Hva er det med Marguerite Duras? (II)

Forfattere

Oktoberjournals Duras-enquête fortsetter med Ragnhild Evang Reinton, professor emerita i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo

 

O.J.: Hva er det med Marguerite Duras?

R.E.R.: Språket, svarer mange, måten hun skriver på. Og det er riktig, det er noe med språket hennes. Hun slo igjennom som forfatter omtrent samtidig som nyromanforfatterne, på 60-tallet, og som dem skrev hun annerledes og litt «rart» og eksperimenterte med former og uttrykk.  Men det er noe mer, for lek med ord og setninger er ikke et mål i seg selv, men snarere en måte å nærme seg det hun kaller den indre skyggen. Å skrive betyr å trekke seg tilbake, til ensomheten, men ikke for å finne seg selv, søke sin identitet, eller uttrykke egne følelser, men for å miste seg selv og lytte til språket og livet. Jeg er en sil, et gjennomhullet hode, sier Duras et sted. Jeg er ikke alene når jeg skriver. Alt kommer utenfra. Jeg er hjemsøkt av det levde. Duras’ skrift er født ut av denne indre skyggen, og når vi leser henne, føler vi at vi berører viktige sider ved livet, som vi vanligvis ikke ser eller hører, men som vi alle har del i. Det kan være angst, smerte, kjærlighet og grenseløs lidenskapen, som ligger innvevd i tilsynelatende banale forhold og de mest hverdagslige situasjoner. Kunst er ubevisst historieskriving, uttaler Adorno i Estetisk teori, og det gjelder i høy grad Duras. Hun skriver seg inn i sin tid, etterkrigstiden, og tar opp det 20. århundrets store traumer, Holocaust, Hiroshima, kolonialisme osv., men hun gjør det via dette dypere sjiktet. Historiske hendelser, politiske bevegelser og kulturelle traumer filtreres gjennom en skrift som avbryter og undergraver de gjengse bildene vi har av livet og fortiden og lar oss se andre sider ved dem.

Hvordan skjer det? Gjennom Duras’ underlige språk og det Julia Kristeva kaller klossethetens estetikk. Hun hevder at Duras skriver på en klønete, anstrengt og haltende måte, og det er farlig, for hun fører leseren nær galskap og en mental avgrunn. Det er en nølende skrift full av mangler, avbrutte setninger og fravær, noe som skaper følelsen av et språk fullt av rifter, sprekker og snublesteiner. Duras skriver en uvitenhet inn i språket. «Hvor er det vi ikke vet i det vi vet?» spør Tor Ulven i Det tålmodige. Denne uvitenheten klinger med i de mest banale setninger, og slik oppstår et spill mellom mening og fravær av mening hos henne.  Samtidig er klossetheten umåtelig musikalsk. Racine er et stort forbilde, ikke bare på grunn av det han sier, men også på grunn av musikken i hans vakre alexandrinervers: «Le vent du divin souffle dans les grands forêts de Racine» (Den guddommelige vinden blåser i Racines store skoger), skriver hun et sted. Noe lignende skjer hos Duras selv. Hun legger vekt på rytmen, lyden, sonoriteten, hun synger og resiterer et nesten bibelsk språk. Det gir ekko av noe nesten guddommelig og fjernt i de klønete og barnlige setningene. Nettopp denne blandingen av klossethet og musikalitet skaper et fremmed språk i det egne og åpner skriften for ordenes og tilværelsens underside. I Sommerregn skriver hun om en innvandrerkvinne, en mor, som har glemt sin ungdoms språk. Hun snakker uten aksent som folk i Vitry. Noen ganger gjør hun feil i bøyninger. Det finnes rester av uopprettelige klanger fra fortiden hennes, ord som hun synes å folde ut, veldig mykt, en slags sang som fukter innsiden av stemmen, og som gjør at ordene noen ganger kommer ut av kroppen hennes uten at hun merker det, som om hun var hjemsøkt av erindringen om et forlatt et språk.

Når vi fortsetter å lese Duras i dag, så tror jeg det har å gjøre med at hun både artikulerer viktige historiske erfaringer, og at hennes poetiske tekster taler til oss om dette glemte og forlatte språket og om alt vi ikke vet i livene våre.

 

O.J.: Hvordan var ditt første møte med Marguerite Duras?

R.E.R.: Mitt første møte var med filmen Hiroshima mon amour. Men da visste jeg ikke om Marguerite Duras eller at hun hadde skrevet manus til den. Når man er 19 år, og fortsatt nokså full av uopplevd kjærlighet, pluss at man er flasket opp på alle fortellingene fra krigen, og at alt som hadde hendt da, fortsatt var veldig nær, sier det seg selv at det var en sterk opplevelse. For Duras og regissøren Alain Resnais ville lage en annen slags film om Hiroshima, en film som ikke forteller om kjærligheten og grusomhetene, men som gir en fornemmelse av dem, indirekte, gjennom uvanlig klipp og montasje og en poetisk, nesten uforståelig dialog. Men det tenkte jeg ikke på da. Da tok jeg bare filmen inn. Samme med Peter Brooks’ filmatisering av Moderato cantabile, med Jeanne Moreau og Jean-Paul Belmondo. Jeg skjønte ingenting, men var fascinert. Siden møtte jeg selve forfatterskapet som franskstudent. Da ble jeg fanget og leste alt jeg kom over, og i Paris så jeg noen av hennes egne filmer: Nathalie Granger, Le Femme du Ganges og India Song. Alt sammen veldig gåtefullt, og jeg kunne ikke si så mye om Duras da hvis noen hadde spurt meg. Det var ikke nødvendig heller. Først senere begynte jeg å arbeide mer grundig med hennes tekster og filmer, og heldigvis har ikke den første uforståtte lesningen helt forsvunnet …

 

ragnhild-reinton-presse

Foto: Universitetet i Oslo