«Å vokse opp i modernitetens blindpunkter»

Lesing
erland-kiosterud-finn-stale-felberg

Foto: Finn Ståle Felberg

En personlig fotnote til Sulten og Skjønnheten

Av Erland Kiøsterud

 

 

Jeg vokste opp på eiersiden i industrien, blant menneskene som bygde den. Min tipp-tippoldefar etablerte de to første dampsagene i Drammen. Hans sønn, min tippoldefar, kjøpte papirmølla Eger bruk, som Hans Nielsen Hauge etablerte, av Hauges bror, Mikkel. Der produserte de klutepapir og la flakene ut på enga til tørk.Les mer

Nye, gamle tekster av Kim Hiorthøy

Lesing

Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig 2016 forside

Omslagsdesign: Kim Hiorthøy

 

Kim Hiorthøys bok Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig har endelig kommet i ny utgave, og vi feirer utgivelsen med fem splitter nye – men gamle – tekster, fra  2001, som ikke kom med i boken.

Les mer

«Carla» – novelle av Marie Aubert

Lesing

Marie Aubert [Foto Anna Aubert] svarthvittFoto: Anna Aubert

 

Han het Angelo, men de hadde ikke tenkt å kalle ham det. Det var Johan som hadde foreslått at han skulle hete Jens. Han hadde alltid likt det navnet, og det var fint for et adoptivbarn å bli kalt opp etter statsministeren, tenkte han. Den siste tanken var han litt flau over, og han nevnte den ikke for Maria. Men for hver dag de tilbrakte på barnehjemmet, ble det vanskeligere å si Jens. Angelo ble forvirret når de satt og lekte med ham og prøvde seg fram med det nye navnet. Johan tenkte til slutt at det måtte være absurd for ham, to digre, lyse mennesker som satt og stirret på ham med spente smil og sa Jens? Jens? Etter en uke, mens de pusset tenner på hotellet, sa Maria at de kunne prøve med Jens Angelo, men hun hørtes ikke overbevist ut selv.

Les mer

Tore Renbergs dagbok, juni–juli 2004

Lesing

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

I slutten av juni 2004 reiste Tore Renberg via Midtbø til Rjukan og Hardangervidda for å gjøre research til den romanen som fikk tittelen Kompani Orheim. Her er dagboken han skrev den gangen.

Les mer

Alt går galt i verden

Lesing

Brev til Camilla Collett

AV MONA HØVRING

IMG_5376

 

Hagaveien 5. januar, 2015

Kjære Camilla,

Like før jul fikk jeg en forespørsel om jeg kunne henvende meg til deg en gang i mai i år. I et optimistisk øyeblikk sa jeg ja, men nå angrer jeg djupt. Nå er det altså januar. Vinteren har vært mild, men dyster. Jeg er ikke noe særlig glad, sjøl dyr blir deprimerte av å være i nærheta av meg. Jeg har ikke lyst til å henvende meg til noen som helst. Nei, det er verken med glød eller med livskraft jeg skriver til deg nå. Dette blir mer som et traurig brev fra en død til en død. Men jeg veit at du er nysgjerrig, så du kommer nok til å lese, derfor har jeg bestemt meg for å fortsette å skrive til deg framover, jeg vil tillate meg å la tankene virre hit og dit, jeg vil notere ned store og små begivenheter, nevne hendelser og hilsener som jeg tenker vil ha ei viss interesse for deg, også der du er nå. For du har tid til å lese og lytte, det veit jeg, og jeg veit også at vi begge har akseptert at vi må forholde oss til noe overveldende smertefullt, dette som har med livet å gjøre, og dermed også døden.Les mer

Fra STEDENE, en samtale med Marguerite Duras

Skriving
page_15 duras jpg
Foto: Michelle Porte

 

Jeg skrev en side nå nylig, hvor jeg snakker om fuktigheten i parken, parkens sildring av vann osv. Og så leste jeg teksten igjen, og da så jeg at jeg hadde brukt flertall. Jeg hadde skrevet: fuktighetene i parken. Selv om jeg hadde tenkt fuktigheten i parken. Selvfølgelig lot jeg det stå i flertall. Det var en håndens glipp. Men det stemte så mye bedre med mangfoldet i parken, de forskjellige slags parkene i den, å snakke om fuktighetene, det er jordens fuktighet, trærnes fuktighet, fruktenes, vannets, luftens, osv., de er i flertall …
                I det store og hele så starter man med en mistro til seg selv, med en skyldfølelse, man begynner å skrive med det lille man har, og til og med det har noen andre ordnet med, man starter ikke i frihet. Man må tro på seg selv. Du tror jo på andre … du tror på kjærligheten … du tror på begjæret … men så, overfor deg selv er du full av mistro. Hvorfor det? Det er ikke rettferdig. Jeg tror på meg selv som var jeg en annen. Jeg har fullstendig tillit til meg selv.
[…]
Nylig hendte det noe underlig. Jeg var alene i huset. Jeg hadde vasket klær, i det lille kjøkkenet helt i enden der borte, ved pikeværelset, det var så stille, det var på begynnelsen av høsten, mot kvelden, og så kom det en diger flue. Den surret lenge rundt i vindusgluggenog til slutt døde den, den falt død om, og jeg husker at jeg noterte meg tidspunktet, det må ha vært klokka 17.55. Der og da var jeg i det filmiske, jeg var i en film; kanskje var det historien om fluen eller historien om meg som hørte på fluen, jeg vet ikke, men jeg var et annet sted i det å være der. Det var allerede forflyttet til et annet sted. Sublimert, tror jeg andre ville kalle det.

 

Fra Marguerite Duras &
Michelle Porte, Stedene. En
samtale med Marguerite Duras,
oversatt av Hanne Ørstavik
(Forlaget Oktober, 2016).

 

page_109 duras jpg
Foto: Jean Mascolo

 

page_33 (2) duras jpg
Foto: Michelle Porte

«Vaskehjelpens metafysikk»

Samtale

Oktoberjournal

 

Utdrag av samtale mellom Vigdis Hjorth, Bjørn Ivar Fyksen og Kristin Valla om Lucia Berlins novellesamling Håndbok for vaskedamer, Forlaget Oktobers lokaler 7. april 2016.

Les mer

«Om notater» av Tove Nilsen

Skriving
FullSizeRender

Det var en dansk forfatter, jeg har glemt eller fortrengt navnet hans, han hadde suksess og ble intervjuet i en avis. Han sa at han oppfattet det med notisbøker som en kvasi-kunstnerisk og feminin staffasje. Kanskje var det bare noe ugjennomtenkt som glapp ut av ham, men jeg lot meg provosere, jeg provoseres fremdeles når jeg tenker på det.

Les mer