Natalia Ginzburg. (Photo by: Marka/Universal Images Group via Getty Images)
Foto: Getty Images

Hun er nokså ukjent i Norge, men Natalia Ginzburg regnes som en av italias største forfattere og trekkes frem som inspirasjonskilde av andre forfattere som Rachel Cusk, Vivivan Gornick, Johnathan Safran Foer og Elena Ferrante.

I samlingen De små dyder reflekterer Ginzburg over ensomhet og erindring i etterkrigstidens Europa, samtidig som hun dypest sett skriver om det samme: hva det er å være menneske.

Lovtale og klagesang over England

Av Natalia Ginzburg

England er vakkert og melankolsk. For å si det som det er, så kjenner jeg ikke så mange land, men jeg har en mistanke om at England er det mest melankolske landet i verden. 
Det er et høyt sivilisert land. Vi ser at de mest grunnleggende problemene i livet, som sykdom, alderdom, arbeidsledighet, skatt, blir løst med stor klokskap.
Det er et land jeg vet er godt forvaltet, og det kan merkes helt ned i hverdagslivets minste detaljer.
Det er et land hvor det hersker den største respekt, og den største vilje til respekt, for den neste.
Det er et land som alltid har vist seg villig til å ta imot fremmede, de mest forskjelligartede folkeslag, uten at de blir undertrykt, tror jeg.
Det er et land hvor de vet hvordan man skal bygge hus. Det menneskelige ønske om et lite hus, for seg og sin familie, med en hage som man selv kan dyrke, er betraktet som helt legitimt, og således er byene satt sammen nettopp av slike små hus.

Også de mest beskjedne hus har gjerne et vakkert ytre.

Og en storby som London, uhyrlig enorm, er ordnet på en slik måte at man ikke legger merke til hvor stor den er, og man tynges heller ikke av det. Øyet fortaper seg ikke i byens storhet, men blir tiltrukket og forført av de små gatene, de små husene og de grønne parkene.

Parkene åpenbarer seg i byen som små sjøer, for å gi blikket hvile, for å gi forfriskning og frihet, og for å rense blikket for sot.

For de steder hvor byen ikke er grønn, er den straks hyllet i et tykt teppe av sot og lukter som alle jernbanestasjoner – av gamle tog, av kull og støv.

Jernbanestasjonene er de stedene hvor England er mest åpenbart dystert. Der samler det seg opp jernstykker, kullavfall, hauger med rustne og sammenfiltrede skinner som ikke lenger er i bruk. Stasjonene er omgitt av bedrøvelige kålåkre hvor det henger fattigslige undertrøyer til tørk ved skur som er like mye lappet sammen som gammelt undertøy.

Likeledes er Londons utkant, hvor gatene med identiske småhus mangfoldiggjør seg og strekker seg ut til det svimler for en, svært dyster.

Den samme svimmelheten får man her i London av å se enkelte forretningsvinduer, proppet fulle av sko som alle er like, med smale tåspisser og stiletthæler. Sko som man får vondt i beina av å se på. Eller utstillingsvinduene med dameundertøy som er så overfylte at man mister lysten på å kjøpe underkjoler og strømper, så mett blir blikket. Det å se en slik overflod gir en følelsen av ikke å ha bruk for noe, samt en avsmak for strømper og underkjoler, følelser en tror vil vare for alltid.

Natalia og Leon Ginzburg før Leons død i 1944.

Mot de små mursteinshusenes røde vegger danner trærnes små, grønne blader et delikat, lite broderi i en sart grønn farge.

Det hender at man på gaten befinner seg foran et blomstrende tre med en myk eller livlig blussende rosa farge, det er vakkert å se på og en nydelig utsmykning av gaten. Likevel føler man, når man ser på det, at det ikke står der tilfeldig, men heller på grunn av en beregning som adlyder en presis plan. Og det faktum at det ikke står der tilfeldig, men for å adlyde en presis plan, gjør denne skjønnheten trist.

I Italia ville et blomstrende tre langs gaten i en by være en overraskende glede. Det ville stå der ved en tilfeldighet, sprunget opp av jorden i ren fryd, og ikke på grunn av en bestemt viljes beregninger.

