Dag Solstads tale ved utdelingen av Svenska Akademiens nordiska pris 2017

Lesing

 

Tusen takk for Svenska Akademiens nordiska pris 2017.

Jeg skulle ha takket for denne hedersbevisning med å hold en tale, hvor essensen i mitt livssyn, og mitt litterære virke, skulle ha blitt belyst. Dessverre har omstendighetene medført at jeg stort sett har vært ute av stand til å arbeide de siste to måneder, så jeg må nøye meg med å lese utvalgte utdrag fra de bøker jeg nå har blitt beæret med denne pris for.

Men når jeg nå en gang har blitt satt i denne beklagelige situasjonen vil jeg likevel få sagt at fra mitt synspunkt passer det bra å kjenne meg tvunget til å takke ved å lese fra mine egne romaner. Det er gjennom mine romaner jeg er til, og hvis jeg ønsker å gi uttrykk for hvem jeg er, og hva jeg tror på, drømmer om, håper på, og hva jeg er imot, og forbanner, så er det utelukkende gjennom mine romaner det kommer til uttrykk på en fyllestgjørende måte. Så dette må dere ta som et oppriktig hjertesukk fra en forfatter som det vel aldri har vært tvil om at hører til på den ytterste venstrefløy på den politiske skalaen.

Derfor er det en stor glede for meg på denne måten å framstå som romanforfatter, og utelukkende som en romanforfatter, en romanforfatter an sich, så å si, kan man si, når jeg her og nå skal presentere min takknemmelighet for denne pris for denne forsamling. Av mine 18 romaner, har jeg valgt å lese et utdrag fra to, at det bare er fra to, skyldes en nødvendig tidsbegrensning, ikke noe annet. Men jeg legger ikke skjul på at de to utdragene brenner jeg etter å lese. Det første er hentet fra Roman 1987, og det andre fra 17. roman, utgitt i 2009. Ved begge utdragene er det ting jeg savner, det som kommer før utdraget, og det som kommer etter. Intet utdrag verken fra Roman 1987 eller 17. Roman, er fyllestgjørende uten at dette er med, slik er romanens vesen, som jeg har dyrket i snart 50 år.

 

Utdrag fra Roman 1987:

«Da det blei kjent at to av Partiets arbeidere hadde bestemt seg for å inngå en ekteskapspakt og på den måten leve sammen i et forpliktende forhold, i samme leilighet, hvor man delte bord og seng, og ikke minst bad, besluttet AKP i Lillehammer å innkalle til bryllupsfest. Festen skulle finne sted i lokalene til Mållaget, og man satte i gang med å sende ut innbydelsene, eller å mobilisere som det het på vårt språk. Jeg inviterte skiftet jeg arbeidet på, samt enkelte andre jeg hadde et rimelig godt forhold til på Kartongen. Innbydelsen gikk ut til historiekollegiet ved Oppland Distriktshøyskole, til kamerat Spyd sjølsagt, men også til Mork & Muggerud og han med 1800-tallskjegget. Dessverre var både Mork og falskneren med skjegget forhindret, slik at Muggerud kom solo, noe som ga meg anledning til å rose ham hjertelig velkommen. For øvrig var hele Partiet til stede, og medlemmene hadde mobilisert blant sine bekjente, med spesiell innretting på arbeiderklassen, slik at en umiskjennelig proletært utseende festlyd sto klar da Kamerat Fenaglo ga beskjed til vår Felespiller om å stemme opp og dørene åpnet seg og Brud og Brudgom trådte blygt inn i Mållagets lokaler.

Det var på nyåret 1976. Det var kaldt så det spraka. Stjernene knitra på himmelen, og det knirka på bakken når noen bevega seg utendørs. Grantrærne sto tunge av stivfrossen snø. Isen på Lågen og på Mjøsa var grå av tjukk elde. Lillehammer var dekt av hvit kulde, og ei rød sol hadde falt ned bak åsene på den andre sida denne ettermiddagen. Da blei det mørkt, men lysende hvitt, før stjernene dukka fram, med alle de kjente stjernetegnene, som Brud og Brudgom kunne stirre opp imot, og finne, atter en gang, slik det var, i deres barndom, i to byer, langt fra hverandre, den ene ved kysten, den andre i de djupe skoger: Der er Karlsvogna, og der er Melkeveien. Så gikk vi inn i bygningen hvor Mållaget holdt til, og sto ute i gangen, avkledt våre ytterklær, og kjente vinterkulda jage igjennom oss før Felespilleren spilte opp, dørene åpna seg og vi gjør vår store entré. Vi marsjerer inn til vårt eget arbeiderbryllup, hvem hadde trudd det for bare noen få år siden? Da hadde Brud og Brudgom bevega seg i høyst atskilte baner, som vanlig er, men i baner som ikke har noen som helst forbindelse med den banen vi i dag beveger oss i, sammen, i vårt eget arbeiderbryllup. Vi stiller oss opp ved bordenden samtidig som gjestene finner sine plasser. Bruden er iført Glåmdalsbunad, og Brudgommen er iført en blådress fra John Christensens herreekvipering i Sandefjord, en skikkelig hvalfangerbunad.

