«… og av og til kan jeg tro jeg er helt alene»

Forfattere

Dahl. Dette er et stille sted (Ib)

Rune Christiansen om Niels Fredrik Dahls poesi

 

La meg begynne med en høyst personlig, men like fullt relevant anekdote: En gang for mange år siden, i en bokhandel i Bristol, av alle steder, havnet jeg i en samtale foran poesihyllen. Etter at det ble avklart at jeg var fra Norge, begynte innehaveren å fritte meg ut om hva man burde lese av norsk litteratur – og siden jeg sto der jeg sto, fremfor radene med diktsamlinger, kom også spørsmålet om hvilken poet jeg satte høyest i den norske samtidslitteraturen. Helt spontant meldte jeg at de diktbøkene jeg hadde hatt størst glede av å lese, var Niels Fredrik Dahls Antecedentia (1995) og Min tredje muskel (1999). Utvilsomt, la jeg til, og jeg husker hvor underlig det var å uttale forfatterens langt fra angelsaksiske navn: Niels Fredrik Dahl. Bokhandleren ba meg skrive ned både boktitler og navn, for de bøkene skulle hun lese. Hun skjønte dansk, og det var jo ganske likt norsk, var det ikke? Men så kom spørsmålet man ofte får når man nevner en i konteksten ukjent forfatter: Hvem kan du sammenligne ham med? Nå nølte jeg. Jeg nølte først og fremst fordi det var vanskelig, for ikke å si umulig, å finne noen som minner om Niels Fredrik Dahl. I Norge? Nei, hvem skulle det være? I USA eller Frankrike? Tja. Jeg var i beit når det gjaldt å finne en jeg kunne bruke, en jeg kunne peke på for å si at Niels Fredrik Dahl kunne minne om den eller den. Jeg ville jo være imøtekommende, og jeg ville så gjerne si noe mer om de to diktsamlingene som jeg holdt så høyt. Løsningen kom fra uventet hold i et både tvilsomt og inspirert øyeblikk: I hylleradene ved siden av poesien sto de engelskspråk- lige romanene i alfabetisk rekkefølge, og under b fikk jeg øye på John Braines klassiske Room at the Top (1957), en bok jeg hadde lest mange år tidligere. Det var verdt en improvisasjon. Med en slags barnlig lettelse plukket jeg Braines roman ut av hyllen og bladde frimodig opp på siste side. Selvsagt husket jeg ikke slutten ordrett, men det var noe der, det ante jeg, det var noe som helt brått fikk meg til å våge meg frempå med en brukbar, definerende sammenstilling. Dette, sa jeg og pekte, dette identifiserer kjernen i Niels Fredrik Dahls to diktsamlinger. Og nå, mange år senere, henter jeg John Braines bok ut av hyllen – Plass på toppen, heter den i Einar Th. Schønings norske oversettelse (1958) – og på siste side leser jeg: «Jeg rev meg brått løs fra henne. ‹Å, Herregud,› sa jeg, ‹det er jo nettopp det som er det forferdelige.›»

