Dirty surrealism

Samtale

Soldier

Ingvild Burkey, Selvportrett som soldat, fritt etter et maleri av R. B. Kitaj

Oktoberjournal har snakket med Ingvild Burkey om hennes bok av året, Et underlig redskap.

 

O.J.: Et underlig redskap består av 48 fortellinger, noen så korte som fire-fem linjer, andre opp mot 20 sider lange, og med stor variasjon i form og innhold. Hvordan har denne mangfoldige boken blitt til?

I.B.: Jeg spør meg selv om det samme. Det gjør jeg for så vidt hver gang jeg må innse at jeg har skrevet en ny bok, noe som skjer med ujevne mellomrom: Hvordan gikk nå dette egentlig for seg? Med denne boka var likevel overraskelsesmomentet større, for mens jeg skrev disse fortellingene, over en periode på mange år – den forrige boka mi, en diktsamling, kom jo ut i 2008, og er noe ganske annet – hadde jeg ingen tro på at dette skulle kunne utgis.

 

O.J.: Hvorfor tenkte du at tekstene ikke skulle gis ut?

I.B.: Jeg syntes tekstene så håpløse ut, like håpløse som jeg følte meg. Jeg viste dem ikke til noen, jeg glemte til dels også fullstendig at jeg hadde skrevet dem, og dét så snart de var skrevet. Det var først da Geir, altså Gulliksen, en dag i fjor vår begynte å mase om at jeg måtte sende inn noe til Oktoberjournalen, at jeg begynte å grave i harddisken og fant en hel rekke så godt som ferdige, og merkelig koherente, tekster. Skrivingen har alltid, for meg, vært en motsetningsfylt prosess: På den ene siden er bevisstheten skjerpet og arbeidet oppslukende, periodevis er den eller det som skriver “ikke orientert for tid og sted”, som man sier i psykiatrien, men voldsomt til stede – og samtidig er det som å gå i søvne med bind for øynene, som om den personen jeg fremstår som til daglig, mitt dagklare, saklige og rasjonelle jeg, ikke må få vite noe om det som foregår i skriften og de latterlige opptrinn og uhyrligheter som utspiller seg der, for da stopper det hele opp, ordene faller dødt til papiret.

 

O.J.: Samlet byr disse fortellingene på en lang rekke sprang i tid og rom, mellom mytiske og historiske landskap, mellom oldtid, nåtid og en dystopisk framtid. Du har stor bevegelsesfrihet når du skriver …

I.B.: Disse fortellingene ble altså til over en lengre periode, en periode som på mange måter var krevende på det personlige planet. Over flere år hadde jeg en sterk opplevelse av å være fanget, av å sitte fast i mine egne tankemønstre og nedbrytende følelser, innesperret i en kropp, et kjønn, en biografi, en uforanderlig livssituasjon – kort sagt, i helvetet. Men i skrivingen er du fri, eller du tar deg den frihet: Jeg er en annen, jeg er ingen, jeg er alt og ingenting. Jeg er mann, barn, soldat, forsøkskanin for Forsvarsdepartementets avdeling for utvikling av veneriske sykdommer, konsernleder på randen av sammenbrudd, jeg er steppe, olding, asfalt, husmor, jeg er død. Og jeg kan bevege meg fritt gjennom tiden, slik tiden beveger seg gjennom meg, og slik motsette meg den utraderingen av historisk bevissthet vi som lever nå, i det 21. århundret, utsettes for og bidrar til daglig: samtidens brutale flathet, gold og løgnaktig som et retusjert reklamebilde. Bokas epigraf, av surrealisten Paul Éluard, vil jeg at leseren skal forstå helt bokstavelig: “Det finnes en annen verden, men den er i denne.”

 

O.J.: Det kan være leseren risikerer å gjøre enkelttekstene urett ved å forsøke å sirkle inn en gjennomgående tematikk, men mange av tekstene dine omhandler hva det vi si å være ved bevissthet og forsøke å forstå verden. Menneskesinnet er noe man både er fanget i og noe ganske grenseløst i bokens fortellinger …

I.B.: Et grenseløst fangenskap, kanskje? “Oh God I could be bounded in a nutshell and count myself a king of infinite space, were it not that I have bad dreams.” Du har selvfølgelig rett, mange av tekstene kretser rundt slike uløselige spørsmål, som nattsvermere rundt en flamme, til det lukter svidd. Som en av karakterene sier det, i fortellingen “Verden er alt som er tilfelle”: “Mine problemer er av filosofisk art. Gjør det dem illusoriske? Noen vil påstå at filosofien er en sykdom. Men tilbyr de noen kur? Hjelper logisk analyse mot kvikksand under føttene?” I min erfaring hjelper det ikke. Men gjennom skrivingen holder jeg meg i bevegelse, jeg flyr, og jeg nekter å lande.

 

O.J.: Flere av fortellingene foregår i en rå, brutal eller absurd virkelighet. Krig er et tema du vender tilbake til …

I.B.: Som James Joyces alter ego Stephen Dedalus sier i Ulysses: “Historien er et mareritt jeg forsøker å våkne opp fra.” Da prosasamlingen Intervju med den hjemvendte helten kom ut, i 2002, trodde jeg at jeg var ferdig med å skrive om krig. Og diktsamlingen som fulgte, Den mest tenkelige av alle verdener, var tilsynelatende en bok om det man med en kraftig eufemisme gjerne kaller “de nære ting” – familie, barn, kjærlighet og hornbiller. Men så er det sånn at jeg har tilbrakt år av livet i land og områder sterkt preget av krig og politisk vold – i Bosnia, Rwanda, Uganda, Zimbabwe, Sør-Afrika – og har sett på nært hold hvilke enorme omkostninger, materielt, fysisk og ikke minst psykisk, krig har for mennesker som gjennomlever den. Dette er erfaringer man ikke blir kvitt så lett. Det er ikke jeg som vender tilbake til volden, det er volden som vender tilbake til meg. Og hva angår den mye omtalte “virkeligheten”, anno 2017, er det vel ikke å ta for hardt i å beskrive den som rå, brutal, absurd. Jeg vil hevde at min form for “dirty surrealism”, som jeg liker å kalle det, ikke er mindre realistisk enn de adskillige hyllemeterne med “psykologisk realisme” og “virkelighetslitteratur” som i dag overfyller Norges biblioteker og bokhandler.

 

O.J.: Til tross for det eksistensielle alvoret er det mye brudd og komikk i Et underlig redskap. Du leker deg også når du skriver?

I.B.: Jeg kommer til å tenke på et jiddisch ordtak lagt i munnen på en av karakterene i en fortelling av Isaac Bashevis Singer, jeg husker ikke hvilken, men kanskje er det i “The Spinoza of Market Street”: “Man thinks, God laughs.” En kosmisk komikk, bygget over små og store tragedier. Ja, jeg leker meg; hvis ingen vil leke med meg, får jeg heller leke med meg selv. Norsk samtidslitteratur er sjelden morsom. Er det kontroversielt å si? Humoren er selvfølgelig også et forsvar, men ikke bare – noen ganger gjør den det mulig å bore seg inn i tematikker som ellers ville være uutholdelige å berøre.