Jeg ser utover den vennligstemte forsamling hvor jeg kjenner igjen arbeidskamerater såvel som partikamerater. Mange fra skiftet har tatt med seg sine koner, slik som Bernt Evensen, slik som Fenarud, slik som Stein Glitretind (på KM III). Det tar jeg som en stor æresbevisning, og det gleder meg nesten til tårer. Maskinfører Claesen, derimot, har kommet aleine, og noe annet hadde jeg heller ikke venta, men det betyr mye for meg at han i det hele tatt har kommet. Maten står oppstilt for seg sjøl, ved et bord ved kortveggen. Det er koldtbord. Det måtte bli koldtbord. Koldtbordet er laget på dugnad, slik at hver og en i festkomiteen, samt de av dem bemyndigede personer, har laget hver sin rett som nå troner på store fat på sitt eget bord. Kamerat Fenaglo ønsker velkommen til bords, han snakker arkaisk nynorsk for anledningen. Når det er koldtbord er skikken at idet man blir ønsket velkommen til bords så reiser man seg faktisk opp igjen og forlater det. Liv og røre. Men Brud og Brudgom er først ved koldtbordet, alle venter til Brud og Brudgom har forsynt seg. Det er like høytidelig som den berømte scenen der den hvite bruden, med sitt hvite slør, forsyner seg av det første stykket av bløtkaka, mens hennes nybakte ektemann holder kakespaden i sølv, et kjært fotomotiv. Jeg forsyner meg av rettene, aleine foran koldtbordet, sammen med min Brud, og nesten under applaus fra gjestene. Koldtbordet er uortodokst, fordi det er laget av folkelige amatører, som hver har frambrakt sin egen spesialitet. Det kaldskårne, altså det enkle, er erstattet med arbeidskrevende fiskekabareter, som står på rad og rekke og skjelver. Hjemmelagde silderetter, etter arvede oppskrifter, er også blitt virkeliggjort i forbausende store mengder, slik at vi spiser oss ned gjennom mine Partikameraters formødres tryllerier. Leverposteier er her også, samt intrikate kjøttposteier. Billedskjønne kyllingsalater. Dramatiske små retter i ildfast form. Og en tragisk utseende Jansons fristelse. Vi forsyner oss, hulter til bulter, på nordmanns vis, snur oss deretter, og marsjerer tilbake til vår tronende plass ved bordenden. Det er signalet til at de andre danner en munter kø ved koldtbordet, og det slår meg at bipersoner alltid virker muntrere enn hovedpersoner.

Brud og Brudgom ved bordenden. Gjestene plassert rundt to langbord. Man hogger innpå. Som det heter. Tallerknene bugner av et sammensurium av Norske Forventninger. Lokalet er festlig pyntet. Ved hver bordende står et batteri av blikkbøsser tilhørende Lillehammer Streikestøttekomité, det gir bordet en opphøydhet som i hvert fall Brud og Brudgom setter stor pris på. Seinere på kvelden skal disse bøssene bæres rundt som de kosteligste klenodier for å fylles til støtte for streikende arbeidere, jeg trur det var Jøtul-arbeiderne denne gang. Kamerat Fenaglo slår på glasset og man synger en sang til bryllupsparets pris. Deretter hilses vi i taler. Vi sitter verdig ved bordenden og lar oss hylle. Kamerat Fenaglo har alt i sin hule hånd. Han tryller til og med fram en sketsj som omhandler ekteskapet, gode og dårlige sider, med en klar formanende tendens, for så vidt ikke uventa. Sangene er trykt opp, laget for anledningen, og om de ikke er beregnet for evigheten, så imponerer de med sine rim, og med sitt uforbeholdent vennlige sinnelag. Takk, rimsmeder, takk skal dere ha! Talene holdes i mer høytidelige former, er mer framtidsrettet, og Brud og Brudgom troner ved bordenden. Vil noen fra skiftet tale for meg? Ja, Claesen holder en tale for meg. Som maskinfører har han påtatt seg å overrekke lykkeønskningene fra kameratene på Fjords skift. Lykke til, Tørker. Hvem er jeg? Og hvorfor er jeg så melankolsk når jeg skriver dette, ti år etterpå? Er det fordi jeg nå ser så tydelig det jeg ikke så den gangen, og som jeg på det heftigste ville ha benektet, at da jeg satt der som representativ Brudgom, var jeg til stede med hele min stive, høytflyvende ensomhet? Jeg reiser meg, og slår på glasset. Alle ser spent på meg. Jeg skal holde en tale for min Brud. Jeg skal opptre nå med den verdighet som den som har inngått en forpliktende avtale med noe som er større enn seg sjøl gjerne – og med rette! – ynder å opptre med. Jeg var en mann merka av kartongmaskiners monotoni og nå ønska jeg å framstå slik, i noen enkle ord til min Brud, den uekte arbeiderkvinnen på Lillehammer Meieri. Den trøstesløse monotonien måtte prege hele min væremåte, hele min framstillingsform, være en del av mitt åndedrett når jeg nå tok ordet for å prise det som var prisverdig. Jeg ønska å forene denne monotoni jeg nå mente at jeg hadde rett til å framstå med, med de storslagne ideer som var årsak til at jeg hadde valgt denne monotonien, og dette tunge slitet, som det egentlige uttrykk for min tilhørighet og plass i tilværelsen. Dette forsøkte jeg å få sagt i en bryllupstale, som i formen var retta til min Brud, men som jeg ikke hadde holdt hvis ikke Bernt Evensen m/kone, Stein Glitretind m/kone og min Maskinfører hadde hørt det. Jeg sto uten videre fram som en arbeider ved Mesna Kartong som i dag hadde giftet meg med en skjønn arbeiderkvinne ved Lillehammer Meieri, svært skjønn sågar. Jeg må her skyte inn at jeg hadde valgt høyskolelektor Spyd som min forlover, dette fordi han var min venn, dengang, men også fordi jeg ved dette åpne valg (han satt som forlover ved bordet, tydelig like ved meg) vedsto meg min uekthet, for jeg var ingen ekte arbeider, jeg var en frivillig. Kan en frivillig stå fram på vegne av den høyst ufrivillige arbeiderklassen? Ja, jeg kunne det. Jeg gjorde det nå, og uten blygsel snakket jeg om kjærligheten. Til min Brud. Uten blygsel sa jeg at vår kjærlighet bygde på erkjennelsen av at det var arbeiderklassen som hadde framtida på si side. Høyt og åpent erklærte jeg at i dag hadde to fra folkets rekker giftet seg, som begge var bundet til folkets tradisjoner, og til disse tradisjonene hørte først og fremst viljen til å slåss for et samfunn som var vårt, og bare vårt. Det var for oss en sjølsagt ting. For vi tilhørte ikke underklassen, vi tilhørte arbeiderklassen. Vi tilhører ikke de fordømte, vi tilhører de egentlige seierherrene. All anstendighet i dette samfunnet stammer fra oss, sa jeg, en frivillig arbeider, til min Brud, en likesinnet. Uten oss er framtida umulig, sa jeg. Jeg er glad i dag, sa jeg, og så min Brud djupt inn i øynene. Lenge, så lenge at applausen brakte løs. Brud og Brudgom, Brudgommen stående, Bruden sittende, i en konfetti av applaus, og ennå før den hadde lagt seg kunne vi høre Felespilleren gni sin fele, på et tegn fra kamerat Fenaglo, og da reiste Bruden seg og bød meg sin arm, og jeg førte henne ut på golvet for å gjennomføre bryllupsvalsen i gjestenes påsyn.