Det er åpenbart at Niels Fredrik Dahl under arbeidet med Antecedentia tok et valg, et valg som ganske sikkert var strategisk for selve skriften, uttrykket, bokens og diktenes genuine særdrag, men som i like stor grad var frigjørende for denne allsidige forfatterens eksistensielle forslag. «Mitt eget blikk kastet tilbake», står det på side 55 i Antecedentia, og til slutt i samme dikt: «Mitt eget øye sett». Kanskje er det nettopp slik, kanskje forholder det seg på det viset, at Niels Fredrik Dahl gjennom arbeidet med Antecedentia oppdaget sitt eget blikk – altså det egne instinktets eiendommeligheter – og enda viktigere: sin integritet. Det er, slik jeg ser det, med denne boken Niels Fredrik Dahl til fulle gir seg selv tillit. Det betyr på ingen måte at de tidligere utgivelsene vrakes, men det innebærer en sortering, en fornyelse og en berikelse i et allerede den gang inntagende forfatterskap – bare jeg tenker på Fluenes gate (1990), for eksempel, er det som om det gnistrer til i hodet. Sagt på en annen måte: Antecedentia var et brudd i et forfatterskap fullt av brudd, en avstikker i et forfatterskap definert av en drastisk vilje til å finne nye veier å gå, nye avvikelser fra det bestående, nye måter å nærme seg skriften, skrivingen, poesien, romanen på. Og om jeg så skulle benevne noen av de mest markante kjennemerkene ved Antecedentia og Min tredje muskel, disse betydelige diktbøkene, må det nettopp være diktenes og dermed også dikterens hardnakkede og frigjørende tilnærming til hele sjangerens velbrukte, forventede og konvensjonelle virkemidler. I begge bøkene skriver Niels Fredrik Dahl med stor nennsomhet dikt som tvinger seg fri fra «det poetiske», som hakker opp det slepent musikalske, som motarbeider det rytmiske og formalistisk suggererende. Det kan virke som om Dahl opponerer mot hele det forskjønnende arsenalet som store deler av den samtidige poesien så ofte gjør seg avhengig av og med stort bifall dyrker. Med en slags insisterende nivellert selvfølgelighet lar Dahl brutale, ofte bisarre historiske begivenheter, aktuelle politiske affærer, skitne nyhetsmeldinger og fjernsynsreportasjer fra krigssoner blande seg med de mest sårbare og intime erfaringer. Her er Dahl mesterlig. Han, altså dikterjeget, lar ikke effektene regne som sprakende nyttårsraketter. Han betrakter verken de politiske katastrofene eller de private nødstilstandene på trygg avstand som en sindig og forsonet iakttaker, nei, han stiller seg selv i kryssilden, og med et besværlig og motvillig trykk knekker han både de samfunnsmessige realitetene og de private emosjonene på plass i ett og samme smertelige punkt: i diktets nåtid. For uopphørlig dreier det seg om diktets nåtid i Niels Fredrik Dahls poesi – altså det glimtet, den impulsen som lyser opp det samtidige, det umiddelbare, men som i samme stund overskrider øyeblikket, epoken, aktualiteten. Selv de mest personlige erfaringer og iakttakelser har hos Niels Fredrik Dahl denne tidsoverskridende kvaliteten. Diktene kjennes nye, friske – slik var det den gang de kom ut, og slik er det fortsatt. Niels Fredrik Dahls dikt berører med kraft og relevans. Og kanskje er det så enkelt som at de bærer i seg uutslukkelige menneskelige erfaringer, ja, slik er det nok, sannsynligvis er det nettopp derfor de synes å si noe av umistelig betydning – ikke som festtaler, retoriske predikener eller storslåtte språklige konstruksjoner, men som nødvendige nedtegnelser, som vitale notater, og som fundamentale fremstillinger. Se for eksempel diktet på side 117 i Min tredje muskel: «Jeg har sett familien eksplodere, jeg har holdt rundt sønnen min, jeg har holdt rundt datteren min og sett hvordan vi tre eksploderer som en splintbombe, og forvridde biter av oss skyter inn, skyter seg inn i oss selv, i en kontinuerlig strøm, en kulesprøyte, plutselig avdekket, peprer bildet av oss jeg bærer et sted nær hjertet, i hjertet, og hør hvordan hjertet går ka-boom og se hvordan hjertet slår, hvordan hjertet klasker inn i veggene vi forlot».

Selv når forfatteren setter i gang en bok og et dikt med årstallet 1258, er det et både simultant og anakronistisk punkt, en tidsbenevnelse som går i bane omkring den skrivendes egen tid, den egne bevisstheten og sansningen, de egne handlingene og erfaringene, på samme måte som hele historiens gudsjammerlige vekt møter motstand og uavhengighet i et utsagn som: «mine unger i seng for lengst» (Antecedentia, side 61). I skrivende stund kommer jeg på en sluttsats i den svenske forfatteren Jacques Werups bredt anlagte prosadiktbok Från dörren till hemligheten (1985): «Och du själv – okunnig om i vilket sekel du lever – känner det obrutna sambandet mellan allt som förgås och allt som fortlever.» Dette er det prekære, dette er noen av de mest lysende egenskaper jeg finner i Niels Fredrik Dahl diktning. Han skriver frem personlige erfaringer og bekjennelser som hele tiden lar seg påvirke og sågar forstyrre av historiens og politikkens skurr og gniss. Det gir diktene en rastløs og uforsonlig karakter, en egen hvileløs kvalitet som gjør dem solide, overlevelsesdyktige langt ut over deres egen samtid. I de stundene jeg savner å lese nye dikt av Niels Fredrik Dahl, og det er virkelig ikke sjelden, gir det alltid trøst å lese ham på ny og enda en gang gå inn i dette opprivende og dypt humane universet.

«Hvor tungt er et hjerte?» spørres det med troskyldig frimodighet (Min tredje muskel, side 93). Og så triller det frem et svar fylt av paradokser og insisteringer, og med et fabelaktig forfløyent rimskjema: «Som et smil, som en ring, som et bombekrater, som et halvt liv, som smeltet bly, som en sky, som trommer, en rød elv, som en blå død».

