Mitt første møte med Marguerite Duras. Hva er det med dette forfatterskapet?

Forfattere

Anne Oterholm2 farger [Pernille Marie Walvik]

Foto: Pernille Marie Walvik

 

Av Anne Oterholm, første forfatter ut i Oktoberjournals Duras-enquête

 

 

Nå og da har jeg blitt spurt om når og hvordan jeg første gang møtte Marguerite Duras’ bøker. For hver gang blir jeg mer usikker. Det slår meg at det jeg husker, har mer å gjøre med det jeg har skrevet om mitt møte med disse bøkene gjennom årene, enn med hva som virkelig skjedde da jeg leste dem for noen tiår siden. Det gjør at jeg tenker på det Marguerite Duras har sagt om at historien om livet hennes ikke finnes, men at romanen, romanen, den finnes. Det gjør at jeg tenker på at det ikke engang i en selvbiografisk roman av MD handler om kronologi eller mulighet for etterprøvbarhet eller korrekt refererte hendelser. Jeg har alltid likt det. Jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal interessere meg for korrekt refererte hendelser. Så har jeg vel siden den første gangen jeg leste Duras, stadig skrevet mitt første møte med Marguerite Duras’ bøker på nye måter.

Jeg leste Elskeren først. Elskeren og så Moderato Cantabile. Eller det var omvendt. Det var ikke lenge etter at Elskeren ble oversatt til norsk. Jeg var ikke opptatt av den virkelige MDs liv, ikke da, ikke nå. Jeg likte å oppdage at det var uvesentlig at historien ikke ble fortalt kronologisk. Selv om jeg visste at forholdet til den kinesiske elskeren ikke kom til å vare, ble lesningen min likevel drevet av ønsket om å finne ut hva som ville skje. Lenge etter den første lesningen har jeg spekulert på om det som er viktigst for hvor nødvendig en roman oppleves, er hvor sterk relevans det fortalte har for nået, fortellerøyeblikket. Om spenningen ligger i å forstå hvordan det som blir fortalt får denne relevansen.

På den tiden forsøkte jeg også å skrive selv. Jeg gikk på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Det tok mange år før jeg klarte å få til en roman. Istedenfor å forsøke å skrive (det jeg ikke fikk til) bestemte jeg meg for at jeg skulle lese MD på fransk. Jeg måtte studere, begynte på Blindern, kjøpte Moderato Cantabile. Jeg pugget verbformene til passé simple for å forstå hva jeg leste. Jeg måtte lære meg forskjellen på passé simple og l’imparfait for å skjønne hva som foregikk. Og gloser. Etter at jeg hadde lest boken ferdig, kjøpte jeg en ny. Den første versjonen var blitt umulig å lese siden alle ordene var oversatt i margene. Selv de enkleste ordene. Jeg ble aldri så opptatt av hva MD skrev (tematisk), som av hvordan hun skrev det.

Etter hvert som jeg leste flere og flere av romanene hennes, ble jeg mer og mer opptatt av hvem det var som snakket i romanene. I artiklene og sekundærlitteraturen jeg leste om MDs romaner, ble det skrevet om den tydelige stemmen i disse bøkene. Jeg hørte den, jeg òg. Kanskje var det den som gjorde at jeg fortsatte å lese dem. Likevel begynte jeg å spørre meg: Hvilken stemme? Hvem snakker? Hvor kommer stemmen fra? Finnes den? Og etter hvert som jeg begynte å lete, ble jeg mer og mer besatt av verbtidene, steds- og tidsadverbialene, apposisjonene, attributivene, sideordningene, repetisjonene og oppramsingene. Jeg ble forhekset av tanken på at jeg måtte forstå hvordan MD kunne få meg til å høre en stemme der det ikke fantes en stemme.

Hvordan hun kunne få så mange til å høre en stemme der det ikke fantes en stemme.

Det er stemmen i Duras’ bøker jeg ikke klarer å slippe taket i.