Jeg kan ikke danse. Likevel førte jeg min Brud med verdighet ut på golvet for at vi, helt alene, sammen skulle danse den første dans, Brudeparets dans. Møysommelig hadde jeg innøvd de trinnene denne dansen besto av, om igjen og om igjen, aleine, eller sammen med ei venninne av Bruden. Men det var nå det gjaldt. Jeg kasta meg ut i det. Meget alvorlig tro jeg takten i min Bryllupsvals. I en blådress fra Sandefjord svingte Brudgommen seg alvorlig i valsen med sin Glomdalsbrud. Med verdig stil førte Brudgommen sin skjønne Brud, som danset lett og grasiøst i sin tunge bunad, mens bryllupsgjestene sto ringside og klappet takten. Brud og Brudgom. Slik avslutter jeg fortellinga om mitt annet ekteskap, ingenting av det som seinere skjedde skal få komme forstyrrende inn og ødelegge dette bildet: To fra folkets rekker har gifta seg. Stivt, men korrekt fører Brudgommen, den 35-årige tørkeren fra Mesna Kartongfabrikk, sin Brud, den 25-årige meiersken fra Lillehammer Meieri i Bryllupsvals, framtida er lys, to representanter for arbeiderklassen skal skape ei framtid sammen, skal bo tett i tett, kinn mot kinn, og se, der danser de! Slik husker jeg deg som Brud, Brud, og ikke som noe annet enn Brud, Brud. Jeg var Brudgom, du var Brud, sammen representerte vi den lyse framtida, la oss danse!

Men før Brudgommen vender tilbake til sitt arbeid, og Bruden forsvinner ut av denne beretninga, må jeg nevne en bestemt episode, som mer enn noe annet får meg til å huske mitt liv som revolusjonær, uekte arbeider med vemod. Mye tyder på at den stivhet jeg danset med var på bristepunktet av hva man kunne iaktta uten å måtte vende seg bort og kvele et lite smil. Mitt alvor og forsøk på verdighet, som ingen kunne unngå å bli grepet av, til tross. Dess lenger man iakttok min dans, dess mer på bristepunktet for en mulig eksplosjon ut i det komiske var det. Derfor knipsa kamerat Fenaglo med fingeren, og ennå før Bryllupsdansen var slutt, blei golvet fylt av dansende bryllupsgjester. Jeg merka det med stor lettelse, med en voldsom takknemlighet. Jeg hadde kjent at jeg sprella som en marionettfigur under min egen Bryllupsdans, min store lykke til tross. Nå møtte jeg folkets barmhjertighet og folkets storsinn. Gjestene slo en beskyttende ring omkring meg slik at jeg fikk avslutta mine representative oppgaver på en verdig måte. Se, der dansa kamerat Spyd og hans dame ved min side, og der dansa Stein Glitretind (Coatingpasser på Treern) med sin fru, og se der svingte Maskinfører Claesen seg støtt i valsen med ei dame, og på alle sider hadde jeg dansende par, kamerater og venner, på et bugnende duvende dansegolv, til ære for den stive Tørker på KM II. Takk skal dere ha! Situasjonen tillot ikke at jeg sa det den gang, derfor sier jeg det nå. Takk skal dere ha!»

