Tegne, skrive

Samtale

Foto: Paal Audestad

Oktoberjournal har spurt Kristin Friis om romanen Familiesykdommens tilblivelse.

 

O.J.: Allerede på side 7 i Familiesykdommen kommer dette avsnittet:

«Det går opp og ned her i livet. Den siste tiden har det gått mest ned. Jeg er tretten og et halvt år, jeg veier seks og tyve kilo. Det er ni kilo mindre enn i høst. Det er bare et tall. Det finnes mange tall som er større enn ni. De aller fleste tall er større enn ni. Ni er et ganske lite tall og passer til en liten kropp. Det er påske, jeg har gått lange skiturer alene innover i fjellet uten å spise annet enn snø. Det er en måte å eksistere på når andre måter ikke fungerer. I full fart i vindretningen innover i det hvite på formiddagen, kjemper jeg meg tilbake i ettermiddagssolen på sugeføre, tørr i munnen, blendet av lyset.»

Prosaen er gjennomlyst og klar, og den gjør to ting på en gang. Den forteller om et barn som er i en desperat situasjon, som ikke vil spise mer. Samtidig gir den også tydelig uttrykk for en markant livsvilje, og styrke.

Husker du når du skrev dette avsnittet, og hva du tenkte om det da du skrev det?

 

K.F.: Jeg satt her ved skrivebordet da jeg skrev det avsnittet. I det vanlige rotet med penner og blyanter. En bunke med rablerier til høyre, skrivebøkene til venstre. Foran meg vinduet ut mot en hage. Den øverste delen av den nærmeste syrinbusken, de brune frøkapslene. Jeg løfter på bunken med løse ark og leser tilfeldig: Pepperkakedeig. Si fra hvis du har små blomstervaser. Et sted har jeg tegnet en kommode. Innimellom arkene finner jeg små lapper med notater, som jeg har latt ligge, og glemt etter hvert som jeg har lagt nye ark oppå.

En fjellvidde. Et barn.

Hva driver det barnet? Hvordan orker det? Jeg vil vite det.

Det er da hånden begynner å tegne på arket ved siden av, av det som ligger der, kall det rabling, streker, med den blyanten hånden plukker opp. Blyanten er gråblå, bare den legger strekene tett inntil hverandre, og uten at strekene blir skarpe, harde, merker jeg. Streker som ikke er noe annet enn det de i øyeblikket er, og ikke skal forestille noe, men som blir til fordi hånden ikke klarer å la være. En slags konstruktiv tvangshandling? Er det frihet? Å være bundet til å utføre frie handlinger. Mot sin egen vilje å utføre lystbetonte blyantstreker.

Kanskje valgte jeg gråblå blyant fordi det passer til fjellnaturen, antagelig en slags melankoli: det store rommet, flaten. Jeg legger strekene ved siden av hverandre, legger fargeblyanten fra meg og skriver, skynder meg, tar blyanten og tegner. Jeg tenker med blyanten, tegner meg inn i fjellet, i snøen, i solbærtoddyen.

Strekene blir tettere og hardere når barnet materialiserer seg på vidda mellom fjellsidene, i alt det gråblå, at det er der barnet hører hjemme, av alle steder. Hele tiden denne tvangsaktige trangen til å bevege seg bort fra det kjente, fra hus og folk, mot noe barnet ikke vet hva er, som må komme, vil bli erfart i kroppen, som er der langt fremme foran barnet i snøen, og som når barnet kommer dit, ikke er der likevel, men et sted lenger frem. Og når barnet beveger seg bort fra det kjente, innover fjellvidda, til steder barnet aldri har vært; det pirrende ubehaget av å nærme seg en absolutt grense, at også en slik grense må finnes et sted, og at det er godt.

Fjellet stopper henne ikke, fjellet åpner seg, byr seg frem i det uendelige, uten vegger, uten dører, et vidt gap. Hun går til hun blir viljeløs og gråblå som fjellet er uendelig: Blyanten hviler.

Om tallene. Jeg vil ikke ha med tall, tenkte jeg. Og så kom det tall. Jeg vil ikke skrive ned tallene, tenkte jeg. Og så skrev jeg ned tallene.

 

 

O.J.: I siste del av Familiesykdommen er jeg-personen blitt en voksen kvinne som går rundt på området som før var Rikshospitalet, der hun i perioder bodde da hun var fjorten, og som nå er et område med leiligheter og grøntareale. Hun ser omkring seg og tegner det hun ser – den gamle muren, et bjørketre, et spir synlig over muren. Og hun tegner damen som pleide å gå søvnløs rundt om natten på sykehuset.

Hva er forholdet mellom det å tegne og det å skrive?

 

K.F.: Bjørketreet. Den gamle sykehusmuren. Et spir synlig over muren. Damen som går søvnløs rundt om natten inne på rommet på avdelingen. Å tegne muren ble et forsøk på å forstå muren, hva den var og hadde vært. Som byggverk. Hva muren sier om stedet og om menneskene, tiden den ble bygget i og tiden nå.

Hva er et tre? Jeg står i Nordahl Bruns gate og tegner bjørketreet, barken, greinene, ser treet og ser ikke treet, og mens jeg tegner, trer stedet rundt bjørketreet frem slik det var, sykehuset som bygningsmasse, med en utside, fasade, og med en innside med rom og lyder. Blyanten trenger inn i bygningsmassen, står og pirker i murpussen, ser legene går i korridorene, hører treskoene.

Jeg tegner ikke for at det skal bli fint eller riktig, da oppstår ikke det jeg er ute etter. Det må være mest mulig umiddelbart, da kommer bildene, blir nærværende og kroppslige.

I Familiesykdommen ble tegningen en del av erindringen av hvordan det var å være barn, tenåring, og sitte i et vindu oppe i en etasje på et sykehus og se ut. Først virket det som et lukket, fremmed sted. En fasade. Det var begynnelsen. Teksten kom etter tegningen. Når jeg tenker på det nå, var det hånden som valgte tegningen, det oppstod, var ikke-planlagt. Hånden løftet blyanten. Likevel kjente jeg hele tiden en uforløst trang til å tegne, som kanskje avbilder seg i teksten.

 

IMG_6003

IMG_5998

IMG_5999

 

 

Tegninger: Kristin Friis