Firesetersflyet fløy innover øya i lav høyde

Lesing

Burkey_forside

 

Fra Et underlig redskap av Ingvild Burkey

Firesetersflyet fløy innover øya i så lav høyde at palmekronene bøyde seg under lufttrykket og de kunne se hvordan en flokk med brunspraglete høns spredte seg (kaklende? skrikende? ingenting hørtes over duren av motoren) ut fra et sandete landsbytun da flyskyggen sveipte over dem. De så dønningene heve og senke seg som andpustne eselflanker, og de hvite skumtoppene der bølgene freste innover revet, så krenget flyet og de var over rullebanen. Det var bare dem og piloten ombord, det var utenom turistsesongen, ikke mange kom hit på denne tiden av året med mindre de var bistandsarbeidere eller verdensbankkonsulenter eller turist­ og samferdselsministre fra hovedstaden, det som gikk for å være hovedstaden, som de hadde sett fra luften for en snau halvtime siden. Og der nede på venstre side kan dere nå se Verdens skitneste by, hadde piloten sagt med British Airways­kapteinstemme over det sprakende høyttaleranlegget og kakket pekefingerneglen mot sidevinduet, en innskrumpet middelaldrende brite i eksil fra sin barndoms elskede Kenya, Kenya i dag er så korrupt at det får Aserbajdsjan til å ligne Norge, tilføyde han bittert, det er til å spy av.

De landet med en myggs dansende eleganse på den asfalterte rullebanen, i sterk sidevind så vidt hun kunne bedømme fra vindpølsene og den blafrende presenningen over militærlastebilene. Det var fire av dem, de sto parkert ved siden av lufthavnbygningen, et lavt hvitmalt skur med bølgeblikktak og visne blomsterbed under vinduene. Welcome to Pemba.

Gresset langs rullebanen lignet pelsen til et utstoppet dyr på Naturhistorisk museum, grå livløs bust med nakne slitasjeflekker, barn likte å klappe den gamle hannløven, og å kakke neglene mot de brune glassøynene, den kunne jo ikke forsvare seg og ble stadig mer slunken, et par steder drysset sagflisen ut.

Noen timer senere gikk de langs det turkise havet og kommenterte sandstranden, hvor ubegripelig hvit den var. Den besto av små korallbiter og partikler av knuste skjell, brukket opp og skurt ned til korn av det rastløse havet. Om natten i mørket hørte de det skure, som om det ville file verden ned til sine minste bestanddeler. Mørket var tett og fuktig og fylt av rasling. De lå tause på hver sin side av sengen, svimle av de ufamiliære stjernebildene som dreiet langsomt over dem der oppe.

Palmene var så høye, himmelen så blå. De lå på stranden under en oransje teltduk og betraktet havet mellom de sprikende tærne sine. Høyt over dem hang hårete kokosnøtter fulle av lunken søt melk. Ris i kokosmelk til lunsj, grillet sverdfisk til aftens. Gjestehuset lå i nordenden av øya, noen kilometer fra det store mangroveskogreservatet hvor hurtigsvømmende kjempeøgler søkte tilflukt fra troféjegere fra fastlandet. For å komme til gjestehuset måtte man kjøre langs en sandete traktorvei, som av og til sank ned i gult mudder. Veien gikk gjennom en håndfull vindskeive landsbyer med hus klasket sammen av leire og palmeblad, små snørrete barn med bar rompe sprang etter bilen og kastet sand etter dem når de kjørte forbi. Så dukket den inn i tropisk skog og forvandlet seg til en dyp grøft mellom de enorme, lianeomslyngete trestammene. Kjempebregner dasket mot vinduene i Landroveren. Av og til støtte de på en enslig syklist dypt inne i skogen, som regel på en antikvarisk svart Raleigh­doning med sterkt luktende fisk pakket i palmeblader surret til bagasjebrettet. Så var de ute av skogen, og lyset og havet flommet inn over dem igjen, den kritthvite stranden, den enorme himmelen, de mørke, skarpt tegnete palmebladene. De kunne ikke komme over det. At dette også fantes.

Malariaprofylaksen ga dem underlige mareritt, sirupsaktige pornografiske videolooper som endte i halshugging eller jobbintervjusituasjoner i murpussdryssende kjellerrom. Fuktigheten og varmen selv grytidlig om morgenen var umulig å venne seg til. En natt regnet det kraftig, men regnet var lunkent og lukten som steg opp fra den oppbløtte jorden om morgenen var skarp som urin, kanskje fordi det var måneder siden sist det hadde regnet. Ris i kokosmelk til lunsj, grillet sverdfisk til aftens. De lå på stranden og leste til de ble døsige, så gikk de opp til bungalowen for å dusje og kle seg om til lunsj. Liggestolene på terrassen var av bambusstokker surret sammen med kokos ber. Der lå de med hver sin sundowner om kvelden før middag, hørte bambusstolene knirke og så den perfekte røde solen synke lydløst i havet.

Om morgenen lå det en sirkel av ihjelbrente insekter rundt hver av de små nattbordlampene i bungalowen. De lå og hørte på BBC Africa­sendinger på kortbølgeradioen til langt på natt, innenfor myggnettet, utenfor mørket.

Ingenting hastet, forsikret de hverandre. Av og til satt de på med bestyreren av gjestehuset til den lille øyhovedstaden ved havnen. Han dro inn en gang i måneden og handlet inn palmeolje og ris og parafin og diesel til generatoren for uker av gangen. Bestyreren var gift, men hadde plassert kona og barna sine på fastlandet av hensyn til klimaet på øya, som ifølge ham var uegnet for mennesker, ‘Det var aldri Guds mening at det skulle bo mennesker her.’ Men den unge universitetsutdannete fyren som solgte sodavann og mikset drinker i baren ved solnedgang, påsto at bestyreren hadde en seksten år gammel elskerinne i nabolandsbyen, og at det var derfor han foretrakk å ha kona på fastlandet. Dessuten er kona hans fra Somalia, sa han, og en sjalu somalisk kvinne er en av de tre farligste skapningene på kloden.

Drømmens detaljer var søkk borte i det samme hun våknet, men stemningen, den særegne følelsen satt igjen, og den lot seg ikke riste av, selv under den lange svømmeturen hun tok uten ham etter frokost. Som når vingeklaffene åpner seg før landing og du ser det fryktinngytende maskineriet som holder deg oppe.

 

 

 

Ingvild Burkey, Et underlig redskap (Forlaget Oktober 2017)

Omslag: Johanne Hjorthol
Forsidebilde: Louise Bourgeois, The Stretch, 2006. Etsning på papir,
151,4 x 90,8 cm. Foto: Ken Adlard © The Easton Foundation/Bono, Oslo