 

I 17. roman  går vi inn mot romanens sluttparti. Bjørn Hansen har etter at han har sonet en langvarig dom for forretningssvindel, ikke hatt kontakt med sin sønn til tross for sønnens forsøk på kontakt med sin far. Omsider velger likevel Bjørn Hansen å ta kontakt. Han besøker sønnen på Bø i Telemark, der sønnen er optiker, gift og med en sønn på elleve år. Dessverre er Bjørn Hansens barnebarn, Wiggo, bortreist på en slags leirskole denne weekenden, men man blir enige om at Bjørn Hansen skal bli over en dag til for å treffe sitt barnebarn. Nå er det lørdag formiddag. De er nede i Bø sentrum. Thea har i dulgte ordelag lovet Bjørn Hansen en stor overraskelse under en biltur de skal foreta senere på dagen:

«Til det avtalte tidspunktet kom Bjørn Hansen tilbake til optikerforretningen, der Peter og Thea Nielsen alt sto og ventet på ham, ved bilen. Klokka var 13, og Peters ansatte, assistenten, var i ferd med å stenge. De satte seg inn i bilen igjen, de tre, og på samme plasser som da de kjørte til optikerforretningen. Thea foreslo at han kunne sitte foran for å se på den flotte utsikten, men han avslo med den begrunnelsen at han likte seg best i baksetet, som han jo hadde helt for seg selv. De kjørte langs Bøelva, forsto Bjørn Hansen fra sitt utkikkspunkt i baksetet, men etter en stund tok de av fra den veien, og kjørte innover, og oppover, i landet, først langs en ganske brukbar vei, deretter på smale grusveier. De var midt i Norge. Landskapet ble stadig mer likt et fjellandskap, der de kjørte på smale stier. Små fjellgårder, eller setrer, kunne de se fra veien, det virket som de lå ganske tett innover i dette høydedraget. – De er blitt omgjort til hytter nå, sa Peter. Men ikke mer hytter enn at ei ku, eller en kuflokk, kunne dukke opp nå og da, her i september. Til og med ei geit dukket opp, den hadde krabbet opp på en stein, rett ved veien, nærmest som om den tagg om å bli til et fotomotiv. De kjørte forsiktig, d.v.s. Peter kjørte forsiktig. Veien var veldig svingete, og gikk krast oppover. De var tydelig kommet inn i ødemarka, opp i åsdraget, eller til og med oppe i fjellheimen, i hvert fall som et drag av den. Himmelen var sterkt blå, lufta klar og alle farger klare og våte. Her midt i Norge, på en smal sti av en vei. To ganger traff de på andre biler, som heldigvis beveget seg i samme retning som dem. Den første kjørte de forbi, da den andre stanset ved å kjøre helt ut til sida, og en person (mann) steg ut, sannsynligvis for å tre av på naturens vegne, noe som passet fint her hvor det var så mye av den. Da de passerte tutet Peter i bilhornet, og både han og Thea vinket, og den andre bilen tutet tilbake, og da Bjørn Hansen prøvde å se inn i den, mente han tydelig å kunne se at de der inne også vinket entusiastisk tilbake (men han som skulle tre av på naturens vegne, vinket ikke, han så etter en fjellrabbe han kunne hvile sitt hode og sin pikk inntil). Litt etter så de atter en bil foran seg, i samme retning, og som Peter stadig åt innpå, der han kjørte, inntil han kom på en avstand, hvor veiens svingethet gjorde det naturlig med en liten hilsen, et lite støt i bilhornet, fra mannen i bilen som kom nederst, mot mannen i bilen som befinner seg øverst, lenger oppe, men på en så kort avstand at det er naturlig å besvare dette lille støt fra bilhornet, med et tilsvarende fra sitt, oppe, og inne, på den svingete, smale sti av en vei.