I London, denne svarte og grå byen, har mennesket etter nøyaktige bestemmelser plassert ut noen farger. Plutselig kan man treffe på en lyseblå eller rosa eller rød gatedør blant dens sorte brødre. Busser som er malt i en frisk rødfarge, kjører forbi i den grå luften.

Det er farger som ville ha vært lystige andre steder, men som slett ikke er lystige her, tynget som de er av en nøyaktig og bestemt hensikt, som et trist og gustent smil fra en som ikke vet hvordan han skal smile.

Røde er også brannbilene, som istedenfor hvinende sirener har et forsiktig klingeling av bjeller. England er aldri vulgært. Det er konvensjonelt, men ikke vulgært. Fordi det er trist, er det aldri platt. Vulgaritet springer ut av platthet og overlegenhet. Den springer også ut av fantasiens luner.

Vi tror til tider vi ser vulgariteten blomstre opp i en dames kaklende stemme eller skingrende latter, de voldsomme fargene i sminken hennes, eller i det blonde håret. Men vi oppdager snart at overalt i dette landet er vulgariteten overvunnet av melankoli.

 

Engelskmennene mangler fantasi. De kler seg alle på den samme måten. Kvinnene en ser på gaten, har alle den samme regnkåpen i plast, gjennomsiktig og karamellfarget, maken til dusjforheng og restaurantduker. De bærer alle en flettet handlekurv over armen. Forretningsmennene bærer den uniformen som vi kjenner, sort skalk, stripete bukser og paraply. Kunstnerne i Chelsea-kvarteret og studenter med drømmer om et kunstner- og bohemliv, et lettsindig liv, har rødlig, uryddig skjegg som er klippet i en rund form, og går i rutete jakker med formløse lommer. Jentene av samme typen kler seg i tettsittende sorte bukser, høyhalsede gensere, og hvite sko når det regner.

Ved å kle seg på denne måten tror de unge at de høyrøstet hevder sin frie, løsrevne, ukonvensjonelle, originale stilling, sine særegne, individuelle tanker. De er ikke oppmerksomme på at gatene er fulle av tusenvis av personer som er helt identiske med dem, med den samme hårfrisyren, det samme naive, utfordrende uttrykket i ansiktet, de samme skoene.

Engelskmennene mangler fantasi. Likevel fremviser de fantasi i to tilfeller, og bare i disse to: de gamle damenes selskapsantrekk, og kafeene.

Om aftenen går de gamle damene i de mest forunderlige antrekk. Og de farger hemningsløst ansiktet i rosa og gult. De forvandler seg fra stille, små spurver til overdådige påfugler og fasaner. De fremkaller ingen forundring i sine omgivelser. Det engelske folk kjenner forresten ikke til det å være forundret. Det er aldri noen som snur på hodet for å se etter andre på gaten. Også i kafeene og restaurantene utfolder England sine særtrekk. Man gir dem ofte utenlandske navn for å gjøre dem mer attraktive: «Pustza», «Chez Nous», «Roma», «Le Alpi». Gjennom vinduet ser man pistrete klatreplanter, kinesiske lys, spisse fjelltopper og en lyseblå farge fra isbreer. Eller man kan se kranier, bein som ligger i kors, sorte vegger, sorte tepper og begravelseslys, og siden disse stedene ofte er tomme, hersker det en sørgelig stillhet.

Siden England ikke er fornøyd med seg selv, kler det seg gjerne i fortryllende, utenlandske fjær, eller forsøker å få oss til å gyse med en morbid sjarm.

Forøvrig har maten og drikken som man finner i disse pustzaene og disse Alpene, i disse gravstedene, den samme ynkelige smaken. Fantasien har ikke nådd frem til maten og drikken, den har hengt seg opp i forhengene, teppene og lysene.

 

Engelskmennene viser vanligvis ikke forundring. Hvis noen skulle besvime på gaten, er alt vel forberedt. I løpet av få sekunder har noen funnet en stol, et glass vann og en sykepleier i uniform. Man har forutsett disse besvimelsene, og alt skjer hurtig og automatisk rundt den uheldige, slik at hjelp blir skaffet til veie.

