var, verken mer eller mindre. Å forlate foreldrene sine og å gå på skolen var en og samme sak.

Dermed begynte Ernesto på barneskolen Blaise Pascal i Vitry-sur-Seine.

Mens han var der, ventet brotherne og sisterne på ham hver kveld, de gjemte seg på en av kommunens forlatte tomter, en overgrodd gammel lusernåker der folk kastet gamle leker som hadde tilhørt barna, gamle sparkesykler, gamle barnevogner, gamle trehjulssykler, gamle sykler og enda flere gamle sykler. Når Ernesto kom hjem fra skolen eller andre steder, fulgte småsøsknene etter ham. Hvor enn han gikk, hvor enn han kom fra, også senere, ja, langt senere, da Ernesto var ferdig med den tause fasen, fortsatte de å følge etter ham. Når Ernesto gikk til skjulet, gikk de også til skjulet. Der ventet de sammen på middagssignalet, faren som plystret. Og sammen med Ernesto gikk de hjem til la casa. Brotherne og sisterne gikk aldri hjem uten ham.

Ernestos opphold bak skolemurene varte i ti dager. Det forløp uten et eneste opptrinn.

I ti dager lyttet Ernesto veldig oppmerksomt til læreren.

Han stilte ingen spørsmål.

Og så, om morgenen den tiende dagen etter at han begynte på skolen, kom Ernesto hjem til la casa.

 

En rachâchant (1982), regi: Danièle Huillet & Jean-Marie Straub.

Manus: Marguerite Duras.