I 2011 ga Niels Fredrik Dahl ut boken Vi har aldri vært her før, en serie med kjærlighetsdikt, kan jeg kanskje si, om jeg skynder meg å presisere at det er snakk om en mer vidtfavnende kjærlighet enn den som kun rommer to elskende. Dahl, eller i det minste jeget i diktene, skriver til og om den kvinnen han lever med, han skriver barna inn i tekstene, og steder, omgivelser, dyr og insekter får sin plass. I Vi har aldri vært her før er skrivestilen mer nedtonet, blikket er roligere og temperamentet mindre hodestups. Det er en rik og hengiven poesi med en både åpenhjertig og elegisk undertone. Boken markerer ikke nødvendigvis noen stor vending i Niels Fredrik Dahls verk. Hvorfor skulle den det? Dahl skriver snarere i takt med sin egen modning som dikter, som menneske, som mann. Vi ser en fremvekst av noe som kan ligne en dyrekjøpt og verdifull forsoning – forsoning, vel å merke, ikke resignasjon. Skriften vendes mot omgivelsene på en litt annen måte, nye impulser får rom i diktene, og landskapet, de konkrete stedene, de spesifikke adressene gir en ny autentisitet og en større grad av nærvær: «det hotellstore huset ute på Eastern Point», «den lille flyplassen i Visby», «Hoffsveien 18» osv. Og når selv det kroppslige skrives frem og benevnes som noe stedlig, som et fysisk område – «i dag klarte jeg ikke å reise meg fra ryggen din» (side 165) – da blir vi i høynet grad oppmerksom på forfatterens økende ømhet for den nære verdenen, den lille verdenen i den store. Og Dahl har litterært gangsyn og språklig finesse nok til å gjøre selv de minste, mest dulgte hendelser til gjennomgripende begivenheter, til rike intermessoer i et liv – som når en far åpner det gamle stueuret for å vise urverket, og en sommerfugl uforvarende flyr ut – da avsluttes diktet med et eventyrlig og særdeles ekspressivt bilde: «et kongerike innerst i et kongerike» (side 148).

Niels Fredrik Dahl skriver, og har alltid skrevet, om kjærligheten som en gjennomgripende, innviklet og forpliktende kjensgjerning, som en betingelse for eksistensen, men Dahl lar med all tydelighet denne kjensgjerningen, denne realiteten gjelde også for språket og for det språkarbeidet vi alle fortumlet og ustoppelig forsøker å finne frem i våre liv med: «Den smale kroppen din, armene, språket som ligger i armene, så mye av språket» (side 147).

Niels Fredrik Dahls unike, nær sagt antiretoriske tilnærming til poesien – denne adstadige sjangeren med all sin veltalende og klanglige automatikk – og den gjenstridige, resolutte og uforfalskede omgangen Dahl har med det omfattende kjærlighetstemaet, gjør ham til en eksepsjonell forfatter. Gang på gang åpner han for nye erkjennelser. I Vi har aldri vært her før lar Dahl, med finstemt autoritet, helt enkle syntaktiske forløp få lyse i diktenes endepunkter, nærmest som om avgjørelser er tatt i løpet av diktets tilblivelse, i tekstens gjennomfart, som om tillit er vunnet: «vi visste ikke at vi ventet på solsukkeret, at det skulle stige igjen og synke igjen og stige igjen» (side 149). Og i et tidligere upublisert dikt gjør han denne tilkjempede tilliten om til ren fortrøstning: «og så glede, under det blomstrende treet, med åpne øyne, med åpen munn, er vi uten alder og uten frykt, er skogen, natten, gresset magasinert i ansiktene våre, i fingrenes lys».

Om jeg nå drister meg til å avslutte slik jeg begynte, med en personlig bemerkning, vil jeg si at Niels Fredrik Dahl med disse utgivelsene har beriket norsk litteratur med noen egenartede, høyst tiltrengte og dermed uunnværlige bøker. Og som et lesende menneske kan jeg nesten ikke tenke meg bedre reisefølge inn i årene som kommer.

 

Teksten er skrevet som etterord til Niels Fredrik Dahls Dette er et stille sted. Dikt 1995-2017 © Forlaget Oktober, 2017
Bokdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

IMG_0335

Niels Fredrik Dahl i samtale med Rune Christiansen på Tronsmo Bokhandel, torsdag 11. mai 2017