 

Engelskmennene blir imidlertid dypt forbauset hvis man spør etter litt vann på en restaurant. De drikker ikke vann, de slukker alltid tørsten med utallige kopper te. De smaker ikke vin og rører ikke vann. Derfor blir de forvirret når man ber om et glass vann, det vann glasset som man så fort får tak i når noen besvimer på gaten. 

Til slutt kommer det, et lite glass med lunkent vann, på en brikke, og med en teskje. Kanskje har de all grunn til å kamuflere kafeene og restaurantene bak utenlandske fasader, for når disse stedene uttrykkelig er engelske, hersker det en slik dyster fortvilelse at det får dem som kommer innenfor, til å tenke på selvmord. 

Jeg har ofte spurt meg selv hva grunnen kan være til denne trøstesløsheten i engelske kafeer. Kanskje skyldes det de trøstesløse forholdene mennesker imellom. Et hvilket som helst sted hvor engelskmennene samler seg for å snakke sammen, utsondrer melankoli. Det finnes faktisk ingenting tristere i verden enn en engelsk samtale, alltid oppsatt på å forbli på overflaten, og ikke berøre noe av betydning. Den engels ke samtalen kretser rundt ekstremt kjedelige temaer, bare slike som er uten fare for alle impliserte, slik at man ikke fornærmer sin neste eller truer hans intimitet, som er hellig. 

 

Engelskmennene er et folk totalt blottet for kynisme. Under latteren som uventet bryter løs, og som dempet avbrytes, uten å gi gjenlyd, er de i grunnen alltid alvorlige. De tror fremdeles på visse grunnleggende verdier, som er glemt alle andre steder: på viktigheten av å arbeide og studere, og være trofast mot seg selv og venner og det man har lovet. 

 

Høflighet, det å respektere sin neste, et godt styresett, evnen til å kjenne og sørge for menneskers behov, å gi dem hjelp og støtte i alderdom og sykdom, alt dette er selvfølgelig frukten av en gammel og dyp visdom. Likevel er ikke denne visdommen på noen måte synlig eller følbar hos menneskene på gaten. Ser man seg rundt, finnes det ikke spor av den. Hvis man tilfeldigvis snakker med den første som kommer forbi, venter man forgjeves på et ord som vitner om menneskelig viten. 

Idet vi går inn i en butikk, møter ekspeditrisen oss med ordene: «Can I help you?» Men det er bare ord. Hun viser seg øyeblikkelig ute av stand til å hjelpe oss, og er slett ikke innstilt på å forsøke. Det skinner ikke gjennom noen som helst vilje til å etablere en forståelse, et samarbeid eller et ønske om å gjøre oss fornøyd. Hun flytter ikke blikket så mye som to centimeter fra sin egen nese når hun leter etter det vi ønsker. 

De engelske ekspeditrisene er de dummeste ekspeditrisene i verden. 

Men det er en dumhet som er fri for kynisme, uforskammethet, hovmod og forakt. Det er en dumhet helt blottet for vulgaritet. Den er ikke under noen omstendigheter ekkel, og derfor er den ikke fornærmende. De engelske ekspeditrisenes øyne stirrer på den samme tomme, måpende måten som sauene på de uendelige engene. 

Når vi forlater butikken, følger ekspeditrisen oss med tomme, måpende øyne, uten antydning til noen form for vurdering eller tanke om oss. Det er øyne som glemmer oss så snart vi har forlatt det ørlille synsfeltet deres. 

Så hvis vi tilfeldigvis møter en ekspeditrise som ikke er fullt så dum, er vi villige til å kjøpe hele butikken av ren og skjær forundring. 

Italia er et land som er villig til å underkaste seg de verste regjeringer. Det er, som vi vet, et land hvor alt fungerer dårlig. Det er et land styrt av kaos, kynisme, inkompetanse og forvirring. Og likevel kan man kjenne at intelligensen sirkulerer på gaten, som kraftig og levende blod. 