Men brått endte veien. Den stoppet ganske enkelt opp. Det var på en stor berghylle, hvor det innerst lå et grustak. Helt innpå grustaket sto en rekke biler parkert, blant dem den som Peter nettopp hadde hilst med hornet. Peter kjørte også inn dit og parkerte. Ennå mens de holdt på med å forlate bilen kom det to andre biler til og parkerte. Bjørn Hansen registrerte at det da sto ni biler parkert tett inntil grustaket, seks da de kom, og nå, inkludert deres egen, tre til. Han skulle senere registrere at ytterligere tre biler kom til, slik at det denne lørdag middag sto tolv biler parkert ved et forlatt grustak i det nokså øde, indre av Bø kommune, midt i fjellandet Norge. Noen rustne maskiner sto også tett inntil grustaket, ja en sto sogar midt oppe i det, som ei avfyrt bombe fra lenge siden, men han så også en helt ny trillebår, og en lastebil som åpenbart var i bruk, og som sto, førerløs, midt ute på berghammeren. Ei lita grå bu sto plassert rett ved den brukbare lastbilen, pussig nok med rødrutete gardiner foran sitt lille vindu. Da Peter, Thea og gamle Hansen ankom, befant en 20–25 mennesker seg midt ute på berghammeren, ikke i en klynge, men i spredt orden, som om de skulle være deltagere i et felles arrangement, et slags friluftsselskap. Det kom som sagt nye biler til, og på det meste må det ha vært samlet en ca. 40 personer her på denne lørdag i september på den tida sola sto på sitt mest virkningsfulle, sånn ved to–tre-tida. Hvem var de? Var de fra Bø? Ifølge bilnummerne var de ikke det, men bilnummerne forteller jo bare hvor bilene opprinnelig er registrert, og mer enn halvparten av bilene var registrert andre steder enn i dette distriktet. Berghammeren som disse menneskene var forsamlet på endte i et stup. Det vil si at det var først på avstand at man så at den endte i et bratt stup, men kom man dit bort, og dristet seg til å se utover kanten, så man at det ikke var et reint stup, men en steil skråning, eller bratt skrent, riktignok livsfarlig å falle ned i. Man kalte det imidlertid stupet, og det med rette, slik det så ut på avstand, når man ankom. De frammøtte sto altså omtrent midt på berghammeren mellom grustaket og stupet da Peter, Thea og Bjørn Hansen ankom. De var spredt utover dette midtpartiet, der man sto i grupper og snakket sammen. Peter og Thea gikk ubesværet fra den ene gruppe til den andre, og Bjørn Hansen hengte seg på, naturlig nok. De fleste her var i Peters og Theas aldersgruppe, par i aldersgruppen 35–45 år, og i grunnen lignet de på hverandre, ikke minst i den avslappede fasongen de alle var kledd, og forøvrig tedde seg på. Det virket ikke som om det var noen som var lederen, eller at det var noe lederskap i det hele tatt. Det virket heller ikke som det var noe formål med at de var kommet sammen. Men alle syntes som om de kjente hverandre, eller i hvert fall visste om hverandre. Kanskje var det overraskelsen, som Thea Nielsen hadde snakket om i dulgte vendinger nede i Bø sentrum, som var det som bandt dem sammen. Var det noen fra jaktlaget til Peter her? tenkte plutselig Bjørn Hansen, og han spurte Peter: Er det noen av jaktkameratene dine her? – Nei, svarte Peter, det er en annen gjeng. Men et eldre ektepar skilte seg ut. Ikke at de var eldre, for det var flere eldre her, både par og enslige, og heller ikke for at de bar på hver sin campingstol, det var flere her som hadde med seg campingstoler, også i aldersgruppa 35–45. Nei, det som skilte dem ut var at de hadde med seg en hvit konditoreske som Bjørn Hansen husket fra sin egen barndom, som det man pakket selskapssmørbrød i når man skulle på langtur. Smørbrød med egg og ansjos, karbonade, og skinkeomelett. De var sammen med den yngre sønnen sin, og de dro helt ut på stupet, hvor de slo opp campingstolene sine. Kona hadde den hvite konditoresken på fanget, hun åpnet den, og delte ut smørbrød til mannen sin og til sønnen, mens sønnen skjenket kaffe av en termos til de gamle og seg selv. Slik satt de og så utover dalen. Litt etter litt sluttet alle som hadde campingstoler seg til dem, der ute ved stupet, noen av dem hadde termoser med seg, men ingen andre hadde en smørbrødeske med seg. Slik kunne man nå se en liten flokk sittende i campingstoler som stirret utover den trange dalen, og mot åsene på den andre sida, som om de ventet på noe. Imens sto resten av de forsamlede som før, i spredt orden, mellom grustaket og stupet, og snakket om løst og fast med mennesker de øyensynlig kjente godt fra før. Bjørn Hansen ble presentert for et par som viste seg å være det ene av de to parene som var invitert til Peter og Thea i kveld. – Gleder meg, sa Hans, – gleder meg, sa Grete. Bjørn Hansen bukket høflig, og plutselig tenkte han at her byr det seg en anledning til å trenge inn i Thea Nielsens vesen, via mellommenn og stedfortredere, og han spurte, nesten malapropos: – Hva driver dere med? Jeg mener til daglig, og ventet spent på svaret. For hva var det slags mennesker, som omga hans sønn og svigerdatter? Men de svarte ikke, de unnlot å svare, for Hans oppdaget en kjenning litt bak Bjørn Hansen, i en annen gruppe, og ropte til denne: Står til! Takk for i går! og Grete vinket kokett til den samme personen. Og så gikk de bort til den andre gruppa, mens Peter og Thea fortsatte til en tredje gruppe. Man gikk fra den ene til den annen, og pratet om løst og fast. Stemningen var avslappet. Men det lå likevel en spenning, ja en forventning i lufta, slik at hele denne sirkulerende-i-sine-egne-sirkler-forsamlingen, som helhet, ble langsomt, ja usynlig for det blotte øye forflyttet fra midtpartiet av denne berghylle til helt ut mot stupet der de til slutt ble stående rett bak raden av i hovedsak eldre mennesker (men ikke bare, langt ifra) i campingstoler helt ytterst på stupet, og i likhet med dem stirre utover, som mot fjerne mål, der de nå sto f.eks. rett bak det eldre ekteparet og deres sønn, som alt lenge hadde sittet der på sine campingstoler med sin hvite konditoreske full av selskapssmørbrød fra 1950-tallet. Og slik hadde de alle klumpet seg sammen nå, alle så utover dalen, mot den blå himmel over den trange dalen, og de steile ås- og fjellsidene på begge sider av den, og plutselig hørtes en høy stemme, en klar alt: Se, der kommer de!

