Mellom dem – samtale med Richard Ford

Samtale

Skjermbilde 2017-06-13 kl. 11.36.48

Oktoberjournal har snakket med Richard Ford om Mellom dem.

Oktoberjournal: Mellom dem består av to deler: en del om far og en om mor. Delen om moren din, Edna Ford, skrev du kort tid etter at hun døde av brystkreft i 1981. Delen om faren din, Parker Ford, som døde i 1960, etter sitt andre hjerteinfarkt, ble skrevet nå nylig. Hva gjorde det med å skrivingen, å ha den avstanden til din fars liv – og til hans død?

Richard Ford: Det ga skrivingen en oppgave, nemlig hvordan klare å skrive intimt og ektefølt om noen som har vært død i over 50 år? Hvordan få hans fravær til å fungere som en tilstedeværelse slik at jeg kunne ha noe av interesse å si? Hvordan vekke ham til live gjennom skriften? De fleste skriveoppgaver står overfor lignende utfordringer: Her er en tydelig blindvei, hvor et konvensjonelt språk ikke egner seg – hvordan finner jeg noe bedre å si?

Oktoberjournal: Foreldrene dine fikk deg som «godt voksne» – i hvert fall på den tida: han var 38, hun var 33. «Jeg vokste opp med en fornemmelse av at jeg burde ha vært eldre, eller var eldre», skriver du i boken. Hva mener du med det?

Richard Ford: Det jeg mener, er at alle fetterne og kusinene mine var født mye tidligere enn meg, og alle tantene, onklene og  besteforeldre mine var tilsvarende eldre. Det var så mye liv før meg. Og fordi foreldrene mine var eldre, var de eldre rollemodeller for meg. Å være eldre virket mer naturlig enn å være yngre. Jeg føler meg fortsatt slik. Det ungdommelige har ingen betydning for meg.

Oktoberjournal: De fikk bare dette ene barnet: Richard. Du skriver: «Det er en luksus å være født som enebarn av godt voksne foreldre, uansett hva annet det måtte være, ettersom det gir deg anledning til å spekulere alene om hele den tiden som gikk forut for deg – dine foreldres lange liv, som du ikke var en del av». Spekulerte du mye på dette som barn?

Richard Ford: Jeg husker ikke. Sannsynligvis ikke. Jeg var ikke det du kan kalle en spekulerende gutt. Jeg levde stort sett i nåtiden. Hvis jeg skulle finne på å spørre om noe som hadde med fortiden å gjøre, ble jeg raskt stoppet av foreldrene mine. De var ikke typen til å forklare, de gjorde heller det de kunne for å leve i nuet. Det har tjent meg mest godt, selv om det også har gjort meg litt hensynsløs, fordi jeg ikke vier nok oppmerksomhet til tidligere feil.

Oktoberjournal: Er det en forskjell på hvordan du oppfatter foreldrene dine nå og da du skrev om moren din i ’86?

Richard Ford: Ja, det som ble klart for meg mens jeg skrev om faren min, og som jeg også skriver om i bokens etterord, er at blant de tre av oss i vår lille familie var deres kjærlighet til hverandre avgjørende, jeg var alltid den tredje. Uansett hvor mye de elsket meg, elsket de hverandre mer. Dette var faktisk en god måte å vokse opp på: de delte kjærligheten til hverandre med meg, på den måten at jeg kom mellom dem. Når det er sagt, var jeg ikke ute etter å lære noe om meg selv med denne boken. Jeg elsket foreldrene mine – men det visste jeg fra før av.

 

Richard Ford [Torbjørn Grønning, Dagbladet, All Over Press]

 

 

Foto: Torbjørn Grønning / Dagbladet-All-Over-Press