«En vev av samtidighet»

Samtale

Forfatterportrett: Paal Audestad

Oktoberjournal har snakket med Kjersti Bronken Senderud om romanen Bo

OJ: Hun er femten, han tjuetre. Hun får vite at han «heter Bo og bor i Oslo». Historien deres begynner med at hun legger merke til ham første gang etter en konsert. Var det også der romanen begynte, for deg, da du skrev?

KBS: Nei, dit kom jeg først noe senere, skrivingen av romanen startet som følge av en drøm, jeg skrev for å holde kontakt med menneskene i drømmen: hun på femten, han på tjuetre. Det kjentes som en motsatt bevegelse, å skrive for å bevare noe. Samtidig vil det å skrive, for meg, si det samme som å forvandle, å skape noe nytt, se noe jeg ikke før har sett, på akkurat denne måten. Den opprinnelige første scenen finnes ikke i romanen slik den står nå, den begynte med: «Jeg flytter inn til deg, flyttelasset består av en bag med klær, to skrivebøker, og et sort/hvitt-fotografi.» Men tidlig i skriveprosessen begynte jeg å bevege meg over flere tidsplan. Jeg visste ganske så fra begynnelsen av at jeg kom til å jobbe i dette spennet: kjærlighet og død, om du vil.

OJ: Men Bo er kjernen i romanen? Eller?

KBS: Hm. Det er vel ikke slik at det ikke handler om Bo, men det er jo Bo utfra slik hovedpersonen ser ham, husker ham og forsøker å fremkalle ham. Og slik handler det nok like mye, eller mer, om hovedpersonen. Om hvordan tiden med Bo virket på henne, om hvilke spor og erfaringsrom den har skapt i henne, ikke bare når det gjelder forholdet og synet på Bo, men også til mennesker og verden forøvrig.

OJ: Kan du si mer om forholdet mellom de ulike tidene? Romanen er skrevet i presens – i et slags eneste nå, som holder alle de ulike tidsplanene sammen …

KBS: Jeg tenker på hele dette stoffet som en vev av en slags samtidighet. Når, for eksempel, hovedpersonen er femten og tenker på noe som skjedde da hun var fem, åpner sanseapparatet de ulike lagene av erfaringer som bevisstheten bærer på, dette vi kaller minne, men som jeg ikke tenker på som noe som peker tilbake i tid, strukket langs en linje, mer som et utvidet punkt hvor et trådverk av erfaringer, rom og landskap henvender seg og virker på og inn i hverandre. I en slik logikk er det ingen avstand i tid, alt finnes i et slags samlet nå, dette ønsket jeg skulle gjenspeiles i strukturen i romanen. Dette er forøvrig ikke så ulikt hvordan jeg tenker når jeg jobber i diktet, ofte forholder jeg meg til lag på lag av tid oppå hverandre, samlet mot et punkt, men i en roman blir det større strekk, og virker kanskje annerledes inn på det man vil tenke på som handlingen.

OJ: Innenfor dette “eneste nået” finnes det likevel en slags todeling, mellom bygda med gården, skogen og festplassen på den ene siden, og byen, leiligheten og parken på den andre. Er det riktig å si at byen og parken holder noe fast, i et grep eller en ro som for jeget ikke finnes på samme måte i de rommene og landskapene hun deler med Bo?

KBS: Du har nok rett i at det likevel finnes en slags todeling, jeg tror det har å gjøre med hvilke aldre jeg lar komme til orde, og hvordan de på ganske ulik måte kan være konteinere for de komplekse tilstandene. Jeg skal forsøke å gjøre meg forstått: Når jeg skriver fra femåringen, åtteåringen, sekstenåringen sitt ståsted, må jeg på en måte bli fem, åtte og seksten år for å finne stemmen, tonen, og kontakten ned til de erfaringslagene. Og for en åtteåring er det jo annerledes å romme verden enn for en person på la oss si førtifire, selv om jeg også forsøker å vise at nettopp en person på førtifire nesten kan bli denne åtteåringen, men i beste fall er det forbigående tilstander. Så når hovedpersonen ser på menneskene i parken, og kanskje foretar en speiling i dem, så blir hun jo ikke dem, hun ser på dem med innlevelse, med varme, med en slags ro, om du vil, som sekstenåringen, for eksempel, ikke har tilgang til. Var dette et slags svar?

OJ: Er Bo en kjærlighetsroman?

KBS: Kjærlighet er et så sammensatt ord, det rommer så mye, og er sjelden helt harmonisk, slik kan en nok kanskje si at dette er en kjærlighetsroman. Jeg tror jeg vil si at det er det. Blant annet.

OJ: Noen lesere – som Ole Karlsen – mener at det ligger en kunstnerroman i forlengelsen av Bo. Hva tenker du om dét?

KBS: Ole Karlsen lurte nok i tillegg på om også Bo var et slags portrett av kunstneren som ung. Romanen er jo ikke et portrett av denne forfatteren, men den tar opp i seg ting som også har farget meg, blant annet noe som kommer til uttrykk i hvordan hovedpersonen forholder seg til språket, med liten selvfølgelighet. Her er det nok fortsatt noe for meg å skrive om, så får vi se hvilken form det vil ta.

 

Senderud - Bo. forside

Forsidebilde: Vilhelm Hammershøi,
Støvkornenes dans i solstrålerne (1900)
Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design