Og der kom de. Langt der borte, over den trange dalen, mellom fjellsidene, oppe i lufta. Først så det ut som uidentifiserte prikker, nærmest som en synsforstyrrelse i den klare luft denne septemberdagen. Deretter kunne man adskille dem i vesener, som man skjønte var ganske store, siden avstanden ennå var så stor, og man kunne telle antallet til åtte, åtte uidentifiserbare vesener, og man, d.v.s. Bjørn Hansen, antok at det var åtte fugler som var på vei mot dem. Senere så de at det dreide seg om to store fugler, og seks små, som fløy i formasjon. Og enda litt senere så de at det var mennesker, to voksne og seks barn som kom imot dem gjennom lufta der borte. Det var hangglidere i flukt de så, og blant dem seks barnehangglidere. Det virket helt utrolig. Det var uvirkelig. Alle, både de voksne og barna, hang rett opp og ned, med armene omkring en bøyle som de brukte til å styre med, og på ryggen hadde de avlange skjermer, som minnet om vinger. Langstrakte, hurtige skikkelser som hadde lufta som sitt virkefelt. Det gjaldt for de to instruktørene, barna opererte jo på samme måte, men så stadig ut som barn. De avlange vingeformede skjermene var forbundet med skikkelsene ved et kraftig belte som de alle hadde om livet, og derfra gikk det snorer opp til selve skjermen som var satt opp bak skikkelsenes rygg, og sto ut fra denne. Svære halvskjermer, vingeformede, taggede, rovfuglaktige. Selv på små barn. Alle åtte var kledd i tettsittende våtdrakter, både de to instruktørene, og de seks små barna. Disse var helt like, bortsett fra at instruktørenes var mye større, selvsagt. Skjermene, som fanget vinden, var også i barnestørrelse for de seks barna, hvorav en av dem var lille Wiggo, det skjønte Bjørn Hansen av reaksjonene til Peter og Thea. Han forsto også at de andre som var forsamlet her, ved stupet, var slektninger i rett oppadstigende linje til de seks små barna, foreldre og besteforeldre, og at de nå sto målløse og tok imot sitt flyvende avkom, som alle så ut til å være like gamle, omkring ti–tolv år (lille Wiggo var jo elleve). De fløy i formasjon, men det sier seg selv at det var vanskelig å holde den annet enn som idé, for instruktørene måtte jo hele tida fravike sin plass i formasjonen, for å bistå det ene barnet etter det andre, i deres kamp med å få skjermen til å føye seg etter vindens luner, der oppe i det blå, 250 meter over dalbunnen, og mellom steile fjellsider. Da så man hvordan de store skjermene formelig bøyde seg over de små skjermene, og hvordan den store menneskeskikkelsen i våtdrakt arbeidet tett inntil de små våtdraktkroppene og med sikker hånd manøvrerte dem der oppe i lufta, og det ga faktisk et beskyttende inntrykk på foreldrene og besteforeldrene på land, d.v.s. ute ved stupet på berghammeren. Nå var de kommet helt nær. De befant seg ute i flyveleia, som gikk rett utenfor der de pårørende befant seg, på stupet på berghammeren, altså mye nærmere deres side av dalen, enn den andre siden, slik at de virket å være helt nær dem, der de fløy, ja så nær at man hadde følelsen av at man nesten kunne ta på dem. Barneansiktene var nå tydelige, og identifiserbare, for dem som kjente dem fra før, og Bjørn Hansen så også at den ene instruktøren var kvinne, og den annen mann, og at den kvinnelige instruktøren akkurat nå holdt sin beskyttende barm over et lite barn som hadde forvillet seg inn over berghammeren de sto på, og fikk dirigert ham vennlig tilbake til flyveleia. Han oppdaget også at det lille barnet var kritthvitt i ansiktet, enten det nå var på grunn av sterk konsentrasjon, angst, eller kanskje begge deler. Dette barnet var ikke lille Wiggo, det forsto han av Peters og Theas reaksjoner, eller mangel på reaksjoner. Deres øyne var festet mot et annet av barna, som nå befant seg rett utafor dem, ute i lufta, mellom steile åssider, bare en meter over dem, og så nær at han kunne skimte barnets konsentrerte ansiktsprofil. Nå var det rett over dem, helt eksakt. I luftrommet der borte, utfor stupet. Det var i ferd med å fly forbi Peter og Thea (og Bjørn Hansen) der ute i sin ferdselsåre, ivrig opptatt av å holde seg oppe, og sin plass i formasjonen. – Wiggo, Wiggo, ropte Thea Nielsen opp mot ham, strakte hals og vinket. Det er meg, Wiggo. Peter strakte også hals og vinket. Wiggo dreide automatisk på hodet, i deres retning, men han så ikke på foreldrene, han var for konsentrert, de så på ham, men fikk ikke kontakt med ham, de kunne bare se ham, tydelig, der han var i ferd med å fly forbi dem. – Vink, bestefar, vink, ropte Thea