Det er en intelligens som helt åpenbart ikke tjener til noe. Den kommer ikke institusjoner som kunne forbedret menneskenes vilkår til gode. Likevel trøster og varmer den hjertet, selv om det dreier seg om en bedragersk og kanskje tåpelig trøst. 

I England blir intelligensen satt om i verdier, men hvis vi leter etter den rundt oss på gaten, blant folk, finnes det ikke så mye som et eneste lysspor av den, og på tross av at det sikkert er urettferdig og dumt, virker det som et savn og gjør oss syke av melankoli.

Den engelske melankolien smitter øyeblikkelig. Det er en sauelignende, måpende melankoli, en slags tom forskrekkelse hvor samtalene om været, årstidene, alt man kan snakke lenge om uten å gå i dybden, uten å fornærme eller bli fornærmet, et evinnelig og svakt surr av mygg, flyter på overflaten. 

Det virker likevel som engelskmennene, på en eller annen måte, er klar over sin egen tristhet, denne tristheten som utlendingene innånder i landet deres. 

Overfor utlendingene gir de inntrykk av å ville unnskylde seg, og virker bestandig oppsatt på å komme seg av gårde. De lever her som i et evig eksil, og drømmer om en annen himmel. 

Det forbauser meg stadig at de i Italia som har barn i tenårene, ikke drømmer om annet enn å sende dem til England i sommerferiene. Og spesielt hvis det gjelder unge som går igjennom en periode med sjenanse, forakt for mennesker, surmuling og irritabilitet, slik det ofte er tilfellet i ungdomstiden. Italienske foreldre tenker på England som et særskilt legemiddel mot disse ondene. I virkeligheten har England ingen inn-virkning i det hele tatt. Det er et land hvor alle forblir akkurat som de er. Den sjenerte forblir sjenert, og misantropen forblir misantrop. Over den første sjenansen og menneskeforakten, brer den engelske melankolien seg i tillegg, som en uendelig eng hvor øynene fortaper seg. Dessuten håper foreldrene forgjeves at ungene skal lære engelsk i løpet av ferieoppholdet, et språk det er svært vanskelig å lære seg, som bare få utlendinger kan, og som hver eneste engelskmann snakker på sin spesielle måte. 

 

England er et land hvor man forblir akkurat den man er. Sjelen gjør ikke det minste sprang. Den forblir ubevegelig, forstummet, beskyttet av et deilig, temperert, fuktig klima uten brytninger i årstidene, like uforandret gjennom årstidene som det grønne gresset, som det ikke er mulig å forestille seg grønnere, og som aldri blir bitt av den stikkende kulden eller fortært av solen. Sjelen frigjør seg ikke fra sine laster, og legger seg heller ikke til noen nye. På samme måte som gresset bysser sjelen seg stille i sin grønne ensomhet, vannet av det lunkne regnet. 

 

Det finnes vakre katedraler. De er ikke klemt inne mellom hus og forretninger, men ligger romslig til på grønne marker. Det finnes vakre kirkegårder med enkle gravsteiner, spredt ut i gresset hviler de i dyp fred, ved foten av katedralene. De er ikke beskyttet av noen mur, de ligger der i evig intimitet til livet, og likevel oppslukt av en opphøyet fred. Tanken er alltid rettet mot døden i melankoliens land. Den frykter ikke døden, men sammenholder dødens skygge med trærnes lange skygge, med stillheten som allerede er der i sjelen, fortapt i sin grønne søvn

Lovtale og klagesang over England er hentet fra Natalia Ginzburgs De små dyder som er ute nå!

Natalia Ginzburg (1916–1991), født i Palermo på Sicilia, oppvokst i Torino, er en av de fremste forfatterne i italiensk etterkrigslitteratur. Hun skrev et dusintalls essayer, teaterstykker, noveller og romaner. Blant dem utmerker tekstsamlingen De små dyder (1962, utgitt på norsk i 1992) og Familieleksikon (1963) seg. For sistnevnte mottok Ginzburg Strega-prisen – Italias mest prestisjefylte litteraturpris. Ginzburg var gjennom hele livet politisk aktiv, og hun var valgt inn i det italienske parlamentet i årene 1983 til 1987.

Les også