Nielsen, men Bjørn Hansen vinket ikke. Han så ham tydelig, lille Wiggo hang i lufta utfor stupet, 250 meter over dalbunnen. Han hang der bare noen få meter bortenfor Bjørn Hansen, og knapt en meter over hans hode, og han kunne se rett inn i ansiktet hans, som var vendt rett imot ham, litt over ham, et hvitt konsentrert gutteansikt, som ikke enset verken sin far eller sin mor eller den gamle mannen i tilknappet høstfrakk. Slik seilte lille Wiggo forbi, høyt oppe i lufta, og de kunne se at han straks han hadde passert, dreide ansiktet tilbake i sin naturlige fasong med øyne, munn og nese vendt rett fram. Det hadde vært som å se mannekenger på en moteoppvisning, oppe på catwalken, hvor hvert barn passerte i splendid isolation, for alle hadde god plass i formasjonen, slik at hvert barn passerte i ensomhet, og fikk all den oppmerksomhet som tilkom dem. Voktet av instruktørene. Instruktørenes profesjonelle dyktighet gjorde at disse forbausende hurtig kunne bevege seg fra ett barn til et annet, og de fungerte som det nødvendige bindeledd som bandt dette utsatte kollektivet av barn sammen, men hvert barn var likevel kapslet inn i sitt eget isolerte selv der det fløt i et enormt lufthav, spent mellom himmel og dalbunnen dypt der nede. Foreldrene (og besteforeldrene, mange sittende i campingstoler ytterst på berghammeren) fulgte dem ivrig med øynene der de fortsatte sørover (ingen hadde kikkert med seg, heller ikke var det noen som fotograferte, og ingen videokameraer var heller i bruk, det må ha blitt innskjerpet på forhånd at det ikke var tillatt. Det var heller ingen barn forsamlet på berghammeren, ingen eventuelle søsken av de seks barna var her og kunne observere sin bror eller søster flyve forbi, der oppe i lufta), og etter en stund forvandlet de seg til fugler, sogar til svært små fugler, hvis man hadde sett dem på nært hold i den samme størrelsen, som trekkfugler, og til slutt samlet de seg i en vid sirkel oppe i lufta over et åpent lende, hvor det blinket i et vann, som noen sa var Seljordvannet (sjøormen), og der hadde barna, og deres instruktører, sikkert et vidt utsyn over bygdene Bø og Seljord. Så vendte hanggliderformasjonen tilbake, på samme måte som sist, med god avstand mellom hvert barn, og med instruktørene på hver sin ytre ving, nærmet de seg sitt publikum på berghammeren igjen. De kom flyvende tilbake, seks små barn og deres to instruktører, de kom imot forsamlingen på berghammeren igjen, men lenger ute i flyveleia denne gang, slik at Bjørn Hansen ikke var helt sikker på hvem av dem som var lille Wiggo lenger, men måtte skotte bort på blikkene til Peter og Thea for å finne ut av det, og slik kunne han følge den lille sønnesønnens utrolige luftferd, som han foretok sammen med fem andre barn, og fulgt av to instruktører. Men med ett forsvant den ene av instruktørene, det må ha vært den mannlige, huket seg sammen mens han strakk seg ut i hele sin lengde og gikk plutselig rett opp i lufta med en voldsom hastighet, senket bøylen, og siden manøvrerte han slik at han i løpet av noen ganske få sekunder befant seg over fjelltoppene på den andre sida av dalen og langt inne i fjellheimen. De fleste av barnas pårørende kunne ikke la være å følge instruktørens voldsomme himmelflukt i stedet for sitt eget barn, men da instruktøren like etter kom tilbake over fjelltoppene og dalte ned til de flyvende barna igjen, var det igjen det utrolige, ja uvirkelige synet av eget barn som opptok dem. Man fulgte dem med øynene der de fløy nordover, og snart igjen hadde forvandlet seg først til fuglelignende vesener, og til sist til små uidentifiserbare prikker, før de var helt borte, og alle de frammøtte nærmest som på kommando rettet blikket rett fram for seg, og stirret ut foran stupet der flyveleia nettopp hadde gått. Det slo Bjørn Hansen at det ikke bare var luftferden, barnehangglidingen, som var uvirkelig, ja støtende (støtende = skremmende, det skjønte i hvert fall Bjørn Hansen nå, kanskje også noen av de andre, innerst inne, som en frykt, eller fortvilelse over det de hadde sett). Det var også noe uvirkelig i forholdet mellom tid og rom. Akkurat dette forholdet satt nok i de forsamlede som en ettertenksomhet. De som befant seg her ble svært stille av det som hadde skjedd. Nesten umiddelbart oppløste forsamlingen seg i sine enkelte bestanddeler, og alle gikk til sine respektive biler, satte seg inn i dem, og kjørte bort, som regel fire–fem personer i hver. En etter en kjørte de 12 bilene nedover den svingete og steile bygdeveien mot Bø.

– Jeg går ut fra at du har forstått at dette her strengt tatt ikke er helt lovlig ennå, sa Thea Nielsen i forsetet i ekteparets bil og henvendt til Bjørn Hansen i baksetet. – Vi gir deg stor tillit nå, jeg håper du skjønner det, sa Thea Nielsen. Bjørn Hansen nikket. Han sa han ikke var den person som frivillig tok kontakt med myndighetene lenger. I det samme han sa det kjente han en stor sorg. Men det var likevel første gang siden han kom til Bø, han våget å hentyde til det som hadde blitt hans ytre skjebne. Slik sett kunne man si det var et framsteg, men hva skulle nå dette eventuelt ha betydd. Intet. Absolutt intet.

Men plutselig sa Peter bak rattet. – Snart flyr de over Kaukasus. Ja, til og med i Himalaya. – Nei, sa Thea Nielsen. Først skal de fly mellom skyskraperne i Beijing. Ja over dem! Og i Kuala Lumpur. Over de arabiske emiratene. Over luksushotellene på de kunstige øyene ute i havet der. Barna våre! – Unnskyld, far, sa Peter, vi er nokså høyt oppe nå, jeg håper du forstår det. Over Nairobi. Over Jerusalem. Over Damaskus. Til Damaskus. Til Jerusalem. Bagdad. Det var Thea Nielsen som sa alt dette. Hun hadde åpenbart store geografiske kunnskaper, hva drev hun med egentlig, i det daglige? – Vi bare leker oss, sa Peter, du må ikke ta det for høytidelig, far. Bjørn Hansen ristet på hodet, og smilte sørgmodig.

De ankom Bø, og Peter kjørte den for ham vante veien opp til sitt hus. Han slapp av Thea og Bjørn Hansen utenfor garasjen, og parkerte deretter bilen der inne. Thea Nielsen og Bjørn Hansen gikk sammen opp oppkjørselen. Idet hun stakk nøkkelen i ytterdøra og vred om, så hun intenst på Bjørn Hansen. – Er du ikke glad nå? spurte Thea Nielsen. – Nei, sa Bjørn Hansen. – Æhhh, du er et gufs ifra fortiden, utbrøt Thea Nielsen. – Ja, det er jeg.

De kom inn i gangen i sokkeletasjen. Thea Nielsen skulle til å si noe, men i det samme kom Peter også inn ytterdøra. – Men vi har jo helt glemt å spise lunsj, utbrøt han. Ja, sånn kan det gå. For en dag! Vi har helt glemt å spise. Er du sulten? Er dere sultne. Men de var alle enige om at de ikke var sultne, og at de ikke trengte noe å spise før til middagen.

De gikk hver til sitt. Peter og Thea for å hvile litt før de måtte sette i gang å forberede middagen. Bjørn Hansen gikk inn på rommet sitt, likeledes for å hvile. Thea Nielsen ropte etter ham: – Ja, gjestene kommer 19.30 (ja hun sa faktisk 19.30). Du har jo alt truffet Hans og Grete. I tillegg kommer Per og Arne. Bjørn Hansen snudde seg og nikket på hodet.

Inne på rommet, på sengekanten. Etter dette «Nei, jeg er ikke glad» torde ikke Bjørn Hansen bli i dette huset lenger. Det var ikke bare det at han ikke utholdt å bli her en natt til, nei to netter til, men han torde ikke bli her lenger. Han måtte flykte, for snart, akkurat nå, eller om en halv time forteller Thea Nielsen til sønnen hans at han har sagt at han ikke var glad etter å ha opplevd det som sønnen selv mente var rent ut sagt et overdådig syn, som jo måtte røre hjertet til en gammel mann, som med egne øyne fikk se at livet gikk videre uten ham, i dette som jo hadde med blodets bånd å gjøre, altså noe ytterst essensielt, og om noe hadde med blodets bånd å gjøre så måtte det jo være forbindelsen mellom den gamle mannen på kanten av stupet og hans flyvende sønnesønn på elleve år. Men i stedet hadde han svart: Nei, på det retoriske spørsmålet om han ikke nå (endelig!) var glad.

Han begynte å pakke. Det var fort gjort. Skittentøyet fra i går. Boka han hadde tatt med som reiselektyre, «Sygdommen til Døden». I tillegg to reine hvite skjorter, toilettmappa, tre par ubenyttede sokker, lommetørklær. Frakken lå ved siden av ham på sengekanten. Han satt i den gamle mørke dressen, litt klam også i dag. Hvit skjorte. Upussede sko, som vanlig. Hva ventet han på. Jo, han ventet på at de skulle begynne å forberede middagen. Så lenge de lå og hvilte var, paradoksalt nok, ikke passasjen fri. Da kunne han ikke være rimelig sikker på at han kunne makte å snike seg usett ut med sin lille koffert. De kunne jo, av en eller annen grunn, finne på å kikke ut av vinduet, og deres soverom var vendt mot oppkjørselen. Kjøkkenet hadde utsikt mot bakhagen, derfor var han sikrere på å komme seg usett av gårde når de var i arbeid på kjøkkenet enn når de lå og såkalt hvilte.

Klokka atten hørte han at de hadde stått opp, og romsterte oppe på kjøkkenet. Han lyttet etter lydene, mente han hadde konkretisert dem tilstrekkelig etter en stund, og da han av lydene mente å oppfatte at de var bundet i tilstrekkelig mange minutter til hver sin kjøkkenoppgave, forlot han rommet sitt raskt, listet seg ut i gangen, åpnet ytterdøra, og gikk raskt nedover oppkjørselen med sin lille koffert, ut på veien, og var snart etter på vei ned mot Bø sentrum.»

 

05.04.2017

IMG_0769